Andres kontakt med overgriperen

[Gjest prust]

'' Foreldelsesfristene varierer etter hvor grovt forholdet er. I de fleste tilfellene er fristen ti år. For barn som blir utsatt for seksuelle overgrep før de er 14 og 16 år, begynner fristen å løpe først når de er 18 år. ''

Det fant jeg i en artikkel i Vårt Land: http://www.vl.no/samfunn/article17082.zrm

Godt at barna nå har klart å fortelle resten av familien hva som har skjedd. Håper bare de ble trodd, og at dere tar det på alvor. Jeg skjønner at du ikke kan fortelle mer detaljert, men antar at det var så alvorlig at du kutter ut faren?

Selv ble jeg invitert til et stort jubileum til noen i slekten i høst. Jeg kommer ikke til å gå, siden min overgriper også er invitert. Men jeg har ikke bestemt meg enda for om jeg forteller hvorfor jeg ikke vil komme.

Når fristen er ti år, så er saken foreldet. Det er vel ca 20 år siden siste overgrep av seksuell art, men manipulering og psykisk overgrep pågår vel delvi fremdeles....

Vi skulle også hatt en samling nå i sommer, men overgriper ønsket å komme, så vi avlyste hele samlingen. Dette var riktignok før vi visste konkret hvor ille det var, men vi forstod at noen av "barna" ikke kunne møte ham.

To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....

[Gjest prust]

Fristen for anmeldelser for voldtekt/overgrep/incest er 10 år fra dagen de blir 18 år, altså 28 år gamle. (Det er mulig det finnes noen unntak, men det er hovedregelen.)

Det er viktig at dere indikerer at dere tror på de utsatte. Utsagn som "det er ikke sant!" (som man kan si i ren overraskelse når man hører noe grusomt) og lignende, kan gjerne bli mistolket til "jeg tror ikke det du sier er sant".

Det er viktig å la den utsatte få fortelle i sin egen hastighet, og føle at de har kontroll over hele prosessen. Overgrep handler om at noen tar vekk kontroll over dem, og derfor er det veldig viktig at de føler at de før beholde kontrollen nå (slik at det ikke føles som et nytt overgrep).

Alt godt til deg og dem

Ja, de er blitt trodd helt og fullt av oss som har hørt deres historie. Selv om det er helt sykt hva denne mannen har gjort.

Takk for innspill...

[Sør]

Når fristen er ti år, så er saken foreldet. Det er vel ca 20 år siden siste overgrep av seksuell art, men manipulering og psykisk overgrep pågår vel delvi fremdeles....

Vi skulle også hatt en samling nå i sommer, men overgriper ønsket å komme, så vi avlyste hele samlingen. Dette var riktignok før vi visste konkret hvor ille det var, men vi forstod at noen av "barna" ikke kunne møte ham.

To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....

''To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....''

Jeg har vært i en slik situasjon - hvor det gjaldt faren, og datteren skulle gifte seg. Hun ønsket at han skulle få komme i bryllupet, mens de andre som visste hva han hadde gjort med henne (veldig, veldig alvorlig) helst ikke orket å treffe ham.

Siden det var hennes dag, så gikk selvsagt alle med på det, men det var ikke lett.

Jeg tror de utsatte må være "toneangivende". Men selv da (for gjerningsmannen har ofte et veldig grep om dem) er det intet som tilsier at man trenger omgå ham. Det handler jo ikke bare om de utsatte, men hvilken melding man sender til omgivelsene (og muligvis til andre som er utsatte i storfamilien, men som ikke har offentliggjort dette).

Og det er grusomt vanskelig. Jeg vet det.

Alt godt,

[Gjest Ulvinnen]

Når fristen er ti år, så er saken foreldet. Det er vel ca 20 år siden siste overgrep av seksuell art, men manipulering og psykisk overgrep pågår vel delvi fremdeles....

Vi skulle også hatt en samling nå i sommer, men overgriper ønsket å komme, så vi avlyste hele samlingen. Dette var riktignok før vi visste konkret hvor ille det var, men vi forstod at noen av "barna" ikke kunne møte ham.

To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....

Bare fint at du lufter tankene dine, det er sånt dol er til for :-) Ofte hjelper det å få sortert tankene sine bare ved å skrive dem ned.

''Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?''

Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke. Min overgriper har aldri innrømmet noe som helst, så jeg har ikke erfaring fra den situasjonen. Selv så ønsker jeg ikke at vedkommende skal be om tilgivelse, for jeg kan ikke tilgi ham. Men om en slik oppførsel fra ham skal lede til at andre beholder kontakten... Jeg må tenke litt på den. Mulig jeg lettere ville taklet at andre hadde kontakt med ham om han la seg helt flat og beklaget, men jeg vet altså ikke...

[Gjest prust]

''To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....''

Jeg har vært i en slik situasjon - hvor det gjaldt faren, og datteren skulle gifte seg. Hun ønsket at han skulle få komme i bryllupet, mens de andre som visste hva han hadde gjort med henne (veldig, veldig alvorlig) helst ikke orket å treffe ham.

Siden det var hennes dag, så gikk selvsagt alle med på det, men det var ikke lett.

Jeg tror de utsatte må være "toneangivende". Men selv da (for gjerningsmannen har ofte et veldig grep om dem) er det intet som tilsier at man trenger omgå ham. Det handler jo ikke bare om de utsatte, men hvilken melding man sender til omgivelsene (og muligvis til andre som er utsatte i storfamilien, men som ikke har offentliggjort dette).

Og det er grusomt vanskelig. Jeg vet det.

Alt godt,

Takk for at du forteller dette. At datteren tross alt det vonde hun hadde opplevd, likevel ønsket at faren skulle være i bryllupet- er betegnende også på denn esituasjonen. Særlig det ene barnet ønsker kontakt, og har på en måte forsonet seg med faren. Jeg mener h*n er manipulert til å "tilgi" og at det ikke kan være riktig å tilgi og "bli venner" med overgriper.

Jeg er den som har hatt mest kontakt med overgriper i familien vår. Vi i min lille familie forbinder mye positivt med overgriper og barna mine vil helt klart savne kontakten og spørre hvorfor vi ikke skal besøke ham mer, derosm vi velger å bryte kontakten.

Hva tenker du om mor? Har hun like mye skyld som far, for ikke å ha fått ungene ut av dette, enten ved egen hjelp eller ved hjelp fra barnevernet? Overgrepene skjedde i hovedsak på 70 og 80 tallet.

[mariaflyfly]

Når fristen er ti år, så er saken foreldet. Det er vel ca 20 år siden siste overgrep av seksuell art, men manipulering og psykisk overgrep pågår vel delvi fremdeles....

Vi skulle også hatt en samling nå i sommer, men overgriper ønsket å komme, så vi avlyste hele samlingen. Dette var riktignok før vi visste konkret hvor ille det var, men vi forstod at noen av "barna" ikke kunne møte ham.

To av barna ønsker ikke at overgriper skal isoleres. Den tredje har brutt med ham. Jeg regner med at vi alle bryter med ham.

Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

Beklager hvis dette blir veldig direkte. Men det er slike tanker jeg har nå....

''Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

''

Det tror jeg faktisk ikke hadde kosta meg en kalori å gjøre. Slå hånden av vedkommende, altså. Hvorfor skal en tilgi en person som har ødelagt flere menneskers liv? Slik jeg forsto deg er det meget alvorlige ting det dreier seg om.

Jeg er tilhenger av tilgivelse, men det får da være grenser. Skulle man tilgitt han derre Fritzler-fyren? Hva med Hitler? Eller Viggo Kristiansen? (jeg formoder at han er skyldig selv om han fortsatt hevder det motsatte). Hvor går egentlig grensa for hva man skal tilgi?

[Gjest prust]

Bare fint at du lufter tankene dine, det er sånt dol er til for :-) Ofte hjelper det å få sortert tankene sine bare ved å skrive dem ned.

''Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?''

Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke. Min overgriper har aldri innrømmet noe som helst, så jeg har ikke erfaring fra den situasjonen. Selv så ønsker jeg ikke at vedkommende skal be om tilgivelse, for jeg kan ikke tilgi ham. Men om en slik oppførsel fra ham skal lede til at andre beholder kontakten... Jeg må tenke litt på den. Mulig jeg lettere ville taklet at andre hadde kontakt med ham om han la seg helt flat og beklaget, men jeg vet altså ikke...

Vedkommende har lagt seg flat og bedt om tilgivelse overfor ett av barna. Jeg vet ikke om h*n kan tilgi. Jeg synes ikke det er rett å tilgi...

Dersom det hadde vært snakk om ett tilfelle eller to, så kunne en muligens ha tilgitt, men ikke når det var systematisk overgrep gjennom hele oppveksten....

Jeg strever med å tenke på denne personen - dels som en jeg har et ganske greit forhold til, og dels som en person som har gjort noe fryktelig mot sine barn....

[Gjest prust]

''Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?

''

Det tror jeg faktisk ikke hadde kosta meg en kalori å gjøre. Slå hånden av vedkommende, altså. Hvorfor skal en tilgi en person som har ødelagt flere menneskers liv? Slik jeg forsto deg er det meget alvorlige ting det dreier seg om.

Jeg er tilhenger av tilgivelse, men det får da være grenser. Skulle man tilgitt han derre Fritzler-fyren? Hva med Hitler? Eller Viggo Kristiansen? (jeg formoder at han er skyldig selv om han fortsatt hevder det motsatte). Hvor går egentlig grensa for hva man skal tilgi?

Jeg har tenkt en del på det med tilgivelse i sommer. Sånn teoretisk så mener jeg at en bør tilgi de som kommer og ber om tilgivelse. Men dette er annerledes.

Men DERSOM disse barna skule tilgi ham, så måtte det være for DERES egen skyld, at de får det bedre...? Mener jeg har lest noe om dette..... Tror jeg skal ha en prat med presten vår etter ferien. Hun fortalte noe som hadde hendt henne, og som hun ikke klarte å tilgi...hvor hun etter mange år fremdeles følte hat mot denne personen.

Men jeg har ikke noe med dette å gjøre egentlig, i forhold til å tilgi ham eller ikke. Det er barna hans som må ta stilling til det. Det vi andre i slekta kan gjøre, er å fortelle ham at vi vet om overgrepene. Og enten passivt la være å ta kontakt eller invitere ham - eller aktivt si at vi ikke ønsker å ha kontakt med ham mere...

Men hva med mor i familien? Hun burde jo ha gjort noe....

[Sør]

Takk for at du forteller dette. At datteren tross alt det vonde hun hadde opplevd, likevel ønsket at faren skulle være i bryllupet- er betegnende også på denn esituasjonen. Særlig det ene barnet ønsker kontakt, og har på en måte forsonet seg med faren. Jeg mener h*n er manipulert til å "tilgi" og at det ikke kan være riktig å tilgi og "bli venner" med overgriper.

Jeg er den som har hatt mest kontakt med overgriper i familien vår. Vi i min lille familie forbinder mye positivt med overgriper og barna mine vil helt klart savne kontakten og spørre hvorfor vi ikke skal besøke ham mer, derosm vi velger å bryte kontakten.

Hva tenker du om mor? Har hun like mye skyld som far, for ikke å ha fått ungene ut av dette, enten ved egen hjelp eller ved hjelp fra barnevernet? Overgrepene skjedde i hovedsak på 70 og 80 tallet.

''Jeg mener h*n er manipulert til å "tilgi" og at det ikke kan være riktig å tilgi og "bli venner" med overgriper.''

Jeg synes heller ikke at det er riktig. Denne overgriperen var ganske "gammel og syk" og jeg tror ikke hun ville at han skulle bli "martyr". Men mest av alt tror jeg at hun er så "programmert" til å "akseptere" og la seg bruke.

Samtidig, det er jo også vesentlig at man lar de utsatte få føle at de har kontrollen over eget liv.

''Hva tenker du om mor? Har hun like mye skyld som far, for ikke å ha fått ungene ut av dette, enten ved egen hjelp eller ved hjelp fra barnevernet? Overgrepene skjedde i hovedsak på 70 og 80 tallet.''

Dette er også veldig vanskelig. For enten er hun så totalt under hans hæl at hun var nær "hjernevasket" (og jeg vet ikke om det var slik), eller så må man huske at i følge minst én studie jeg har sett er 40% av overgripere kvinner. Med andre ord, det er *mulig* (jeg kjenner jo ikke situasjonen) at hun lot ham gjøre det med viten og vilje. (For kvinnelige overgripere er det ofte enklere å skjule overgrep gjennom omsorgsrollen.)

====

Som du påpeker er dette grusomt vanskelig. Det jeg tror man må huske er at overgriper burde vært straffet i mange år. De er heldige som slipper det. Selv etter en ev. fengselsstraff (når man liksom skal ha "gjort opp for seg") så betyr ikke det at andre skal velge å være venner med dem. Vi andre har faktisk ikke noen plikt til å tilgi/invitere overgripere bare fordi de er i familie, eller det er lenge siden.

Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Vedkommende har lagt seg flat og bedt om tilgivelse overfor ett av barna. Jeg vet ikke om h*n kan tilgi. Jeg synes ikke det er rett å tilgi...

Dersom det hadde vært snakk om ett tilfelle eller to, så kunne en muligens ha tilgitt, men ikke når det var systematisk overgrep gjennom hele oppveksten....

Jeg strever med å tenke på denne personen - dels som en jeg har et ganske greit forhold til, og dels som en person som har gjort noe fryktelig mot sine barn....

''Vedkommende har lagt seg flat og bedt om tilgivelse overfor ett av barna. Jeg vet ikke om h*n kan tilgi. Jeg synes ikke det er rett å tilgi...''

Og det utsetter jo ungen for et enormt press, fordi man skal liksom tilgi. (Særlig mtp kristen filosofi bør man jo det.) Så på en måte er å be om (og å forvente) tilgivelse nesten et nytt overgrep.

Du kan kanskje si til ungene at du ikke forventer at de skal tilgi. At det ikke er noe press på dem for å tilgi.

Alt godt,

[Gjest prust]

''Jeg mener h*n er manipulert til å "tilgi" og at det ikke kan være riktig å tilgi og "bli venner" med overgriper.''

Jeg synes heller ikke at det er riktig. Denne overgriperen var ganske "gammel og syk" og jeg tror ikke hun ville at han skulle bli "martyr". Men mest av alt tror jeg at hun er så "programmert" til å "akseptere" og la seg bruke.

Samtidig, det er jo også vesentlig at man lar de utsatte få føle at de har kontrollen over eget liv.

''Hva tenker du om mor? Har hun like mye skyld som far, for ikke å ha fått ungene ut av dette, enten ved egen hjelp eller ved hjelp fra barnevernet? Overgrepene skjedde i hovedsak på 70 og 80 tallet.''

Dette er også veldig vanskelig. For enten er hun så totalt under hans hæl at hun var nær "hjernevasket" (og jeg vet ikke om det var slik), eller så må man huske at i følge minst én studie jeg har sett er 40% av overgripere kvinner. Med andre ord, det er *mulig* (jeg kjenner jo ikke situasjonen) at hun lot ham gjøre det med viten og vilje. (For kvinnelige overgripere er det ofte enklere å skjule overgrep gjennom omsorgsrollen.)

====

Som du påpeker er dette grusomt vanskelig. Det jeg tror man må huske er at overgriper burde vært straffet i mange år. De er heldige som slipper det. Selv etter en ev. fengselsstraff (når man liksom skal ha "gjort opp for seg") så betyr ikke det at andre skal velge å være venner med dem. Vi andre har faktisk ikke noen plikt til å tilgi/invitere overgripere bare fordi de er i familie, eller det er lenge siden.

Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem.

Med vennlig hilsen

''Dette er også veldig vanskelig. For enten er hun så totalt under hans hæl at hun var nær "hjernevasket" (og jeg vet ikke om det var slik), eller så må man huske at i følge minst én studie jeg har sett er 40% av overgripere kvinner. Med andre ord, det er *mulig* (jeg kjenner jo ikke situasjonen) at hun lot ham gjøre det med viten og vilje. (For kvinnelige overgripere er det ofte enklere å skjule overgrep gjennom omsorgsrollen.)''

Jeg tror hun har vært (og er) veldig kuet. Mulig hun også har fått juling, ikke vet jeg. Men likevel, hennes viktigste oppgave her i verden var å la barna vokse opp i trygge omgivelser (det gjaldt selvsagt også far), men når dette ikke var tilfelle, skulle hun ha fått dem bort.

Overgrepene skjedde i hovedsak når mor var borte, så jeg tror ikke hun har vært aktiv overgriper. Men hun har visst om det....

====

''Vi andre har faktisk ikke noen plikt til å tilgi/invitere overgripere bare fordi de er i familie, eller det er lenge siden.

Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem.''

Dette har jeg ikke tenkt på før. Det ER faktisk ikke så mange av de jeg vet om eller som jeg har som bekjente, som jeg inviterer inn i mitt hus. Ikke engang mange av mine slektninger som jeg har et godt forhold til, mange av dem har aldri vært hjemme hos meg, fordi vi bor langt unna hverandre, eller fordi vi ikke har kontakt (uten at det foreligger noen konfolkt).

De jeg inviterer til mitt hjem bør være personer som jeg har tillit til og som jeg ønsker av hele mitt hjerte skal være mine gjester....

Takk for disse tankene!

[Sør]

''Dette er også veldig vanskelig. For enten er hun så totalt under hans hæl at hun var nær "hjernevasket" (og jeg vet ikke om det var slik), eller så må man huske at i følge minst én studie jeg har sett er 40% av overgripere kvinner. Med andre ord, det er *mulig* (jeg kjenner jo ikke situasjonen) at hun lot ham gjøre det med viten og vilje. (For kvinnelige overgripere er det ofte enklere å skjule overgrep gjennom omsorgsrollen.)''

Jeg tror hun har vært (og er) veldig kuet. Mulig hun også har fått juling, ikke vet jeg. Men likevel, hennes viktigste oppgave her i verden var å la barna vokse opp i trygge omgivelser (det gjaldt selvsagt også far), men når dette ikke var tilfelle, skulle hun ha fått dem bort.

Overgrepene skjedde i hovedsak når mor var borte, så jeg tror ikke hun har vært aktiv overgriper. Men hun har visst om det....

====

''Vi andre har faktisk ikke noen plikt til å tilgi/invitere overgripere bare fordi de er i familie, eller det er lenge siden.

Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem.''

Dette har jeg ikke tenkt på før. Det ER faktisk ikke så mange av de jeg vet om eller som jeg har som bekjente, som jeg inviterer inn i mitt hus. Ikke engang mange av mine slektninger som jeg har et godt forhold til, mange av dem har aldri vært hjemme hos meg, fordi vi bor langt unna hverandre, eller fordi vi ikke har kontakt (uten at det foreligger noen konfolkt).

De jeg inviterer til mitt hjem bør være personer som jeg har tillit til og som jeg ønsker av hele mitt hjerte skal være mine gjester....

Takk for disse tankene!

''De jeg inviterer til mitt hjem bør være personer som jeg har tillit til og som jeg ønsker av hele mitt hjerte skal være mine gjester....''

Nettopp. Inviter noen andre i stedet. :-)

''Takk for disse tankene!''

Jeg er trist fordi det er nødvendig å skrive. Skulle ønske du/de ikke hadde opplevd det.

Alt godt, og god natt!

[Gjest prust]

''De jeg inviterer til mitt hjem bør være personer som jeg har tillit til og som jeg ønsker av hele mitt hjerte skal være mine gjester....''

Nettopp. Inviter noen andre i stedet. :-)

''Takk for disse tankene!''

Jeg er trist fordi det er nødvendig å skrive. Skulle ønske du/de ikke hadde opplevd det.

Alt godt, og god natt!

Takk...

Vi traff disse "barna" så sjelden, men vi har alltid følt tilhørighet til dem, - det er vanvittig sårt å tenke på de som så dem daglig eller ukentlig, men aldri gjorde noe - de lukket vel øynene og håpet at ting ikke var så ille som det så ut til. Trolig var det mye verre....

Etter å ha kommet disse "barna" næremere det siste året, har jeg hatt dårlig magefølelse når jeg har vært sammen med overgriper, fordi jeg har følt at ting ikk evar som det skulle være da barna var små. Jeg fikk vite en liten ting for ca ti år siden som var så merkelig at jeg ikke klarte å snakke med noen om det, før nå i sommer... Dette sliter jeg litt med nå, at jeg burde gravd mer og spurt mer om dette...

Samtidig så har jeg tenkt at så lenge noen av "barna" har kontakt med sine foreldre, så har det kanskje ikke vært så ille likevel... Dette var jo helt feil.

[Gjest runa i ulla]

Nå oppfatter jeg ikke at prust fremstiller seg som nær venn av de hun har tenkt å spørre, heller tvert i mot - det er slektninger hun treffer av og til.

Leger har rett og plikt til å spørre om hva som helst.

Det er helt fullstendig utenkelig at mine nærmeste venner skulle stille slike spørsmål ut av det blå, uten at jeg på noe vis hadde invitert til det. De vet heldigvis hvor grensene går.

Det vet jeg og, og mine nærmeste venner har på egenhånd fortalt meg om de seksuelle overgrepene de har blitt utsatt for uten at jeg har spurt, og det har også nå prust sine slektninger.

Så hun var ikke så på bærtur.

[fasanen]

''Når jeg konkret vet om noe som har et snev av seksuelt overgrep over seg (men ikke så grovt), er det da rimelig å tro at noe mer alvorlig har skjedd, når minst ett av barna har sagt at de har vonde minner og har hatt en vanskelig oppvekst?''

Jeg mener at du på dette grunnlaget overhodet ikke kan vite om de vonde minnene er relatert til seksuelle overgrep. Det finnes haugevis av andre former for omsorgssvikt samt andre forhold som kan ha gitt opphav til vonde minner/vanskelig oppvekst.

Det er jeg enig med frosken i, men det jeg stiller meg undrende til er at det virker som dere kun tenker på sexuelle overgrep som de virkelig vonde...? Vil dere fortsette å pleie kontakt med en voksen som har slått barna sine? Mishandlet dem psykisk, stengt dem inne i mørke kott o.l.? Ikke gitt dem kjærlighet og anerkjennelse, spottet dem eller hånet dem?

Og hva hvis overgriperen har gått til terapi eller sonet eller prøvd alt h*n kan å be om tilgivelse og er dypt angrende? Overgriperen har kanskje selv vært et offer for overgrep i sin barndom...

Vil dere sjekke omstendighetene til overgrepene og overgriperen før dere kutter all kontakt?

[fasanen]

''Jeg mener h*n er manipulert til å "tilgi" og at det ikke kan være riktig å tilgi og "bli venner" med overgriper.''

Jeg synes heller ikke at det er riktig. Denne overgriperen var ganske "gammel og syk" og jeg tror ikke hun ville at han skulle bli "martyr". Men mest av alt tror jeg at hun er så "programmert" til å "akseptere" og la seg bruke.

Samtidig, det er jo også vesentlig at man lar de utsatte få føle at de har kontrollen over eget liv.

''Hva tenker du om mor? Har hun like mye skyld som far, for ikke å ha fått ungene ut av dette, enten ved egen hjelp eller ved hjelp fra barnevernet? Overgrepene skjedde i hovedsak på 70 og 80 tallet.''

Dette er også veldig vanskelig. For enten er hun så totalt under hans hæl at hun var nær "hjernevasket" (og jeg vet ikke om det var slik), eller så må man huske at i følge minst én studie jeg har sett er 40% av overgripere kvinner. Med andre ord, det er *mulig* (jeg kjenner jo ikke situasjonen) at hun lot ham gjøre det med viten og vilje. (For kvinnelige overgripere er det ofte enklere å skjule overgrep gjennom omsorgsrollen.)

====

Som du påpeker er dette grusomt vanskelig. Det jeg tror man må huske er at overgriper burde vært straffet i mange år. De er heldige som slipper det. Selv etter en ev. fengselsstraff (når man liksom skal ha "gjort opp for seg") så betyr ikke det at andre skal velge å være venner med dem. Vi andre har faktisk ikke noen plikt til å tilgi/invitere overgripere bare fordi de er i familie, eller det er lenge siden.

Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem.

Med vennlig hilsen

"Det er mange folk vi ikke inviterer hjem, og noen få vi inviterer hjem. Da er det bedre å velge snille mennesker, og la overgripere forbli blant alle de andre som man ikke har med seg hjem."

Det der er veldig sant, og mange skulle jobbet litt med den biten som går på hvem man forventer skal være de positive personene i livet sitt.

Veldig mange tror at bare fordi en person er i familie med en så skal man jobbe for å ha en positiv relasjon med vedkommende, men mange ville blitt frisatt fra mye tungt press vis de innså at man kan velge sine relasjoner, og man er ikke påtvunget en relasjon med et familiemedlem som ikke oppfører seg bra mot en. Dette har jeg jobbet mye med de siste årene selv.

[frosken]

Det er jeg enig med frosken i, men det jeg stiller meg undrende til er at det virker som dere kun tenker på sexuelle overgrep som de virkelig vonde...? Vil dere fortsette å pleie kontakt med en voksen som har slått barna sine? Mishandlet dem psykisk, stengt dem inne i mørke kott o.l.? Ikke gitt dem kjærlighet og anerkjennelse, spottet dem eller hånet dem?

Og hva hvis overgriperen har gått til terapi eller sonet eller prøvd alt h*n kan å be om tilgivelse og er dypt angrende? Overgriperen har kanskje selv vært et offer for overgrep i sin barndom...

Vil dere sjekke omstendighetene til overgrepene og overgriperen før dere kutter all kontakt?

''Vil dere fortsette å pleie kontakt med en voksen som har slått barna sine? Mishandlet dem psykisk, stengt dem inne i mørke kott o.l.? Ikke gitt dem kjærlighet og anerkjennelse, spottet dem eller hånet dem?

''

Som så mange andre, så har jeg nok litt problemer med å forestille meg at en person jeg har en nær relasjon til (venn eller slektning jeg har kontakt med) skulle være en som forgrep seg på sine barn uten at jeg oppdaget det. Jeg forestiller meg at jeg ville ha oppdaget det på en eller annen måte, og i såfall ville jeg gjort noe for å beskytte barna.

Når det gjelder de forhold du nevner, så tenker jeg at det er glidende overganger fra uakseptable handlinger og unnlatelser til mishandling. Svært gode foreldre kan f.eks. i enkeltstående tilfeller ha slått sine barn - for ikke så mange år siden, var det dessverre også helt vanlig. Dessverre var det heller ikke så uvanlig å stenge barna inne på loft eller i kott som straffemetode.

Jeg ser ikke helt med hvilken rett eller på hvilken måte jeg som utenforstående i etterkant skal kunne bedømme det som har skjedd. Jeg har svært liten respekt for voksne som ikke griper inn dersom de ser at barn utsettes for omsorgssvikt eller mishandling, men vet ikke helt hvilken nytte det har å være fordømmende mange år etter. Hvis en ungt menneske kom og fortalte at de var blitt utsatt for grov omsorgssvikt i sin oppvekst, så ville jeg om nødvendig ha valgt å avslutte kontakten med foreldrene hvis den unge hadde et sterkt ønske om det.

Jeg anser grov omsorgssvikt som like alvorlig for barns utvikling som seksuelt misbruk, men det er klarere grenser for hva som utgjør seksuelt misbruk enn omsorgssvikt.

Dette ble ikke noe klart svar på dine spørsmål; kun noen refleksjoner rundt temaet.

[Gjest prust]

Bare fint at du lufter tankene dine, det er sånt dol er til for :-) Ofte hjelper det å få sortert tankene sine bare ved å skrive dem ned.

''Men det er vanskelig. Hva gjør en dersom han helt tydelig legger seg flat og tar på seg all skyld og ber om tilgivelse? Skal alle som vet om dette likevel slå hånden av ham? For all fremtid?''

Vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke. Min overgriper har aldri innrømmet noe som helst, så jeg har ikke erfaring fra den situasjonen. Selv så ønsker jeg ikke at vedkommende skal be om tilgivelse, for jeg kan ikke tilgi ham. Men om en slik oppførsel fra ham skal lede til at andre beholder kontakten... Jeg må tenke litt på den. Mulig jeg lettere ville taklet at andre hadde kontakt med ham om han la seg helt flat og beklaget, men jeg vet altså ikke...

Bare meg igjen...

Nå har vi sammen skrevet et brev til overgriper hvor vi sier at vi vet om det som har skjedd. Vi ønsker at han skal vite at vi vet om det.

Vi skriver ikke at vi bryter med ham, men at vi synes det var helt forferdelig det som skjedde med barna gjennom hele oppveksten.

Hvordan tror du han reagerer på det?

[Mary Poppins]

Bare meg igjen...

Nå har vi sammen skrevet et brev til overgriper hvor vi sier at vi vet om det som har skjedd. Vi ønsker at han skal vite at vi vet om det.

Vi skriver ikke at vi bryter med ham, men at vi synes det var helt forferdelig det som skjedde med barna gjennom hele oppveksten.

Hvordan tror du han reagerer på det?

Jeg hadde ikke sendt et slikt brev. Jeg ville bare kuttet kontakten.

[Glimtipper]

Bare meg igjen...

Nå har vi sammen skrevet et brev til overgriper hvor vi sier at vi vet om det som har skjedd. Vi ønsker at han skal vite at vi vet om det.

Vi skriver ikke at vi bryter med ham, men at vi synes det var helt forferdelig det som skjedde med barna gjennom hele oppveksten.

Hvordan tror du han reagerer på det?

Hva ønsker du å oppnå med brevet?