Gråt

[Gjest Ladytron]

Jeg var lenge ute av stand til å gråte (flere år)... Etter å ha sluttet med alkohol og overspising føler jeg til tider at jeg er litt for følsom nå... Føler mer på depresjon og angst som ligger i bunnen av det som før var avhengigheter...

I dag var jeg på shopping... Nesten alltid vanskelig for meg. Kropp, følelser, ikke har jeg særlig estetisk sans. Det er vel et svakt punkt... I dag fant jeg nesten ingenting, følte meg så mislykket og hjelpeløs, da kom tårene. Måtte ha meg en time-out på prøverommet, til ting hadde roet seg...

Forrige uke kom tårene på jobb, var i en stresset situasjon hvor jeg ikke følte jeg hadde kontrollen. Likevel, det var ingen "stor" sak... Gikk på toalettet og gråt i noen minutter, ventet til ting roet seg igjen... Gråter over filmer... Stort og smått... Prater om familiesituasjon til psykologen, snufs, der kom tårene gitt. Er jo flaut når tårene kommer i situasjoner der det ikke er sosialt akseptert.

Er det "normale" folk som opplever dette også?

Kan jeg forvente at det blir bedre med tiden?

Føler meg kognitivt voksen (er 25 år), men følelsesmessig er det som om jeg er tilbake på ungestadiet...

Er jo litt slitsomt...

[Gjest ikkegråtende]

Jeg tror ikke jeg har grått foran et annet menneske siden jeg var barn. Synes du har en flott egenskap som tør å vise følelser. Misunnelig!

[Tonette]

Jeg har perioder der jeg har lett for å gråte. Spesielt som gravid og siden nybakt mor, kom tårene lett. Nå som ungene er blitt skolebarn, gråter jeg ikke så ofte lenger. Men i forbindelse med at mitt barn ble innlagt på sykehus, ble jeg nærmest nervevrak og gråt for alt og ingenting. Det hadde vel med det at man føler seg litt maktesløs i en sånn situasjon.

Jeg ville ikke at mitt barn skulle se at jeg tok så lett til tårene, og det var til tider vanskelig å skule det. For at han skulle føle seg trygg på sykehuset var det viktig at jeg fremsto som trygg.

En dag jeg følte meg virkelig på bånn, sa de ansatte på sykehuset at jeg kunne ta meg en luftetur, de skulle ta seg av barnet mitt. Det jeg gjorde da, var å stikke innom til en fotsoneterapeut som også er healer. Jeg ba om styrke til å takle det å ha et sykt barn. Og vet du hva? Behandlingen jeg fikk var til stor hjelp for meg. Etterpå følte jeg meg så mye tryggere, og greide mye bedre å fokusere på det positive :-)

[Gjest Mien]

Det skal veldig mye til for at tårer ikke er sosialt akseptert. Heldigvis lever vi i Norge

Du har begynt å føle igjen istedet for å kneble dem med mat og alkohol.

Det du beskriver er ganske vanlig for mange kvinner. Inkl meg selv.

Skjønner du føler det litt slitsomt og pinlig, men det er faktisk et sunnhetstegn

[Gjest Ladytron]

Det skal veldig mye til for at tårer ikke er sosialt akseptert. Heldigvis lever vi i Norge

Du har begynt å føle igjen istedet for å kneble dem med mat og alkohol.

Det du beskriver er ganske vanlig for mange kvinner. Inkl meg selv.

Skjønner du føler det litt slitsomt og pinlig, men det er faktisk et sunnhetstegn

Takk for svar Litt godt at det ikke bare er meg... Er jo litt fint å kunne gråte, savnet det før. Så en film i dag tidlig, "a walk to remember", kjempefin film... Gråt nesten fra begynnelse til slutt... Hehe, heldigvis var jeg alene da

Vet ikke helt... Pleide alltid å få kjeft hvis jeg var lei meg når jeg var liten. Trodde lenge at voksne aldri gråt og gledet meg veldig til den perioden skulle komme... Så feil kan man altså ta...