Asperger eller psykotiske tilstander

[Madelenemie]

Hei!

Jeg lurer på, fordi jeg leste i en bok en gang for flere år siden av en professor Gildberg, at en del mennesker med asperger blir feil diagnostisert med psykosetilstander.

Det er litt vanskelig for meg å forstå, men jeg prøver å tenke meg frem til hvorfor og jeg får opp en del mulige svar på hva som kan være årsak til det. (grublet meg frem til mulige forklaringer)

Men det jeg lurer på er som følger:

Jeg har to onkler som sliter med "noe". De fungerer middels i sine jobber, det vil si, periodevis. Den ene er nå i en tilstand der han er i en "annen verden", han mener han har besøk av både den ene og den andre betydningsfulle personen, samt en masse rare historier han forteller. Selv i perioder hvor han jobber, har han disse merkelige oppfattingene, han kan plutselig si når han hører en sang på radio, "vet du hvem som har skrevet teksten?". Når jeg svarer nei, vet jeg at svaret han snart skal komme med er, "det er meg det, jeg har et samarbeidsprosjekt på gang jeg nå med den og den osv...". Han har vært så ille i 10 år, før det var det sporadisk og man tenkte mer at han bare løy, men nå er han mer eller mindre konstant i en annen verden.

den andre onkelen min som er 10 år yngre enn den andre, forsvinner i perioder, han sliter også med "noe", nå lurer jeg på om de faktisk lider av noe av det samme disse to brødrene?

Siden de er mye eldre enn meg blir jeg i blant redd at jeg også går mot denne tilstanden av "galskap", men jeg har aldri vært en løgner, heller ikke har jeg overdrevet særlig mye(jeg er kjent for å formulere meg omstendig og presist), jeg er også ansvarsfull og jeg misbruker ikke alkohol da jeg sljelden drikker alkohol.

Da jeg ble spurt under min asperger-utredning om det var psykisk sykdom i familien tror jeg at jeg svarte nei, dette fordi ingen har jo noen diagnose, slik at det ville da være min synsing, dessuten var jeg ikke kjent med veldig mange psykiatriske diagnoser før jeg selv fikk diagnosen asperger.

Jeg ser nå litt anderledes på saken, jeg forstår at selv om mine onkler ikke har diagnoser så har de jo alvorlige og store problemer, men det er de helt uenig i selv.

Jeg skiller meg dermed fra dem også på dette punktet, nemmelig at jeg har såpass selvinnsikt at jeg forstod at jeg trengte hjelp til slutt.

Siden min mann er helt febrilsk redd for medisiner vet jeg han aldri vil ta meg til legen hvis jeg skulle bli rammet av denne ganskapen. (det gjør meg også bekymret)

Kanskje er jeg redd uten grunn, men kan det være at mine onkler har fått disse problemene fordi de egentlig har en udiagnostisert asperger? Det vil si at de da gjennom et langt liv har slitt med "noe" og aldri fått hjelp?

Det er jo også vanskelig å hjelpe noen som ikke tror de trenger hjelp. Ellers er det fult av tilfeller av personlighetsforstyrrelser i min familie, men de mener at de er enestående, suverene, mennesker slik at de tror ikke noen at de trenger hjelp.

De ser rart på meg som går til psykiater.

Til tross for at jeg er den eneste med en offisiell diagnose er jeg den som fungerer best, dvs jeg skader ikke barna mine, jeg drikker ikke, bruker ikke mer penger enn jeg har, er ikke skilt og jeg har ikke vært samen noen andre enn min mann heller forresten.

Jeg er fryktelig forskjellig fra min familie, men jeg prøver å tenke/finne/lete etter noen likheter, selv om det ikke er særlig hyggelige likheter å lete i, så gjør jeg det altså likevel.

Men det kan også hende jeg ligner på en ukjent far siden min mor ikke aner hvem det kan være. Det er i seg selv ganske utrolig syns jeg og jeg får heller ikke spørre henne, det har jeg vist ingen rett til. (jeg spør heller ikke da jeg er redd henne)

Jeg var en stund opptatt av at jeg muligens hadde en personlighetsfortyrrelse, men nå velger jeg å basere meg fult og helt på det min psykiater sier og min psykiater sier, "Du har i vertfall ingen personlighetsfortyrrelse". Siden jeg ofte ikke klarer å se helheter, men er flink på detaljer bør jeg avstå fra å diagnostisere meg selv, jeg må overlate det til min psykiater som "klarer å se en helhet og tenke differensialdiagnostikk osv...". Jeg tror jeg lider av mye rart jeg hvis jeg leser på psykiatriske diagnoser forstår du, fordi jeg finner symptomer jeg syns passer bra. Jeg er glad jeg derfor har en så flink psykiater.

(men min psykiater kjenner til at min mor var slem mot meg når jeg var barn, selv om vi aldri snakker om det på timene)

Du skjønner sikkert at jeg er redd for å få denne "galskapen" som ikke har noen diagnose, men kanskje har jeg ingenting å frykte?

Jeg tenkte en dag at jeg kanskje skulle si det til min fastlege for jeg vil ikke komme i en situasjon en gang hvor jeg begynner å få sånne tanker om meg selv, å tro jeg er noe betydningsfult, da vil jeg svært gjerne få medisiner. Det kan skje om 10-20 år og da er min psykiater 85 år selv, slik at det er jo ikke sikkert min psykiater da vil oppdage dette.

Tror du jeg kan få noe av dette eller er det et godt tegn at jeg ikke overdriver og lyver, jeg håper det, og det faktum at jeg er et ansvarlig menneske.

Det er virkelig skremmende å se spesielt min ene onkel.

[Gjest solfryd]

Jeg tror den første onkelen du beskrev har en psykoselidelse.

[FGT]

Du kan trøste deg med det, at har du først fått AS diagnosen, så forsvinner mange andre diagnoser vekk, Det er vanskelig å si om hva som onklene dine sliter med, men du som tydeligvis har god selvinnsikt, og kanskje kunne du få mer innsikt også i dine onklers liv, hvis må du kunne spørre dem om ting, Ellers så er det vanligvis ikke så mye som forandrer seg hos en Asperger, det blir som regel bare bedre med tiden.Kan selv skrive under på det som voksen.

[Madelenemie]

Du kan trøste deg med det, at har du først fått AS diagnosen, så forsvinner mange andre diagnoser vekk, Det er vanskelig å si om hva som onklene dine sliter med, men du som tydeligvis har god selvinnsikt, og kanskje kunne du få mer innsikt også i dine onklers liv, hvis må du kunne spørre dem om ting, Ellers så er det vanligvis ikke så mye som forandrer seg hos en Asperger, det blir som regel bare bedre med tiden.Kan selv skrive under på det som voksen.

Hei!

Takk for svar. Men FGT har du selv asperger?

Det er nemmelig ikke mange mennesker med asperger?

Tror det er 3-4 pr 10 000, og i vi er tre i min lille familie, meg selv og to sønner.

1 av 10 er jenter av de som har asperger.

Ja mitt liv har blitt veldig bra etter at jeg fikk diagnosen. Det merker jeg av og til, men mest merker min psykiater og min mann det.

De virker det man kaller "henrykt" hvis dere forstår hva det ordet betyr. (det høres litt komisk ut,) Men jeg mener at de er mer enn glade og begeistrete, så glade at de slår hendene sammen og ler forran meg, men det er hyggelig, men det ser rart ut for meg.

[FGT]

Hei!

Takk for svar. Men FGT har du selv asperger?

Det er nemmelig ikke mange mennesker med asperger?

Tror det er 3-4 pr 10 000, og i vi er tre i min lille familie, meg selv og to sønner.

1 av 10 er jenter av de som har asperger.

Ja mitt liv har blitt veldig bra etter at jeg fikk diagnosen. Det merker jeg av og til, men mest merker min psykiater og min mann det.

De virker det man kaller "henrykt" hvis dere forstår hva det ordet betyr. (det høres litt komisk ut,) Men jeg mener at de er mer enn glade og begeistrete, så glade at de slår hendene sammen og ler forran meg, men det er hyggelig, men det ser rart ut for meg.

Ja jeg har selv fått diagnosen AS senest i fjor vår, og jeg er en gift mann, men tre voksne barn som har etablert seg.. Jeg ble 59 år før de / vi fant ut av dette. nå har jeg også skrevet en selvbiografi om meg i lys av dette merkverdige syndromet. Måtte bare gjøre det.

[Madelenemie]

Ja jeg har selv fått diagnosen AS senest i fjor vår, og jeg er en gift mann, men tre voksne barn som har etablert seg.. Jeg ble 59 år før de / vi fant ut av dette. nå har jeg også skrevet en selvbiografi om meg i lys av dette merkverdige syndromet. Måtte bare gjøre det.

Hei!

Okey, kan du si hva din biografi heter? Kanskje jeg skal lese den.

Jeg skriver selv, men bare fordi min psykiater har sagt det og fordi jeg elsker å skrive. Kanskje jeg kan gi det ut en gang hvis jeg finner et forlag som vil, men nå sa en psykiater til meg at jeg ikke skulle tenke så mye på inndeling og organisering av hele teksten. Jeg kan bare sende det inn til et forlag også får man vist mye hjelp av forlaget hvis de er interessert. Det viste jeg ikke og gjør det jo mulig selv for meg med skriveglede, men organiseringsvansker.

Men selv om jeg hører på min psykiater når det gjelder egentlig alt, så er jeg i dette ene tilfellet litt usikker, men nå sa min psykiater at, "bare fortsett å skrive og ikke tenk på at det skal bli en bok", da ble jeg glad for hele tanken med bok ga meg panikk. Jeg skriver jo for min egen del og fordi det gjør samtalene lettere, mine samtaler med min høyt elskede psykiater.

[FGT]

Hei!

Okey, kan du si hva din biografi heter? Kanskje jeg skal lese den.

Jeg skriver selv, men bare fordi min psykiater har sagt det og fordi jeg elsker å skrive. Kanskje jeg kan gi det ut en gang hvis jeg finner et forlag som vil, men nå sa en psykiater til meg at jeg ikke skulle tenke så mye på inndeling og organisering av hele teksten. Jeg kan bare sende det inn til et forlag også får man vist mye hjelp av forlaget hvis de er interessert. Det viste jeg ikke og gjør det jo mulig selv for meg med skriveglede, men organiseringsvansker.

Men selv om jeg hører på min psykiater når det gjelder egentlig alt, så er jeg i dette ene tilfellet litt usikker, men nå sa min psykiater at, "bare fortsett å skrive og ikke tenk på at det skal bli en bok", da ble jeg glad for hele tanken med bok ga meg panikk. Jeg skriver jo for min egen del og fordi det gjør samtalene lettere, mine samtaler med min høyt elskede psykiater.

Vet ikke om det blir helt riktig å drive reklame for meg selv her på dette forumet ? Boken er nettopp ferdig trykt og blir lansert i august i Oslo sentrum et sted.

Det gjelder å finne spesialforlag som er interessert i temaet Asperger syndrom. Jeg var heldig, for det var ingen mann her i Norge som hadde fått en diagnose i min alder, og samtidig ville skrive en bok. De få som har skrevet er flest er kvinner, og har fått diagnosen i mye tidligere alder.