Hva er det med meg og hvordan forandre meg?

[Gjest pariz]

Jeg har ofte problemer med å forholde meg til andre. Det fører til at jeg blir avvist både av grupper og enkeltpersoner, men ingen vil si hva jeg har gjort galt eller hva jeg kan gjøre annerledes, og nå er jeg desperat og har mest lyst til å hoppe i havet.

Til tider er alt såre vel, andre liker meg og praten går begge veier. Så stopper det helt opp, jeg har ikke lenger noe å bidra med, og går inn i en slags innesluttet modus. Det er som om jeg har store sorte hull i personligheten min. Av og til lurer ejg nesten på om jeg har mange små svulster i hodet. Ta f.eks. en sammenkomst, hvor alt kan gå bra en stund, og jeg blir kjent med andre. Plutselig går jeg tom, har ikke noe å si, faller ut, føler meg hudløs, tør ikke møte blikket deres og får ikke til å gi av meg selv mer. Det står helt stille i hodet mitt, samtidig som det er noe som skriker inne i meg og vil ut. Liker på en måte å sitte der og være en del av en gruppe hvor jeg bare kan støtte meg til følelsen av trygghet og tilhørighet det gir meg uten å måtte møte noens blikk. Samtidig vil jeg gjerne bidra og være med på lik linje med andre, men det er som om en vond klump er i veien, og jeg tror nok andre synes jeg er rar. Jeg får en rar følelse selv også. Det ender ofte med at jeg ikke blir invitert igjen, eller gradvis sklir ut av gjengen.

Føler meg i perioder hudløs og hypersensitiv. Henger meg da alt for mye opp i hvordan andre er, heller enn "å være" selv. På det verste kan jeg føle at jeg ikke liker noen som helst, eller at jeg leter etter en perfekt person som jeg kan støtte meg til. Det skal ingenting til før jeg går i forsvarsmodus, og jeg merker det ikke alltid selv der og da, men jeg tror andre fanger opp dette og at det gjør dem negativt innstilt eller usikre.

I utgangspunktet kommer jeg meget godt utav det med menn, men i datingsammenheng blir det katastrofalt. Kjemien kan være på topp, men så kommer den ekle følelsen/klumpen krypende, slik som i andre sosiale sammenhenger. Jeg trekker meg inn i meg selv, prøver merkelig nok bevisst å gå i utakt, og de konkluderer med at vi ikke er riktige for hverandre. Skjønner såpass at det har å gjøre med mitt forhold til andre mennesker generelt, ikke at jeg ikke har møtt Den Rette, og det gjør det ekstra frustrerende. Hvis jeg hører enda en si at jeg er verdens beste i senga men at det ikke funker ellers, spyr jeg.

Jeg har også møtt en del menn som er over 20 år eldre enn meg og gifte. Skulle så gjerne ønske de kunne være en slags onkel for meg, for sammen med dem føler jeg meg trygg og ivaretatt, men de finner på unnskyldninger og trekker seg vekk etter hvert de også, selv om jeg overhodet ikke utgjør noen trussel for kona. Jeg er så lei av å høre av alle hvor bra jeg er og at "noen andre" sikkert vil sette pris på det. Alle sier det, bare for å dytte meg videre.

Føler ikke at jeg har så mye til felles med andre damer. For meg er mye av det en del damer snakker om totalt uinteressant. Jeg får det til en stund når energien er på topp, men jeg går lett tom i "venninnegjeng-sammenhenger", og de merker nok godt at jeg ikke henger helt med. Ærlig talt kjeder jeg meg, og må anstrenge meg hardt for å passe inn. Jeg har hatt noen bestevenner i årenes løp, men jeg har blitt alt for avhengig av dem og mistet meg selv, støttet meg på dem og levd gjennom dem på en måte. Det har vært sterke personligheter og jeg har på en måte gjemt meg litt bak dem. Har derfor prøvd å greie meg mest mulig selv de siste årene.

Jeg har opplevd mye svik og dritt fra familie såvel som jevnaldrende i oppveksten. Jeg prøver å finne mening i livet til tross for at jeg er uønsket, og jeg prøver å snu alt til noe positivt og være det jeg skulle ønske andre var, men det er veldig vanskelig å opprettholde en slik innstilling i lengden. I perioder i livet har jeg vært "den populære", og da har jeg vært veldig opptatt av å inkludere alle og ta vare på de som ikke har det så greit, men føler meg alene om det også. Holdt på å gråte i går da jeg så eksen min sitte sammen med familie og gode venner og bryr seg katten om meg slik jeg ville ha brydd meg om han hvis det var han som ikke hadde noen nå.

En gang møtte jeg en som hadde det som meg, kanskje til og med verre. Men selv med han endte det med et spark i magen og vonde ord om hvor patetisk, ubrukelig og elendig jeg er. Han hater meg, og heller ikke fra han fikk jeg noen tips til hva jeg kunne gjøre annerledes. Jeg blir vanvittig fortvilt.

Dette er et gjennomgående tema i livet mitt, likevel koster jeg problemstillingen under teppet når det går bra. "Positive tanker" kan jammen meg være en hindring også.

Nå gruer jeg meg noe vanvittig til sol og sommer, hvor alle skal gjøre greier og jeg som vanlig ikke passer inn noested og bare føler meg tom. Jeg vil så gjerne at dette marerittet skal ta slutt, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Hva kan jeg gjøre med meg selv?

[cathlin]

Dette kan du jobbe med hos en psykolog. Relasjonelle problemer og sånt som ikke så lett kan fikses med et enkelt tips eller råd.

Hender at jeg også bevisst går i utakt:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ta det for det det er. Jeg kjenner deg jo ikke, men merket meg to saker i det du skrev:

1. Det skal ingenting til før jeg går i forsvarsmodus, og jeg merker det ikke alltid selv der og da, men jeg tror andre fanger opp dette og at det gjør dem negativt innstilt eller usikre.

2. , men jeg har blitt alt for avhengig av dem og mistet meg selv, støttet meg på dem og levd gjennom dem på en måte.

Dette er to trekk som kan gjøre at folk trekker seg bort.

Best er det om du får jobbet med dette hos en behandler. Om du ikke har en behandler, og mine to punkter gir noen form for mening, kan du jo forsøke å jobbe med dette.

[Gjest pariz]

Dette kan du jobbe med hos en psykolog. Relasjonelle problemer og sånt som ikke så lett kan fikses med et enkelt tips eller råd.

Hender at jeg også bevisst går i utakt:-)

Hadde håpet noen i det minste kunne gi meg et hint. Psykologkøen er lang her, og mitt eneste tilbud hittil er kortvarig "tenk positivt"-terapi som sannsynligvis ikke kommer til å hjelpe noe særlig, og så koster det flesk.

Hvorfor går man egentlig bevisst i utakt, tror du? Greit, jeg gjorde det da jeg var ung og følte meg sviktet av alle, men nå vil jeg ha det godt og fredelig sammen med andre uten å få panikk og skyve dem vekk.

Tror jeg var godt på vei, men etter det siste forholdet ble jeg satt kraftig tilbake... Mens han, som hadde større sosiale problemer enn meg, fungerer bedre enn noen gang og kan liksom ikke vente med å finne noen som er mye bedre enn meg eller fortelle meg hvor patetisk jeg er. Jo, takk.

[cathlin]

Hadde håpet noen i det minste kunne gi meg et hint. Psykologkøen er lang her, og mitt eneste tilbud hittil er kortvarig "tenk positivt"-terapi som sannsynligvis ikke kommer til å hjelpe noe særlig, og så koster det flesk.

Hvorfor går man egentlig bevisst i utakt, tror du? Greit, jeg gjorde det da jeg var ung og følte meg sviktet av alle, men nå vil jeg ha det godt og fredelig sammen med andre uten å få panikk og skyve dem vekk.

Tror jeg var godt på vei, men etter det siste forholdet ble jeg satt kraftig tilbake... Mens han, som hadde større sosiale problemer enn meg, fungerer bedre enn noen gang og kan liksom ikke vente med å finne noen som er mye bedre enn meg eller fortelle meg hvor patetisk jeg er. Jo, takk.

Jeg er ikke så begeistra for tenk positivt-terapi selv.

Synd at køen er så lang, vet du om det fins private psykologer med driftstilskudd der du bor? Vet det fins i Oslo.

[Gjest pariz]

Ta det for det det er. Jeg kjenner deg jo ikke, men merket meg to saker i det du skrev:

1. Det skal ingenting til før jeg går i forsvarsmodus, og jeg merker det ikke alltid selv der og da, men jeg tror andre fanger opp dette og at det gjør dem negativt innstilt eller usikre.

2. , men jeg har blitt alt for avhengig av dem og mistet meg selv, støttet meg på dem og levd gjennom dem på en måte.

Dette er to trekk som kan gjøre at folk trekker seg bort.

Best er det om du får jobbet med dette hos en behandler. Om du ikke har en behandler, og mine to punkter gir noen form for mening, kan du jo forsøke å jobbe med dette.

Det utgjør kanskje ikke noen forskjell for ditt svar, men:

Tror ikke pkt 2 treffer helt lenger, fordi jeg har jobbet mye med å greie meg alene og holde på meg selv, også sammen med andre. Bl.a. oppsøker jeg stadig nye settinger uten å ha noen å støtte meg til. Jeg har f.eks. reist alene på langturer til andre kontinenter og er stadig med på diverse kurs og arrangementer. Fikk et lite hint en gang om at jeg virker for selvstendig og ikke tør stole på folk, så jeg prøver å finne balansen og ikke overkompensere. Vil bare ikke havne i et avhengighetsmønster igjen, selv om det føles naturlig og forlokkende når jeg blir sliten og bare vil ha noen der.

Jeg tror det mest fremtredende nå, er at jeg "faller ut" i interaksjonen med potensielle venner. Det virker som om de blir forundret og usikre når det skjer. Har fått noen vage hint fra noen om at de oppfatter at jeg har to personligheter. Hvordan kan jeg så hente meg selv opp når jeg faller ut? Jeg finner ingen løsning på det, da hjernen blir helt blank når det skjer, så blank at jeg ikke en gang kommer på noe å spørre den andre om.

Punkt en har jeg også blitt litt bedre på, så jeg gir nok ikke så mange direkte signaler lenger som f.eks. avvisende kroppsspråk, men jeg tror jeg sender ut noen ørsmå, ubevisste signaler som andre ubevisst fanger opp og reagerer på, kanskje uten at de merker det selv. Så fanger jeg opp det igjen, og så blir det rar stemning.

En siste ting jeg må nevne, det sykeste, er hvordan jeg reagerer når menn behandler meg dårlig. Er fair nok til å informere om at jeg er litt ødelagt og må ta det litt med ro, og foreslår fortløpende at vi heller kan være bare venner. Likevel ender det med at de heller blir jævlige og skal trykke meg ned. To har sagt det er fordi de ikke har bruk for meg lenger, og de oppfører seg som om jeg fortjener å bli behandlet dårlig fordi jeg ikke lenger lever opp til forventningene de har til meg. Jeg faller sammen og ønsker at de heller kunne drepe meg eller skade meg fysisk enn å si hvor patetisk, ubrukelig og stygg jeg er, fordi det gjør uutholdelig vondt. Jeg blir besatt av å få dem til å forstå at det de sier ødelegger mer enn bare forholdet. Det er nok det virkelig syke ved meg. Det skjedde nå nylig, for første gang på mange år, og det skremmer meg, særlig fordi det var med en reflektert og snill mann som har vært mobbeoffer og vet hvor vondt det er å bli behandlet dårlig. Jeg har vært tålmodig med han og alle hans problemer, og hadde et oppriktig ønske om at han skulle være lykkelig, med eller uten meg, men likevel skjedde det. Kan ikke skylde på at han er en drittsekk da, og skjønner heller ikke hva jeg gjør feil.

[Gjest pariz]

Jeg er ikke så begeistra for tenk positivt-terapi selv.

Synd at køen er så lang, vet du om det fins private psykologer med driftstilskudd der du bor? Vet det fins i Oslo.

Det gjør det, men det skal visstnok være like lang ventetid der. Det ryktes også at klienter med relasjons-issues ikke akkurat siller forrest i køen.

[tjohei]

Hadde håpet noen i det minste kunne gi meg et hint. Psykologkøen er lang her, og mitt eneste tilbud hittil er kortvarig "tenk positivt"-terapi som sannsynligvis ikke kommer til å hjelpe noe særlig, og så koster det flesk.

Hvorfor går man egentlig bevisst i utakt, tror du? Greit, jeg gjorde det da jeg var ung og følte meg sviktet av alle, men nå vil jeg ha det godt og fredelig sammen med andre uten å få panikk og skyve dem vekk.

Tror jeg var godt på vei, men etter det siste forholdet ble jeg satt kraftig tilbake... Mens han, som hadde større sosiale problemer enn meg, fungerer bedre enn noen gang og kan liksom ikke vente med å finne noen som er mye bedre enn meg eller fortelle meg hvor patetisk jeg er. Jo, takk.

Jeg reagerer på at eksen din snakker så stygt om deg, bare det er jo et tegn på at du har vært sammen med en dårlig mann. Når man er voksen snakker man ikke slik. Godt du ble kvitt han! Skriv dagbok. Les igjennom. Finn alternative måter å være på overfor andre. Forklar din væremåte overfor andre hvis du aner at de reagerer negativt på deg. Vær ærlig og åpen med andre og du vil få ærlig og åpen tibakemelding.

[cathlin]

Det gjør det, men det skal visstnok være like lang ventetid der. Det ryktes også at klienter med relasjons-issues ikke akkurat siller forrest i køen.

I Oslo skal det være muligheter for å få privat psykolog som er gode på relasjonsproblemer.

Bare spør hvis du lurer på fremgangsmåte, søknader og sånt.

Lykke til videre!

[Gjest YotoHama]

Jesus Kristus, dette innlegget er som om jeg skulle skrevet det selv. Men jeg har vel en form for sosial fobi som gjør at jeg til tider blir veldig usikker på mennesker jeg har rundt meg. Spesielt ukjente mennesker jeg er nødt til å bli kjent med... Jeg skjønner heller ikke helt hvordan jeg skal forandre meg til det bedre.