Andres kontakt med overgriperen

[Gjest uidentifiserbar]

Tenk om vedkommende hadde spurt litt mer... så hadde du kanskje vært spart for noe av det fæle!

Jeg kjenner jeg slites mellom å være våken og prøve å oppdage ting som ikke er slik de skal være - og det å nærmest lukke øynene for å bevare illusjonen om at alt er bra....

Når en leser statistikk over hvor valig det er med overgrep, så tenker jeg jo innimellom "Hvem i klassene til mine barn er det som er utsatt for overgrep?" - "Hvem i gata vår?"

Vi som er voksne og regner oss som ansvarlige bør helt klart være mer våken og spørre mer, og ikke bare svelge ordet "Bra" dersom kroppsspråket eller øynene sier "Dårlig"....

''Vi som er voksne og regner oss som ansvarlige bør helt klart være mer våken og spørre mer, og ikke bare svelge ordet "Bra" dersom kroppsspråket eller øynene sier "Dårlig"....''

Vet ikke om jeg hadde avslørt meg med kroppspråket, man blir mester i å skjule. Men kanskje..

Mange er utsatt, og det er stoore mørketall!

[tzatziki1365380058]

Takk for svar!

Jeg ble overrasket over at alle dere tre som har svart her sier at jeg kan spørre direkte om overgrep til de jeg tror er ofrene. Hadde trodd at dette var noe de helst ikke ville prate om.

Samtidig så skjønner jeg jo at mange har behov for å fortelle om dette til noen, selv etter mange år.

En på jobben min fortalte meg om overgrep hun hadde vært utsatt for. Jeg fortalte det ikke videre til noen, men en dag fortalte hun selv til alle på jobb hva hun var blitt utsatt for, ikke detaljer, men hovedsaken. Jeg var skikkelig imponert over at hun våget det. Men det er jo slik som en her skrev, at offeret har jo ingen skyld - det er overgriperen sin skyld.

Er litt i tvil om jeg skal takke ja til å maile med deg. Ønsker å beholde min anonymitet lengst mulig...

''Jeg ble overrasket over at alle dere tre som har svart her sier at jeg kan spørre direkte om overgrep til de jeg tror er ofrene. ''

De som har svart, har svart ut i fra at de selv har vært utsatt for overgrep, hvis jeg ikke har misforstått. Jeg synes ikke det er rart at de synes det er greit at du spør direkte om det.

Jeg, som ikke har vært utsatt for overgrep, ville blitt svært overrasket om noen hadde spurt meg om akkurat det. Hadde jeg vært litt mindre trygg på meg selv enn jeg er, hadde jeg kanskje til og med følt meg krenket av spørsmålet, begynt å fundere på hvorfor du trodde at jeg var utsatt for det, osv.

Jeg har likevel opplevd ting i oppveksten som nok kunne ha fått meg til å uttale meg noenlunde på samme måte som det du beskriver er blitt gjort her.

Så - jeg vet ikke hva du skal gjøre, jeg. Men jeg tenker at de som har svart til nå, svarer ut i fra å ha opplevd det du er redd for at disse "barna" har vært utsatt for. Dersom disse barna faktisk ikke har vært utsatt for det, kan det hende du får helt andre reaksjoner.

[Gjest prust]

''Jeg ble overrasket over at alle dere tre som har svart her sier at jeg kan spørre direkte om overgrep til de jeg tror er ofrene. ''

De som har svart, har svart ut i fra at de selv har vært utsatt for overgrep, hvis jeg ikke har misforstått. Jeg synes ikke det er rart at de synes det er greit at du spør direkte om det.

Jeg, som ikke har vært utsatt for overgrep, ville blitt svært overrasket om noen hadde spurt meg om akkurat det. Hadde jeg vært litt mindre trygg på meg selv enn jeg er, hadde jeg kanskje til og med følt meg krenket av spørsmålet, begynt å fundere på hvorfor du trodde at jeg var utsatt for det, osv.

Jeg har likevel opplevd ting i oppveksten som nok kunne ha fått meg til å uttale meg noenlunde på samme måte som det du beskriver er blitt gjort her.

Så - jeg vet ikke hva du skal gjøre, jeg. Men jeg tenker at de som har svart til nå, svarer ut i fra å ha opplevd det du er redd for at disse "barna" har vært utsatt for. Dersom disse barna faktisk ikke har vært utsatt for det, kan det hende du får helt andre reaksjoner.

Takk for viktig innspill.

Skal tenke over det du sier her. Hvordan hadde jeg selv reagert dersom noen hadde spurt meg om dette? Jeg hadde nok lurt på hvorfor de spurte om det, og begynt å tenke en del over barndommen min...

[Gjest uidentifiserbar]

''Jeg ble overrasket over at alle dere tre som har svart her sier at jeg kan spørre direkte om overgrep til de jeg tror er ofrene. ''

De som har svart, har svart ut i fra at de selv har vært utsatt for overgrep, hvis jeg ikke har misforstått. Jeg synes ikke det er rart at de synes det er greit at du spør direkte om det.

Jeg, som ikke har vært utsatt for overgrep, ville blitt svært overrasket om noen hadde spurt meg om akkurat det. Hadde jeg vært litt mindre trygg på meg selv enn jeg er, hadde jeg kanskje til og med følt meg krenket av spørsmålet, begynt å fundere på hvorfor du trodde at jeg var utsatt for det, osv.

Jeg har likevel opplevd ting i oppveksten som nok kunne ha fått meg til å uttale meg noenlunde på samme måte som det du beskriver er blitt gjort her.

Så - jeg vet ikke hva du skal gjøre, jeg. Men jeg tenker at de som har svart til nå, svarer ut i fra å ha opplevd det du er redd for at disse "barna" har vært utsatt for. Dersom disse barna faktisk ikke har vært utsatt for det, kan det hende du får helt andre reaksjoner.

Jeg svarer utifra min bakgrunn, men jeg har også et faglig perspektiv her uten å gå inn på yrket mitt.

Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man spør og settingen rundt. Man kan spørre om det meste dersom man gjør det på riktig måte. Barn kan trenge direkte spørsmål - er de utsatt for overgrep er det en stor hemmelighet.

Jeg forstår ikke helt at et slikt direkte spørsmål kan være krenkende. Å få et åpent og direkte spørsmål kan ofte oppleves som omsorg er min erfaring. Og om det ikke dreier seg om seksuelle overgrep men at det er andre ting som er problemet så har man mulighet for få det frem i lyset. Måten spørsmålet stilles på og settingen synes jeg er avgjørende. Åpne opp for både overgrep, men også at det er lov å snakke om andre vanskelige ting.

[tzatziki1365380058]

Jeg svarer utifra min bakgrunn, men jeg har også et faglig perspektiv her uten å gå inn på yrket mitt.

Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man spør og settingen rundt. Man kan spørre om det meste dersom man gjør det på riktig måte. Barn kan trenge direkte spørsmål - er de utsatt for overgrep er det en stor hemmelighet.

Jeg forstår ikke helt at et slikt direkte spørsmål kan være krenkende. Å få et åpent og direkte spørsmål kan ofte oppleves som omsorg er min erfaring. Og om det ikke dreier seg om seksuelle overgrep men at det er andre ting som er problemet så har man mulighet for få det frem i lyset. Måten spørsmålet stilles på og settingen synes jeg er avgjørende. Åpne opp for både overgrep, men også at det er lov å snakke om andre vanskelige ting.

''Jeg forstår ikke helt at et slikt direkte spørsmål kan være krenkende. Å få et åpent og direkte spørsmål kan ofte oppleves som omsorg er min erfaring.''

Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger. Men det kan like gjerne føles svært innvaderende. Man skulle kjent meg SVÆRT godt for å komme godt ut av det, hvis man rettet et slikt spørsmål til meg, Jeg tror nesten ikke det er andre enn min søster som kunne stilt et slikt spørsmål uten at det hadde føltes forutinntatt og innvaderene. Årsaken til at hun hadde kunnet gjøre det, er naturligvis at vi er svært nære. Så nære at hun naturligvis aldri ville stilt et slikt spørsmål - hun vet allerede det som er å vite.

Dersom jeg hadde blitt spurt om jeg hadde vært utsatt for overgrep, og slett ikke ønsket å signalisere noe sånt, så hadde jeg nok begynt å spekulere på hva i atferden min som fikk personen på tanken. Og jeg ville ikke synes at det var positivt at jeg oppførte meg på en måte som fikk noen til å tro at jeg var overgrepsoffer.

Det kunne også vært svært krenkende for den i min omgangskrets som ved et slikt tilfelle hadde blitt utpekt til mulig overgriper. Prust har jo en person "i sikte". Hvis dette er en person som står disse "barna" nær, og noen plutselig foreslår at personen er en overgriper, og dette slett ikke stemmer, så tror jeg disse "barna" ville kunne føle det svært krenkende på vegne av denne personen. Og også personlig krenket, dersom personen er en far, onkel, noen andre som står "barna" svært nær.

Det er en del områder mennesker rundt meg ikke gis adgang til. Jeg kan ikke styre hva mennesker tenker, men jeg har lov til å sette grenser for hva som blir gjort og sagt til meg. Når folk trår over disse grensene, kan jeg føle meg krenket, litt avhengig av hvordan det blir gjort, og hva jeg opplever er hensikten med det som blir sagt/gjort.

[Gjest sårendeuansett]

Men dersom vi andre ikke vet sikkert hva som har skjedd, er det da feil av oss å ha kontakt med denne som kanskje har gjort overgrep mot barna sine da de var små?

Det er vanskelig å bryte helt med en person en er i familie til, særlig når dette bare er antakelser....

Samtidig er jeg en av få i slekta som har begynt å få vite om at ting ikke har vært som det skulle i denne familien.

Det er vel ikke feil. Men det oppleves veldig sårende for offeret som blir den som må stå igjen med alle konsekvensene igjen.

Ja jeg synes det har vært tøft at familie fortsatt har kontakt med overgriper selv etter de vet hva som har skjedd. Dette har skjedd i voksen alder da. Men fra deres side så er det vanskelig å ta parti fordi at de ikke vet helt hva som har skjedd etc. At de kjenner hans gode sider og på en annen måte enn det jeg kjenner han.

De fleste vet at det er fullstendig isfront mellom oss og at noe felles familieselskap er uaktuelt. Men de vil ikke blandes inn tydeligvis eller ta side. Jeg tror det er noe veldig menneskelig i det også dessverre. En sånn konfliktskyhet. Best å forsøke å stå i midten uten å ta parti.

Har måtte respektere deres valg og at det er slik og jeg har fortsatt kontakt med de selv om de enda har kontakt med overgriper. Må på en måte skille det og relasjonen deres til meg. Selv om de har kontakt med han så er de fortsatt glad i meg og bryr seg om meg. Men det har vært vanskelig for meg og ideelt sett hadde jeg ønsket at de tok parti og valgte han bort.

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg forstår ikke helt at et slikt direkte spørsmål kan være krenkende. Å få et åpent og direkte spørsmål kan ofte oppleves som omsorg er min erfaring.''

Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger. Men det kan like gjerne føles svært innvaderende. Man skulle kjent meg SVÆRT godt for å komme godt ut av det, hvis man rettet et slikt spørsmål til meg, Jeg tror nesten ikke det er andre enn min søster som kunne stilt et slikt spørsmål uten at det hadde føltes forutinntatt og innvaderene. Årsaken til at hun hadde kunnet gjøre det, er naturligvis at vi er svært nære. Så nære at hun naturligvis aldri ville stilt et slikt spørsmål - hun vet allerede det som er å vite.

Dersom jeg hadde blitt spurt om jeg hadde vært utsatt for overgrep, og slett ikke ønsket å signalisere noe sånt, så hadde jeg nok begynt å spekulere på hva i atferden min som fikk personen på tanken. Og jeg ville ikke synes at det var positivt at jeg oppførte meg på en måte som fikk noen til å tro at jeg var overgrepsoffer.

Det kunne også vært svært krenkende for den i min omgangskrets som ved et slikt tilfelle hadde blitt utpekt til mulig overgriper. Prust har jo en person "i sikte". Hvis dette er en person som står disse "barna" nær, og noen plutselig foreslår at personen er en overgriper, og dette slett ikke stemmer, så tror jeg disse "barna" ville kunne føle det svært krenkende på vegne av denne personen. Og også personlig krenket, dersom personen er en far, onkel, noen andre som står "barna" svært nær.

Det er en del områder mennesker rundt meg ikke gis adgang til. Jeg kan ikke styre hva mennesker tenker, men jeg har lov til å sette grenser for hva som blir gjort og sagt til meg. Når folk trår over disse grensene, kan jeg føle meg krenket, litt avhengig av hvordan det blir gjort, og hva jeg opplever er hensikten med det som blir sagt/gjort.

Nå synes jeg du overdramatiserer noe voldsomt. Antyder du at alle som har opplevd overgrep får en forandret oppførsel? Når du reagerer så enormt hvis noen skulle lure på om du hadde opplevd et overgrep, så virker det som om du mener at det må være noe galt med de det skjer med. Jeg må si at jeg føler meg provosert av innlegget ditt.

Jeg kan forsikre deg om at ingen kan se på meg eller min væremåte hva jeg har opplevd. Ikke skammer jeg meg over det heller, for jeg var uten skyld i det som skjedde, all skam ligger på ham som gjorde det mot meg. Jeg kommer aldri til å tilgi ham, vil alltid bære nag, og for alltid holde ham utenom mitt og mine barns liv. Men bortsett fra det har jeg et helt normalt, godt liv. På alle måter. Så kom ikke her og fortell meg at det er krenkende at noen skulle tro at du hadde opplevd det samme som meg!

[tzatziki1365380058]

Nå synes jeg du overdramatiserer noe voldsomt. Antyder du at alle som har opplevd overgrep får en forandret oppførsel? Når du reagerer så enormt hvis noen skulle lure på om du hadde opplevd et overgrep, så virker det som om du mener at det må være noe galt med de det skjer med. Jeg må si at jeg føler meg provosert av innlegget ditt.

Jeg kan forsikre deg om at ingen kan se på meg eller min væremåte hva jeg har opplevd. Ikke skammer jeg meg over det heller, for jeg var uten skyld i det som skjedde, all skam ligger på ham som gjorde det mot meg. Jeg kommer aldri til å tilgi ham, vil alltid bære nag, og for alltid holde ham utenom mitt og mine barns liv. Men bortsett fra det har jeg et helt normalt, godt liv. På alle måter. Så kom ikke her og fortell meg at det er krenkende at noen skulle tro at du hadde opplevd det samme som meg!

Så du mener det er helt normalt at folk går rundt og tror at hvilken som helst person har vært utsatt for overgrep??? Og at det er helt tilfeldig hvem som i så fall "blir spurt" om et eller ikke? At det er et naturlig spørsmål å stille folk??

I så fall befinner du deg laaaaaangt fra min - og, jeg vil påstå, de fleste andres - virkelighetsoppfatning.

Dersom man spør noen om de har blitt utsatt for overgrep, så skyldes det naturligvis at personen har sagt eller gjort ting som tyder på at de har blitt utsatt for det. Du, som hevder du ikke bærer noe preg av hva du har opplevd, ville jo aldri blitt spurt om noe sånt.

Jeg har opplevd sterke ting i min oppvekst. Personer med den type erfaring som jeg har, har en tendens til å få visse adferdsmønster og "kjennetegn", i følge anerkjent forskning på området. Folk med kjennskap til denne forskningen, vil sikkert kunne treffe blink dersom de forsøkte å "teoretisere" adferden min. Det betyr ikke at det er fritt fram for dem å spørre meg om personlige ting i livet mitt, som de absolutt ikke har noe med. Og jeg ville helt klart følt meg krenket dersom de på toppen hadde valgt en helt annen "forklaringsmodell" enn den riktige.

Det har ikke noe med at jeg er flau over det jeg har opplevd, eller at jeg ikke kan snakke om det. Jeg har et avklart forhold til fortida mi, og snakker om den med folk det er naturlig å snakke om den med. Men jeg vil selv styre hvem som skal slippe innenfor den sfæren.

Jeg er temmelig sikker på at det også finnes fellestrekk blant overgrepsutsatte. Og selv om jeg ikke er i nærheten av å synes det er en skam å være utsatt for dette, eller at det er de overgrepsutsattes "skyld", så har jeg ikke noe ønske om å ha "kjennetegn" som passer med å være overgrepsutsatt. Jeg tviler på at de mestringsstrategiene mange overgrepsutsatte utvikler, er særlig mer hensiktsmessige på sikt, enn de jeg og min gruppe utsatte, har tendens til å utvikle.

Det kan naturligvis være at du ikke har noen av e seinvirkningene og atferdsmønstre som overgrepsutsatte har tendens til å utvikle. Og i så fall kommer jo ingen i hele verden til å spørre deg om du har blitt utsatt for overgrep, noen gang.

Overgrepsutsatte har naturligvis ingen grunn til å skamme seg!! Men selv om man ikke gjør det, kan det likevel hende at man selv ønsker å bestemme hvem man vil dele så personlige ting med. Derfor er det en del områder folk bør holde seg unna, dersom de ikke har fått en svært tydelig invitasjon inn. Det Prust beskriver, kan like gjerne være slektningenes følere ute for å finne ut hvor langt de vil gå, i forhold til å betro seg til henne, som et "rop om hjelp" og ønske om at hun skal spørre. Hvis jeg var henne, ville jeg ikke foregrepet begivenhetene, men ventet til det kom av seg selv. Det er, så vidt jeg skjønner, voksne mennesker dette er snakk om.

Dersom barn er involvert, er det naturligvis helt andre regler som gjelder. Da er det jo nettopp viktig at noen spør. Og spesielt viktig at de somskal stille slike spørsmål faktisk VET hvordan det bør gjøres.

[tzatziki1365380058]

Nå synes jeg du overdramatiserer noe voldsomt. Antyder du at alle som har opplevd overgrep får en forandret oppførsel? Når du reagerer så enormt hvis noen skulle lure på om du hadde opplevd et overgrep, så virker det som om du mener at det må være noe galt med de det skjer med. Jeg må si at jeg føler meg provosert av innlegget ditt.

Jeg kan forsikre deg om at ingen kan se på meg eller min væremåte hva jeg har opplevd. Ikke skammer jeg meg over det heller, for jeg var uten skyld i det som skjedde, all skam ligger på ham som gjorde det mot meg. Jeg kommer aldri til å tilgi ham, vil alltid bære nag, og for alltid holde ham utenom mitt og mine barns liv. Men bortsett fra det har jeg et helt normalt, godt liv. På alle måter. Så kom ikke her og fortell meg at det er krenkende at noen skulle tro at du hadde opplevd det samme som meg!

''Så kom ikke her og fortell meg at det er krenkende at noen skulle tro at du hadde opplevd det samme som meg!''

Jo, jeg ville helt klart opplevd det som krenkende. Det er faktisk mitt privilegium å definere hva jeg føler krenkende, akkurat som det er ditt å definere for din del.

Jeg tror forresten det hadde vært en fin øvelse for deg å finne andre typer overgrep man kan utsettes for, og finne ut hva du ville tenkt om noen gikk ut fra at du var utsatt for dem. Ville du likt at noen trodde noe om deg, som var fullstendig, langt ut på viddene, galt?

[Gjest uidentifiserbar]

''Jeg forstår ikke helt at et slikt direkte spørsmål kan være krenkende. Å få et åpent og direkte spørsmål kan ofte oppleves som omsorg er min erfaring.''

Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger. Men det kan like gjerne føles svært innvaderende. Man skulle kjent meg SVÆRT godt for å komme godt ut av det, hvis man rettet et slikt spørsmål til meg, Jeg tror nesten ikke det er andre enn min søster som kunne stilt et slikt spørsmål uten at det hadde føltes forutinntatt og innvaderene. Årsaken til at hun hadde kunnet gjøre det, er naturligvis at vi er svært nære. Så nære at hun naturligvis aldri ville stilt et slikt spørsmål - hun vet allerede det som er å vite.

Dersom jeg hadde blitt spurt om jeg hadde vært utsatt for overgrep, og slett ikke ønsket å signalisere noe sånt, så hadde jeg nok begynt å spekulere på hva i atferden min som fikk personen på tanken. Og jeg ville ikke synes at det var positivt at jeg oppførte meg på en måte som fikk noen til å tro at jeg var overgrepsoffer.

Det kunne også vært svært krenkende for den i min omgangskrets som ved et slikt tilfelle hadde blitt utpekt til mulig overgriper. Prust har jo en person "i sikte". Hvis dette er en person som står disse "barna" nær, og noen plutselig foreslår at personen er en overgriper, og dette slett ikke stemmer, så tror jeg disse "barna" ville kunne føle det svært krenkende på vegne av denne personen. Og også personlig krenket, dersom personen er en far, onkel, noen andre som står "barna" svært nær.

Det er en del områder mennesker rundt meg ikke gis adgang til. Jeg kan ikke styre hva mennesker tenker, men jeg har lov til å sette grenser for hva som blir gjort og sagt til meg. Når folk trår over disse grensene, kan jeg føle meg krenket, litt avhengig av hvordan det blir gjort, og hva jeg opplever er hensikten med det som blir sagt/gjort.

''Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man spør og settingen rundt. Man kan spørre om det meste dersom man gjør det på riktig måte. Barn kan trenge direkte spørsmål - er de utsatt for overgrep er det en stor hemmelighet.

Måten spørsmålet stilles på og settingen synes jeg er avgjørende. Åpne opp for både overgrep, men også at det er lov å snakke om andre vanskelige ting.''

''Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger.''

Beklager om jeg har uttrykt meg uklart. Det er helt vesentlig at et slikt spørsmål stilles i riktig setting. Og det er utrolig viktig å formulere seg riktig - man kan spørre om det meste, men det er vesentlig at det gjøres på riktig måte. Og man må tåle å romme det barnet eventuelt forteller. Man bør ha gjort litt research slik at man vet hvordan man skal forholde seg dersom det faktisk dreier seg om overgrep.

Forstår fremdeles ikke helt hvorfor du ville syntes et slik spørsmål hadde vært krenkende. Og jeg synes du drar det langt.

[tzatziki1365380058]

''Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man spør og settingen rundt. Man kan spørre om det meste dersom man gjør det på riktig måte. Barn kan trenge direkte spørsmål - er de utsatt for overgrep er det en stor hemmelighet.

Måten spørsmålet stilles på og settingen synes jeg er avgjørende. Åpne opp for både overgrep, men også at det er lov å snakke om andre vanskelige ting.''

''Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger.''

Beklager om jeg har uttrykt meg uklart. Det er helt vesentlig at et slikt spørsmål stilles i riktig setting. Og det er utrolig viktig å formulere seg riktig - man kan spørre om det meste, men det er vesentlig at det gjøres på riktig måte. Og man må tåle å romme det barnet eventuelt forteller. Man bør ha gjort litt research slik at man vet hvordan man skal forholde seg dersom det faktisk dreier seg om overgrep.

Forstår fremdeles ikke helt hvorfor du ville syntes et slik spørsmål hadde vært krenkende. Og jeg synes du drar det langt.

Jeg trodde Prust snakket om voksne slektninger, som er store nok til å - i alle fall i utgangspunktet - ta vare på seg selv. Dersom det er snakk om barn, stiller saken seg annerledes. Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg, i Prusts sted, ville tatt opp saken med barna selv. Jeg er vel sikker på at jeg ikke ville det, rett og slett.

Når jeg snakker om "krenkende", så mener jeg kanskje egentlig ikke det. Jeg mener innvaderende, at folk spør om ting de virkelig ikke har noe med. Jeg opplever det generelt som krenkende/innvaderende når folk "mener" alt mulig om meg eller min situasjon som de ikke har noen forutsetning for å vite noe om, i det hele tatt. Og dersom de skulle ment noe om noe så alvorlig som overgrep, på toppen, så ville jeg virkelig følt meg innvadert.

For all del, folk mener jo hva de vil. Men jeg trenger ikke å like at folk gjør seg opp meninger på svært sviktende grunnlag, og jeg trenger i alle fall ikke å akseptere å bli spurt ut om ting jeg ikke ønsker å bli spurt om.

OG jeg ville lurt veldig på hvorfor de spurte, dersom det ikke var noe i nærheten av sannheten. De måtte jeg jo ha sendt signaler som på en eller annen måte fikk dem til å lure, og slike signaler håper jeg virkelig ikke at jeg sender., Jeg håper jo at jeg fremstår noenlunde "autentisk" - at jeg ikke sender ut en mengde signaler om forskjellige ting, uten at det har rot i virkeligheten.

Jeg ville helt klart følt meg krenket - på egne og min familie og ikke minst, min fars vegne - dersom noen hadde trodd at min far var overgriper, så lenge det er så langt fra sannheten som man kan komme. Overgriper er ingen hedersbetegnelse, og man skal vokte seg meget vel for i det hele tatt mumle om at noen kan være overgriper, så lenge man ikke en gang er sikre på om det finnes noe offer for en slik ugjerning.

[Gjest runa i ulla]

''Jeg tenker at det kommer veldig an på hvordan man spør og settingen rundt. Man kan spørre om det meste dersom man gjør det på riktig måte. Barn kan trenge direkte spørsmål - er de utsatt for overgrep er det en stor hemmelighet.

Måten spørsmålet stilles på og settingen synes jeg er avgjørende. Åpne opp for både overgrep, men også at det er lov å snakke om andre vanskelige ting.''

''Det kan oppleves som omsorg, dersom spørsmålet er stilt under riktige forutsetninger.''

Beklager om jeg har uttrykt meg uklart. Det er helt vesentlig at et slikt spørsmål stilles i riktig setting. Og det er utrolig viktig å formulere seg riktig - man kan spørre om det meste, men det er vesentlig at det gjøres på riktig måte. Og man må tåle å romme det barnet eventuelt forteller. Man bør ha gjort litt research slik at man vet hvordan man skal forholde seg dersom det faktisk dreier seg om overgrep.

Forstår fremdeles ikke helt hvorfor du ville syntes et slik spørsmål hadde vært krenkende. Og jeg synes du drar det langt.

"Forstår fremdeles ikke helt hvorfor du ville syntes et slik spørsmål hadde vært krenkende. Og jeg synes du drar det langt."

Enig. Jeg har blitt spurt rett ut av fastlegen min om jeg har vært utsatt for voldtekt, etter en GU.

Synes ikke det var krenkende.

Er bare å svare avkreftende om det ikke stemmer.

Må være lov å spørre.

[tzatziki1365380058]

"Forstår fremdeles ikke helt hvorfor du ville syntes et slik spørsmål hadde vært krenkende. Og jeg synes du drar det langt."

Enig. Jeg har blitt spurt rett ut av fastlegen min om jeg har vært utsatt for voldtekt, etter en GU.

Synes ikke det var krenkende.

Er bare å svare avkreftende om det ikke stemmer.

Må være lov å spørre.

Det er da noe helt annet å bli spurt av fastlegen enn av en hvilken som helst annen "forbipasserende". Det er fastlegens jobb å spørre om sånt, dersom han har mistanke om et eller annet. Hvis han ikke spør, gjør han jo ikke jobben sin.

Ville heller aldri opplevd et slikt spørsmål som krenkende - eller innvaderende, som egentlig er det ordet jeg burde brukt hele tiden.

Jeg ville følt meg personlig innvadert, men ville følt meg krenket på vegne av en uskyldig far, bror eller onkel som ble beskyldt for å ha begått overgrep.

[Gjest prust]

Jeg trodde Prust snakket om voksne slektninger, som er store nok til å - i alle fall i utgangspunktet - ta vare på seg selv. Dersom det er snakk om barn, stiller saken seg annerledes. Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg, i Prusts sted, ville tatt opp saken med barna selv. Jeg er vel sikker på at jeg ikke ville det, rett og slett.

Når jeg snakker om "krenkende", så mener jeg kanskje egentlig ikke det. Jeg mener innvaderende, at folk spør om ting de virkelig ikke har noe med. Jeg opplever det generelt som krenkende/innvaderende når folk "mener" alt mulig om meg eller min situasjon som de ikke har noen forutsetning for å vite noe om, i det hele tatt. Og dersom de skulle ment noe om noe så alvorlig som overgrep, på toppen, så ville jeg virkelig følt meg innvadert.

For all del, folk mener jo hva de vil. Men jeg trenger ikke å like at folk gjør seg opp meninger på svært sviktende grunnlag, og jeg trenger i alle fall ikke å akseptere å bli spurt ut om ting jeg ikke ønsker å bli spurt om.

OG jeg ville lurt veldig på hvorfor de spurte, dersom det ikke var noe i nærheten av sannheten. De måtte jeg jo ha sendt signaler som på en eller annen måte fikk dem til å lure, og slike signaler håper jeg virkelig ikke at jeg sender., Jeg håper jo at jeg fremstår noenlunde "autentisk" - at jeg ikke sender ut en mengde signaler om forskjellige ting, uten at det har rot i virkeligheten.

Jeg ville helt klart følt meg krenket - på egne og min familie og ikke minst, min fars vegne - dersom noen hadde trodd at min far var overgriper, så lenge det er så langt fra sannheten som man kan komme. Overgriper er ingen hedersbetegnelse, og man skal vokte seg meget vel for i det hele tatt mumle om at noen kan være overgriper, så lenge man ikke en gang er sikre på om det finnes noe offer for en slik ugjerning.

Jeg tror jeg forstår hva du mener - at det ville vært krenkende på vegne av din far/onkel/bestefar å bli spurt om noe slikt dersom det ikke har rot i virkeligheten.

Det var voksne "barn" jeg snakket om ja, i hovedinnlegget.

[Gjest runa i ulla]

Det er da noe helt annet å bli spurt av fastlegen enn av en hvilken som helst annen "forbipasserende". Det er fastlegens jobb å spørre om sånt, dersom han har mistanke om et eller annet. Hvis han ikke spør, gjør han jo ikke jobben sin.

Ville heller aldri opplevd et slikt spørsmål som krenkende - eller innvaderende, som egentlig er det ordet jeg burde brukt hele tiden.

Jeg ville følt meg personlig innvadert, men ville følt meg krenket på vegne av en uskyldig far, bror eller onkel som ble beskyldt for å ha begått overgrep.

eh jeg ville virkelig trodd du ville syntes det var like krenkende å bli spurt av fastlegen etter en GU siden du syntes dette var et så fryktelig krenkende spørsmål, som å bli spurt av en nær venn.

jeg tviler en på tilfeldig forbipasserende ville spurt om noe slikt, selv om du sikkert ikke mente det helt bokstavelig...

[tzatziki1365380058]

eh jeg ville virkelig trodd du ville syntes det var like krenkende å bli spurt av fastlegen etter en GU siden du syntes dette var et så fryktelig krenkende spørsmål, som å bli spurt av en nær venn.

jeg tviler en på tilfeldig forbipasserende ville spurt om noe slikt, selv om du sikkert ikke mente det helt bokstavelig...

Nå oppfatter jeg ikke at prust fremstiller seg som nær venn av de hun har tenkt å spørre, heller tvert i mot - det er slektninger hun treffer av og til.

Leger har rett og plikt til å spørre om hva som helst.

Det er helt fullstendig utenkelig at mine nærmeste venner skulle stille slike spørsmål ut av det blå, uten at jeg på noe vis hadde invitert til det. De vet heldigvis hvor grensene går.

[Gjest prust]

Jeg ville nok også ha spurt ganske direkte, eller jeg ville kanskje ha spurt om nettopp noe av det du spurte om i denne tråden. Si at du har lurt på om de ble utsatt for overgrep, og om de i såfall ønsker at du klar tar avstand for vedkommende.

For meg ville det vært ganske stor forskjell på om de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller mer generell omsorgssvikt. Jeg kunne nok lettere ha tilgitt unnlatelser enn direkte overgrep av seksuell karakter. Og ikke minst ville jeg hatt ulikt syn på å la vedkommende være i nærheten av barn.

''For meg ville det vært ganske stor forskjell på om de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller mer generell omsorgssvikt. Jeg kunne nok lettere ha tilgitt unnlatelser enn direkte overgrep av seksuell karakter. Og ikke minst ville jeg hatt ulikt syn på å la vedkommende være i nærheten av barn.''

Nå vet jeg veldig mye mer om hva som har skjedd. Det har skjedd seksuelle overgrep, men ikke slik en vanligvis hører om. Dette er så spesielt at jeg ikke kan fortelle hva som har hendt - men det er helt sykt.

I tillegg har det vært omsorgssvikt, maktovergrep og sinne. Ingen har grepet inn og hjulpet barna, verken mor, naboer, slekt som bodde i nærheten, eller lærere.

Barna har nå fortalt resten av familien hva som har skjedd - og vi andre må nå ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til overgriper og hans kone nå fremover.

Hva er fristen for anmeldelse på slike saker?

[Gjest prust]

''Når jeg konkret vet om noe som har et snev av seksuelt overgrep over seg (men ikke så grovt), er det da rimelig å tro at noe mer alvorlig har skjedd, når minst ett av barna har sagt at de har vonde minner og har hatt en vanskelig oppvekst?''

Det er nærliggende å tro det, men ikke godt å vite. Det er mye som kan gi vonde minner og vanskelig oppvekst. Selv ville jeg nok antatt det verste, men jeg er nok ikke objektiv siden jeg knytter det opp mot egne erfaringer.

Nå vet jeg veldig mye mer om hva som har skjedd. Det har skjedd seksuelle overgrep, men ikke slik en vanligvis hører om. Dette er så spesielt at jeg ikke kan fortelle hva som har hendt - men det er helt sykt.

I tillegg har det vært omsorgssvikt, maktovergrep og sinne. Ingen har grepet inn og hjulpet barna, verken mor, naboer, slekt som bodde i nærheten, eller lærere.

Barna har nå fortalt resten av familien hva som har skjedd - og vi andre må nå ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til overgriper og hans kone nå fremover.

Hva er fristen for anmeldelse på slike saker?

[Sør]

''For meg ville det vært ganske stor forskjell på om de har vært utsatt for seksuelle overgrep eller mer generell omsorgssvikt. Jeg kunne nok lettere ha tilgitt unnlatelser enn direkte overgrep av seksuell karakter. Og ikke minst ville jeg hatt ulikt syn på å la vedkommende være i nærheten av barn.''

Nå vet jeg veldig mye mer om hva som har skjedd. Det har skjedd seksuelle overgrep, men ikke slik en vanligvis hører om. Dette er så spesielt at jeg ikke kan fortelle hva som har hendt - men det er helt sykt.

I tillegg har det vært omsorgssvikt, maktovergrep og sinne. Ingen har grepet inn og hjulpet barna, verken mor, naboer, slekt som bodde i nærheten, eller lærere.

Barna har nå fortalt resten av familien hva som har skjedd - og vi andre må nå ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til overgriper og hans kone nå fremover.

Hva er fristen for anmeldelse på slike saker?

Fristen for anmeldelser for voldtekt/overgrep/incest er 10 år fra dagen de blir 18 år, altså 28 år gamle. (Det er mulig det finnes noen unntak, men det er hovedregelen.)

Det er viktig at dere indikerer at dere tror på de utsatte. Utsagn som "det er ikke sant!" (som man kan si i ren overraskelse når man hører noe grusomt) og lignende, kan gjerne bli mistolket til "jeg tror ikke det du sier er sant".

Det er viktig å la den utsatte få fortelle i sin egen hastighet, og føle at de har kontroll over hele prosessen. Overgrep handler om at noen tar vekk kontroll over dem, og derfor er det veldig viktig at de føler at de før beholde kontrollen nå (slik at det ikke føles som et nytt overgrep).

Alt godt til deg og dem

[Gjest Ulvinnen]

Nå vet jeg veldig mye mer om hva som har skjedd. Det har skjedd seksuelle overgrep, men ikke slik en vanligvis hører om. Dette er så spesielt at jeg ikke kan fortelle hva som har hendt - men det er helt sykt.

I tillegg har det vært omsorgssvikt, maktovergrep og sinne. Ingen har grepet inn og hjulpet barna, verken mor, naboer, slekt som bodde i nærheten, eller lærere.

Barna har nå fortalt resten av familien hva som har skjedd - og vi andre må nå ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til overgriper og hans kone nå fremover.

Hva er fristen for anmeldelse på slike saker?

'' Foreldelsesfristene varierer etter hvor grovt forholdet er. I de fleste tilfellene er fristen ti år. For barn som blir utsatt for seksuelle overgrep før de er 14 og 16 år, begynner fristen å løpe først når de er 18 år. ''

Det fant jeg i en artikkel i Vårt Land: http://www.vl.no/samfunn/article17082.zrm

Godt at barna nå har klart å fortelle resten av familien hva som har skjedd. Håper bare de ble trodd, og at dere tar det på alvor. Jeg skjønner at du ikke kan fortelle mer detaljert, men antar at det var så alvorlig at du kutter ut faren?

Selv ble jeg invitert til et stort jubileum til noen i slekten i høst. Jeg kommer ikke til å gå, siden min overgriper også er invitert. Men jeg har ikke bestemt meg enda for om jeg forteller hvorfor jeg ikke vil komme.