Roper på alle kloke Dol-hoder

[Gjest Liza i London]

For tiden er livet mitt en eneste stor floke, men nå må jeg finne en løsning!

Skal forsøke å gjøre en lang historie kort:

Var gift med en mann som var arving til en stor landeiendom og tittel.

Da han døde ble vår eldste sønn nr 1 i arverekken.

Min forhenværende svigerfar - som jeg har et nært og godt forhold til og som jeg ikke vil skuffe - er nå gammel og ganske syk.

Skal vi fålge tradisjonene, - og det gjør man i denne slekten, i mange hundre år, så skal arvtageren nå flytte inn og overta.

Stedet skal drives, men det er ansatte som gjør det.

Så om det ikke var for meg, så hadde vi fulgt tradisjonen.

Men jeg gikk altså bort og giftet meg igjen, - vi har også ett barn sammen.

Men min nye mann kan overhodet ikke tenke seg å flytte inn på et familegods der han ikke har tilknytning.

Arvingen, som nå er 15, er klar til å flytte.

Så hva gjør jeg?

Enkelte dager tenker jeg at skilsmisse er beste løsningen :-(

Hilsen en trist

[frosken]

1. Har du spurt din svigerfar om hva han tenker om denne situasjonen?

2. Må arvingen være ferdig med utdannelsen sin før han kan komme i gang med å lære om hvordan godset skal drives, slik at det er snakk om ganske mange år før han kan ha en selvstendig rolle der?

3. Finnes det noen mellomløsning av f.eks. fem års varighet? En eller annen onkel eller annen person som kan tenke seg å være stedfortreder?

[tzatziki1365380058]

Det var virkelig en floke, det der!

Er det bare motstand mot å bo på et gods han ikke har tilhørighet til, som er din manns problem? Med andre ord en slags "forfengelighet"? Eller medfører flytting at dere må bryte opp og flytte langt av sted, bytte jobber osv?

Er det overhodet ikke mulig å utsette overtakelsen til din sønn er myndig, og la de ansatte drive gården i mellomtiden? Kan din sønn i så fall akseptere det?

Er det mulig at dere alle flytter for en periode, og så flytter ut igjen når din sønn er voksen nok til å klare godset alene?

Kan din mann akseptere det?

Jeg skjønner at du ikke vil skuffe din eks- svigerfar, men jeg synes ikke det er god nok grunn til å skilles. Jeg hadde nok ikke prioritert hensynet til ham særlig høyt heller, i forhold til barn og ektefelle.

Min prioritering, i ditt sted, hadde vært barn (arving og de andre), ektefelle, svigerfar.

Høres ut som om dere trenger noen å snakke med. Jeg tenker at en advokat kunne vært nyttiig, for å få avklart rettighetsmessige ting, som vel kan bli litt "krøllete" i en slik situasjon? Og naturligvis en person dere begge stoler på, eller en ekstern person, for å snakke om de familiemessige tingene.

Lykke til!

[Gjest Liza i London]

1. Har du spurt din svigerfar om hva han tenker om denne situasjonen?

2. Må arvingen være ferdig med utdannelsen sin før han kan komme i gang med å lære om hvordan godset skal drives, slik at det er snakk om ganske mange år før han kan ha en selvstendig rolle der?

3. Finnes det noen mellomløsning av f.eks. fem års varighet? En eller annen onkel eller annen person som kan tenke seg å være stedfortreder?

takk, frosken

1) Svigerfar tar det som en selvfølge at vi kommer, britisk plikt og ære og alt det der.

Dessuten, når vi snakker om det så er det tydelig at tapet av Eric er noe han aldri har kommet over. Det gjør også hele situasjonen vanskeligere.

2) Peter behøver aldri ha noen selvstendig rolle der,mao han kan ha et helt annet yrke. Men han vil selvsagt ha ansvaret - enten for avgjørelser - eller ansvar for hvem han delegerer ansvaret til.

( Inntil han er gammel nok til dette, vil nok samme godsbestyrer bli værende)

3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt

[Gjest Liza i London]

Det var virkelig en floke, det der!

Er det bare motstand mot å bo på et gods han ikke har tilhørighet til, som er din manns problem? Med andre ord en slags "forfengelighet"? Eller medfører flytting at dere må bryte opp og flytte langt av sted, bytte jobber osv?

Er det overhodet ikke mulig å utsette overtakelsen til din sønn er myndig, og la de ansatte drive gården i mellomtiden? Kan din sønn i så fall akseptere det?

Er det mulig at dere alle flytter for en periode, og så flytter ut igjen når din sønn er voksen nok til å klare godset alene?

Kan din mann akseptere det?

Jeg skjønner at du ikke vil skuffe din eks- svigerfar, men jeg synes ikke det er god nok grunn til å skilles. Jeg hadde nok ikke prioritert hensynet til ham særlig høyt heller, i forhold til barn og ektefelle.

Min prioritering, i ditt sted, hadde vært barn (arving og de andre), ektefelle, svigerfar.

Høres ut som om dere trenger noen å snakke med. Jeg tenker at en advokat kunne vært nyttiig, for å få avklart rettighetsmessige ting, som vel kan bli litt "krøllete" i en slik situasjon? Og naturligvis en person dere begge stoler på, eller en ekstern person, for å snakke om de familiemessige tingene.

Lykke til!

Takk for svar!

Jobbmessig skulle det ikke være noe problem.

jeg er nokså sikker på at det egentlig bunner i en form for sjalusi, at vi evt blir boende med min tidligere svigerfamilie. Og jeg kan ikke benekte at forholdet mitt til dem er mye mer positivt enn til hans familie.

Så snart sønnen min er myndig kan vi flytte om vi ønsker det.

det er dette med at den nye arvingen faktisk skal være på plass i rimelig god tid før han overtar.

Det juridiske er helt avklaret.

Og visst snakker jeg....men de aller fleste er følelsesmessig involvert i større eller mindre grad.

[Gjest GPn]

Du forholder deg selvsagt til den forpliktelsen du hadde først, og som gjelder din sønn. Dere (sønnen og du) flytter til godset. Du tilbyr din mann å besøke deg så ofte han ønsker og lar han til og med overnatte så ofte han ønsker :-) Så får det bli opp til han.

[tzatziki1365380058]

takk, frosken

1) Svigerfar tar det som en selvfølge at vi kommer, britisk plikt og ære og alt det der.

Dessuten, når vi snakker om det så er det tydelig at tapet av Eric er noe han aldri har kommet over. Det gjør også hele situasjonen vanskeligere.

2) Peter behøver aldri ha noen selvstendig rolle der,mao han kan ha et helt annet yrke. Men han vil selvsagt ha ansvaret - enten for avgjørelser - eller ansvar for hvem han delegerer ansvaret til.

( Inntil han er gammel nok til dette, vil nok samme godsbestyrer bli værende)

3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt

''3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt'

Dette var helt ny informasjon, og i så fall så MÅ du, etter min mening, føye svigerfar. Jeg ville i alle fall aldri satt meg i en situasjon hvor barnet mitt kunne risikert å tape en SÅ historisk viktig arv. Jeg antar at sønnen din også har tillært seg mye av de britiske holdningene til familie, arv, gods og titler, og du risikerer enorme konflikter med ham på lang sikt, dersom du gjør noe som fratar han denne arven. (Nå kjenner jeg jo ikke din sønn, men snakker om hvordan barn, generelt, kan reagere. )

Dersom din mann ikke skjønner at dere må prioritere din sønn og din tidligere svigerfars forventninger nå, så synes jeg han er svært egoistisk.'

[Mary Poppins]

Jeg skjønner at det er en kjip avgjørelse, men sett utenifra er valget enkelt etter min mening. Du flytter til godset sammen med din sønn, så får mannen din velge om han vil bli med eller ikke.

[Gjest Liza i London]

''3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt'

Dette var helt ny informasjon, og i så fall så MÅ du, etter min mening, føye svigerfar. Jeg ville i alle fall aldri satt meg i en situasjon hvor barnet mitt kunne risikert å tape en SÅ historisk viktig arv. Jeg antar at sønnen din også har tillært seg mye av de britiske holdningene til familie, arv, gods og titler, og du risikerer enorme konflikter med ham på lang sikt, dersom du gjør noe som fratar han denne arven. (Nå kjenner jeg jo ikke din sønn, men snakker om hvordan barn, generelt, kan reagere. )

Dersom din mann ikke skjønner at dere må prioritere din sønn og din tidligere svigerfars forventninger nå, så synes jeg han er svært egoistisk.'

Du svarer akkurat det jeg selv sier og tenker! ( og føler )

Og om det bare gjaldt min eldste sønn og meg selv, så hadde jeg ikke tvilt...vi hadde flyttet omgående.

Men vårt felles barn, hva med ham?

Og så er det de andre barna fra første ekteskap, først mister de sin far, så får de en " sosial far"...skal jeg ta fra dem det?

[Gjest Liza i London]

Du forholder deg selvsagt til den forpliktelsen du hadde først, og som gjelder din sønn. Dere (sønnen og du) flytter til godset. Du tilbyr din mann å besøke deg så ofte han ønsker og lar han til og med overnatte så ofte han ønsker :-) Så får det bli opp til han.

Bra løsning...men hva med felles barn?

[Gjest Liza i London]

Jeg skjønner at det er en kjip avgjørelse, men sett utenifra er valget enkelt etter min mening. Du flytter til godset sammen med din sønn, så får mannen din velge om han vil bli med eller ikke.

Ja, men som jeg skrev under, hva med felles barn?

Og, forsåvidt, mannen min?

[Mary Poppins]

Ja, men som jeg skrev under, hva med felles barn?

Og, forsåvidt, mannen min?

Å, jeg har desverre ikke fått med meg at dere har felles barn.. ja det kompliserer jo en del.

Når det gjelder mannen din så synes jeg han viser veldig liten forståelse for din situasjon.

[Gjest Liza i London]

Å, jeg har desverre ikke fått med meg at dere har felles barn.. ja det kompliserer jo en del.

Når det gjelder mannen din så synes jeg han viser veldig liten forståelse for din situasjon.

Takk skal du ha!

Ja, det er vel på en måte det verste, - det at han ikke synes å bry seg om guttens rettigheter - eller min vanskelige situasjon.

Så akkurat i kveld tror jeg nesten jeg kunne gå for den klare og konsise Dol-løsningen: "Dump ham" :-/

[Axcia]

''3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt'

Dette var helt ny informasjon, og i så fall så MÅ du, etter min mening, føye svigerfar. Jeg ville i alle fall aldri satt meg i en situasjon hvor barnet mitt kunne risikert å tape en SÅ historisk viktig arv. Jeg antar at sønnen din også har tillært seg mye av de britiske holdningene til familie, arv, gods og titler, og du risikerer enorme konflikter med ham på lang sikt, dersom du gjør noe som fratar han denne arven. (Nå kjenner jeg jo ikke din sønn, men snakker om hvordan barn, generelt, kan reagere. )

Dersom din mann ikke skjønner at dere må prioritere din sønn og din tidligere svigerfars forventninger nå, så synes jeg han er svært egoistisk.'

Enig.

[Glimtipper]

Hvor gamle er deres felles barn?

Slik jeg ser det er svigerfar og nåværende ektemann begge noe urimelige. Den som vil lide under deres stahet er din eldste sønn. Jeg antar en fornuftig sjel som deg har forsøkt forhandlinger og avtaler som fører til at innflyttingen heller skjer når eldstesønn er atten og kan flytte på egenhånd?

Om dette absolutt ikke fungerer, så må du og eldstesønnen flytte. Felles barn kan eventuelt bo 50/50, velge hvem de blir med eller ha helgesamvær hos deg eller ektemannen (avhengig av alder). Dere behøver ikke skille dere av den grunn. Dette blir jo eventuelt en kortvarig løsning.

[Axcia]

Du svarer akkurat det jeg selv sier og tenker! ( og føler )

Og om det bare gjaldt min eldste sønn og meg selv, så hadde jeg ikke tvilt...vi hadde flyttet omgående.

Men vårt felles barn, hva med ham?

Og så er det de andre barna fra første ekteskap, først mister de sin far, så får de en " sosial far"...skal jeg ta fra dem det?

Jeg tenker det samme som tzatziki - du kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste for din sønn. For din nåværende mann, så blir det take it, or leave it...

[Gjest prust]

Hvor gamle er deres felles barn?

Slik jeg ser det er svigerfar og nåværende ektemann begge noe urimelige. Den som vil lide under deres stahet er din eldste sønn. Jeg antar en fornuftig sjel som deg har forsøkt forhandlinger og avtaler som fører til at innflyttingen heller skjer når eldstesønn er atten og kan flytte på egenhånd?

Om dette absolutt ikke fungerer, så må du og eldstesønnen flytte. Felles barn kan eventuelt bo 50/50, velge hvem de blir med eller ha helgesamvær hos deg eller ektemannen (avhengig av alder). Dere behøver ikke skille dere av den grunn. Dette blir jo eventuelt en kortvarig løsning.

Er enig i det glimtipper skriver her.

[frosken]

takk, frosken

1) Svigerfar tar det som en selvfølge at vi kommer, britisk plikt og ære og alt det der.

Dessuten, når vi snakker om det så er det tydelig at tapet av Eric er noe han aldri har kommet over. Det gjør også hele situasjonen vanskeligere.

2) Peter behøver aldri ha noen selvstendig rolle der,mao han kan ha et helt annet yrke. Men han vil selvsagt ha ansvaret - enten for avgjørelser - eller ansvar for hvem han delegerer ansvaret til.

( Inntil han er gammel nok til dette, vil nok samme godsbestyrer bli værende)

3) Arvereglene er helt annerledes her enn i Norge. Blir svigerfar såret el sint kan han testamentere eiendommen ( men ikke tittel) til hvem han vil. Dette er svigerfar meget klar på.

Så avgjørelsen min får langsiktige konsekvenser for barnet mitt

Her er det vel sånn at uansett hvilke valg du gjør, så får det konsekvenser for barna dine. Enten ett eller flere av dem.

Jeg skjønner deg - og jeg skjønner også din nåværende mann. Det er ganske heftig å flytte inn på din svigerfamilies gods, og kanskje særlig i det klassebevisste Storbritannia? Tror mange menn ikke ville vært i stand til å bli med på et slikt prosjekt.

Her tror jeg dere trenger maaaaaaaange gode samtaler for å finne frem til hva som kan fungere for dere alle. (Bortsett fra at det visstnok er kvinner som ønsker disse "gode" samtalene, og ikke menn...)

[frosken]

Jeg tenker det samme som tzatziki - du kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste for din sønn. For din nåværende mann, så blir det take it, or leave it...

Hva med minstegutten da? Og hva med at barna evt. fratas sin stefar?

[Gjest Liza i London]

Hvor gamle er deres felles barn?

Slik jeg ser det er svigerfar og nåværende ektemann begge noe urimelige. Den som vil lide under deres stahet er din eldste sønn. Jeg antar en fornuftig sjel som deg har forsøkt forhandlinger og avtaler som fører til at innflyttingen heller skjer når eldstesønn er atten og kan flytte på egenhånd?

Om dette absolutt ikke fungerer, så må du og eldstesønnen flytte. Felles barn kan eventuelt bo 50/50, velge hvem de blir med eller ha helgesamvær hos deg eller ektemannen (avhengig av alder). Dere behøver ikke skille dere av den grunn. Dette blir jo eventuelt en kortvarig løsning.

"Spike" er fortsatt bare toddler, så han ville nok evt bli med meg, med mindre det ble en virkelig ekkel konflikt ut av dette.

Forhandlinger? ja, faktisk føler jeg at jeg snart har gjort meg fortjent til et lite sammenbrudd!

Egentlig handler vel dette mer om emosjoner, sjalusi og sorg, enn noe annet.