Kan det være fosterskade?

[Gjest mulig eller umulig.. ?]

Et barn jeg kjenner, på 12 år, er vanskelig for familien og nærmiljøet. H*n er ekstremt smart, snartenkt og skoleflink, men usedvanlig utspekulert, sykelig sjalu, manipulerende, kontrollerende, har mye angst (med anfall) og voldsomme redsler for ufarlige ting (høye lyder/musikk, dyr, utkledde mennesker osv). Våkner på natten, angstanfall. Er utrolig opptatt av rutiner og rituale. Spiser svært lite, og svært få matvarer. Liker lite av vanlig mat. Ber alltid om bekreftelse når h*n har spist litt. "Var jeg flink nå?"

På noen områder virker h*n langt mer voksen enn både foreldre og besteforeldre til sammen. Men plutselig er h*n på en 2-årings stadium.

Har et kroppspråk som kunne kvalifisert til Oscarstatuett. Glede vises med jubel og hyl, hopping, dansing, springing, klemming, latter, ut og opp med armer og ben, og vill ekstase. Surhet, sinne vises med armer i kors, trutmunn, tramping og som oftest tårer og høylytt gråt, mens h*n hulkende forteller hvor fryktelig ting og tang og alle personer er. Gråten er så ekstrem at det gjør vondt å se på - i alle fall de første 20 gangene, før vi forstod at h*n er sånn.

Det skal alltid tiskes og viskes. Elsker å holde ting hemmelig, virke spennende, holde andre utenfor. Avbryter voksne konstant, og har generell dårlig oppførsel. Er intens venn med jevnaldrene i ca tre dager, deretter kan de ikke sees på ukes/månedesvis. Dersom samtalen ikke dreier seg om h*n, ja så får h*n den til å dreie seg om h*n. Har aldri sett maken til oppmerksomhetstrang. Vil helst brekke bein, få feber, bli syk og ha mest mulig vondt, for å bli synes synd på. Springer fortest, danser finest, roper høyest, scorer høyest på spill, er best i alt. Forventer skryt for ALT. Og får det, dessverre, fra sin familie. Jeg er vanligvis veldig for skryt, men tror ikke det er sunt å gi h*n så mye skryt for alle mulige tulleting. Merker imidlertid selv at det er vanskelig å la vær å skryte, for h*n forventer det, og har en sånn _makt_ jeg aldri har sett lignende av. Jeg jobber med barn, så tør påstå at jeg er veldig tolerant.

Kan iblant være verdens skjønneste, nye mennesker i omgangskretsen blir alltid fullstendig bergtatt med det samme, av et usedvanlig herlig og kontaktsøkende barn. Men dersom h*n føler for det, vender h*n den andre siden til, kan være direkte slem og ondskapsfull, og godter seg når andre får vondt eller blir lei seg, osv. Ser ut til å ha nermest total mangelfull empati. Både ovenfor barn, voksne, dyr osv. Er ofte direkte klengete, OVERøser med klemmer og godord, skubber to mennesker inntil hverandre og sier de skal klemme, osv. Når h*n har bestemt seg for det motsatte, kan h*n fryse ut både barn og voksne mennesker, sette andre opp mot hverandre, ja hele familier og vennekrets. H*n SKAL ha viljen sin, i noe som må være sykelig grad.

Det kan nevnes at 12 åringen har gått i lange perioder på BUP, men h*n prater så godt for seg, og _kan_ oppføre seg så aldeles eksemplarisk, at jeg tror h*n har tvinnet dem rundt fingrene. Jeg tror ikke de vet hvor ille h*n oppfører seg ute blant folk. Følgepersonen har heller ikke tatt opp alle problemene, fordi det har vært så mye, og fordi det har vært vanskelig. Sluttet for godt der, for litt over et år siden. Dessverre. Galskap, spør du meg.

Så lurer jeg på. Dvs, jeg tror bestemt, men må spørre deg som fagperson. Kan dette skyldes overdreven bruk (avhengighetsproblematikk) av store mengder sterke smertestillende, betennelsesdempende og noe alkohol, av moren under svangerskapet?

Er det, om det skyldes det, eller "bare" er personligheten - noe som kan gjøres? H*n kan ikke ha det sånn. Det kommer av og til frem at 12 åringen synes dette er vanskelig selv, og det er ille at hele h'ns familie, venner og omgangskrets blir styrt av h*ns regime. Av en 12 åring!! Hva er dette, og hvordan hjelpe her? Tusen takk for svar.

[Gjest mulig eller umulig.. ?]

Må bare tilføye at h*n sluttet på BUP fordi h*n ikke ville gå der lenger.. Og fikk selvsagt viljen sin der også.

Bør dette barnet vite om at h*n er syk (for det er vel en slags (p)sykdom?), eller bør alle rundt h*n fortsette å føye h*n i alt, og gå rundt grøten for å ikke lage noe oppstyr..?

Jeg tror at her må en i tillegg til terapi, der terapeuten VET hva h*n har å deale med (og evt medisinering) - må alle rundt h*n sette ned foten og stoppe denne overdrevne dikkederingen, som i mine øyne bare gjør h*n langt verre. Og - h*n bør kanskje fortelles at h*n dytter alle bort med sin oppførsel. Og lære seg å ta ansvar selv også? I steden for å tro at det er ALLE andre rundt som er problemet??

Jeg føler det begynner å haste, iom at det ikke er lenge til h*n er tenåring. Jeg er redd dette + hormoner + eventuell utprøving av rus kan bli katastrofe. H*n trenger hjelp. Mye.

Hva ville du ha gjort, NHD? Jeg overdriver dessverre ikke.

[EnolaGay]

Må bare tilføye at h*n sluttet på BUP fordi h*n ikke ville gå der lenger.. Og fikk selvsagt viljen sin der også.

Bør dette barnet vite om at h*n er syk (for det er vel en slags (p)sykdom?), eller bør alle rundt h*n fortsette å føye h*n i alt, og gå rundt grøten for å ikke lage noe oppstyr..?

Jeg tror at her må en i tillegg til terapi, der terapeuten VET hva h*n har å deale med (og evt medisinering) - må alle rundt h*n sette ned foten og stoppe denne overdrevne dikkederingen, som i mine øyne bare gjør h*n langt verre. Og - h*n bør kanskje fortelles at h*n dytter alle bort med sin oppførsel. Og lære seg å ta ansvar selv også? I steden for å tro at det er ALLE andre rundt som er problemet??

Jeg føler det begynner å haste, iom at det ikke er lenge til h*n er tenåring. Jeg er redd dette + hormoner + eventuell utprøving av rus kan bli katastrofe. H*n trenger hjelp. Mye.

Hva ville du ha gjort, NHD? Jeg overdriver dessverre ikke.

Oi. Håper du får gode svar og hjelp med dette!

[Gjest mulig eller umulig.. ?]

Oi. Håper du får gode svar og hjelp med dette!

Takk skal du ha, det håper virkelig jeg også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selv om diagnosen pf settes først når folk er 16-18 år, er det ikke vanskelig å se disse trekkene langt tidligere. Dette blir helt sikkert en pf i gruppe B. I beste fall en dramatiserende, men dessverre mer sannsynlig en narsissistisk og/eller emosjonelt ustabil.

Hva årsaken er, kan jeg ikke si noe sikkert om.

[Gjest umulig eller mulig.. ?]

Selv om diagnosen pf settes først når folk er 16-18 år, er det ikke vanskelig å se disse trekkene langt tidligere. Dette blir helt sikkert en pf i gruppe B. I beste fall en dramatiserende, men dessverre mer sannsynlig en narsissistisk og/eller emosjonelt ustabil.

Hva årsaken er, kan jeg ikke si noe sikkert om.

Tusen takk for svar.

Kan jeg få spørre om et par (1000 ) utfyllende ting? Er det mulig at h*n kan ha alle disse 3 diagnosene innenfor gruppe B? Har narsissister og psykopater/sosiopater fellestrekk?

Hvordan behadles dette (lar det seg behandle)? Er det nok å gå til psykolog hos BUP, som tidligere, eller bør hun til psykiater? Hva med medisiner? Klarer en psykiater å gjennomskue disse PF, selv om h*n der og da oppfører seg eksemplarisk?

Hvordan hindre at alle rundt h*n blir utmattat og nedpsyket. Bør h*n få vite om problematikken rundt sin personlighet? Risikerer at h*n liker å vite at h*n skaper problemer for andre. Men likevel? Og kan hun bli bra? Hvilke behandling(er) anbefaler du? Og det er vel greit å komme i gang med behandling før 16-18 års alderen. Det er vel ikke noe å vente på? Eller?