Er så lei av å misforstå!

[Madelenemie]

Hei! Jeg har vurdert før jeg fikk asperger diagnose å skyte meg selv i hodet. Men jeg tror ikke jeg på noe tidspunkt ville gjort det selv om jeg har skytevåpen.(jeg tenkte også en del på å skyte andre jeg var sint på, men jeg viste det var galt, jeg både bodde jo og jobbet i kloster) Nå er det absolutt ingen tanke lenger fordi jeg ser jo hvor bra jeg har det når jeg inntar fugleperspektiv som jeg har fått beskjed om å gjøre. For det første har jeg barn jeg elsker over alt på denne jord, for det andre er jeg katolikk, jeg har til og med vært 3 år i kloster, i Tyskland og India, men jeg klarte ikke å fungere i et søsterfellesskap, da jeg hadde for mye egne meninger(det ble vanskelig for søstrene). For det tredje har jeg en fantastisk mann og vi elsker hverandre og en psykiater som jeg elsker. Men jeg blir fortvilt og selv om jeg skal til min psykiater denne uken vil jeg ikke plage min psykiater med nok en bekymring. Nå sier jo min psykiater at jeg har en fremragende fremgang, men hvis min psykiater viste hva som har skjedd her de siste dagene tror jeg min psykiater ville trukket tilbake de ordene. Likevel kan det hende jeg forteller alt, fordi jeg kan ikke lyve, ikke fordi jeg er spesielt from, men fordi jeg aldri har kunnet det. (Jeg har forsøkt noen ganger, men det syns vist veldig godt utenpå) Jeg sa til min psykiater at jeg ikke har løyet noen gang, men den natten kom jeg på flere tilfeller der jeg løy, både når jeg var 12 år og en gang til min mann. Som regel går det veldig bra med hele min forferdelige bokstavelige tolkning av alt mulig og alle de pinlige situasjonene som oppstår rundt meg, men nå er jeg lei meg og min mann ser ikke det på meg. Hadde det vært noen medisiner som kunne rette opp hjerneskaden min så hadde jeg blitt så glad. Etter jul har jeg gått på gluten og melkefri diett fordi på Rikshospitalet har de stadig en konferranse som heter, "autisme kan behandles", men jeg og min mann har ikke merket antydning til forbedring på min fjernhet og andre hjerneproblemer(det er det for meg). Mine sønner som også har asperger skal egentlig også gå på denne dietten, men vi har ikke startet fordi jeg ville teste den ut først. Når man i utgangspunktet har nedsatt sultfølelse så kan en diett bli farlig så vi ville vente å se om jeg ble bedre. Selv om de sikkert får et bedre liv enn meg siden de fikk diagnosene sine så tidlig, så skal jo de komme til å gjøre mange av de samme grusomme erfaringene som meg. Men akkurat nå kjemper min mann for at de skal gjøre det bra innenfor deres interesseområder. Men jeg tenkte nå en dag at jeg ikke syns det er det minste rart om også unge mennesker som ikke får hjelp og ikke får vite hvorfor de ikke mestrer det sosiale skyter og dreper mennesker. Det er forferdelig å alltid bli til latter og føle seg utenfor. Jeg var heldig som fikk hjelp, det fikk ikke de. Kanskje er det hele forskjellen?

[cathlin]

Jeg syns du har forklart deg bra her. Syns det er greit med folk som er konkrete og teoretiske, men skjønner at det kan oppstå misforståelser og at du blir lei deg.

[Madelenemie]

Jeg syns du har forklart deg bra her. Syns det er greit med folk som er konkrete og teoretiske, men skjønner at det kan oppstå misforståelser og at du blir lei deg.

Takk:)