Nærpsykose

[Gjest vurderer]

Jeg hadde et psykotisk gjennombrudd/nærpsykose/psykisk ustabilitet/kraftig dissosiasjon for halvannet år siden pga en livsbelastning som jeg aldri turte fortelle lege om. Jeg har nå blitt bra i forhold til dette. Det har seg slik at jeg går til psykolog for behandling av milde plager, og lurer på om jeg bør fortelle om episoden (bl.a for bearbeiding av opplevelsen)? Har det noen konsekvenser for meg i form av at det vil komme på mine papirer og vil dette i så fall følge meg resten av livet? Vil det stå i legejournalen og blir den i dag automatisk tilgjengelig for ny lege hvis jeg skifter fastlege? Har det noen følger hvis jeg en gang får barn (som skikket forelder) eller om jeg f.eks skulle ønske å adoptere/bli forsterforelder? Jeg er ellers en velfungerende person. Er også redd for at hvis jeg forteller om dette så vil det føre til at det vil bli vanskeligere for meg å gå til psykolog, at han vil oppfatte meg annerledes.

[Gjest uwoig]

Hva er vitsen med å gå i terapi når en ikke tar opp det som er tøft og vanskelig? Terapi skal ikke være noe kaffeslaberas. Å adoptere/ha fosterbarn kan bli vanskelig om en har gått i terapi og har diagnoser. Det blir spurt om helsa når en skal søke. Fullt mulig at "psykiske problemer" kan bli brukt i mot en av den andre forelderen om det blir tvist rundt fordelingen av omsorgen for barn. På den annen side er det en positiv greie at en tar i mot hjelp for sine problemer.