Ekspertsvar Spørsmål til NHD......

[Gjest Engstelig unnvikende]

Hei

Jeg er en mann på 35 år,har diagnosen engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse og episoder med depresjon.

Har etter lang tid i systemet til Nav nå fått avklart min arbeidsevne og kommer til å bli 60% varig ufør fra 1/1-11 .

Egentlig burde jeg vel være glad for att brikkene faller på plass,men jeg føler meg ikke verken glad eller lettet.

Jeg er mye deprimert og humør svinger opp og ned i løpet av timer eller dager.

Jeg har masse tanker i hodet,som kretser rundt...tanker som klarer jeg å jobbe 60% ?

Hva skjer om jeg ikke klarer det osv.

Vil jeg klare meg økonomisk på inntekten jeg får og en hel del masse andre ting jeg ikke gidder å ramse opp her.

Jeg er veldig sliten om dagen og orker nesten ingen ting,jeg sitter mye foran pc og er ikke spesielt flink til å komme meg ut for og få luft og gå litt.

Det merkelige er att jeg ikke orker,fordi jeg er så totalt sliten nå.

Og jeg vet jo innerst inne att å sitte inne ikke er noe bra for meg.

Jeg føler att jeg har blitt sykere av min sykdom en tidligere,mine nærmeste merker også dette og det gjør meg bare enda mere tristere.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre jeg...føler meg totalt mislykket både som Far,Ektemann og menneske.

Jeg bekymrer meg så mye for fremtiden og arbeidslivet att jeg blir rett og slett helt sprø.

Burde jeg kanskje være 100% ufør for å slippe alle disse belastningene....

Burde jeg ha andre medisiner?

Ja hva burde jeg egentlig....dette er masse ting jeg konstant tenker på og bekymrer meg over.

I tilegg til alt dette med meg selv har jeg også masse bekymringer med min sønn,han har adhd,dysleksi,Generell angstlidelse og migrene + astma allergi...

Jeg skal ha en ny time på Dps i midten av August,jeg har ingen behandling derfra annet en medisinering og støttesamtaler.

Medisinering : 300 mg wellbutrin retard

Hva synes du om min sittuasjon?

Hva tenker du om min arbeidsevne ?

Kan du gi meg din mening og si litt om hva jeg bør gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selv om du har en psyk lidelse, har du også en egen vilje. Denne kan du bruke til å bryte en passiv tilværelse. Kom i gang med aktiviteter, både mosjon og arbeid. Det hjelper i seg selv på depresjon, og det får tankene utover i stedet for innover på seg selv.

For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring.

Det er mulig du kunne ha nytte av Efexor i tillegg til Wellbutrin.

[Gjest segunda]

I tilegg til alt dette med meg selv har jeg også masse bekymringer med min sønn,han har adhd,dysleksi,Generell angstlidelse og migrene + astma allergi...

Hvor gammel er din sønn? Det høres ganske voldsomt ut med så mange diagnoser. Har han virkelig fått dem alle sammen?

[eksvimle]

Selv om du har en psyk lidelse, har du også en egen vilje. Denne kan du bruke til å bryte en passiv tilværelse. Kom i gang med aktiviteter, både mosjon og arbeid. Det hjelper i seg selv på depresjon, og det får tankene utover i stedet for innover på seg selv.

For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring.

Det er mulig du kunne ha nytte av Efexor i tillegg til Wellbutrin.

...."For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring"....

Dette er jo nettopp hva jeg frykter i forhold til min sønn. Jeg er nå 100% ufør. (Håper jo at etterhvert dette kan endre seg, men...). Så vil dette da si at min sønn vil få det bedre uten meg? Burde jeg har blitt værende hos hans far?

[laban]

...."For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring"....

Dette er jo nettopp hva jeg frykter i forhold til min sønn. Jeg er nå 100% ufør. (Håper jo at etterhvert dette kan endre seg, men...). Så vil dette da si at min sønn vil få det bedre uten meg? Burde jeg har blitt værende hos hans far?

Absolutt ikke. Etter hva du har fortalt, er faren svært langt fra å være noen rollemodell for barn.

For sønnen din er det best at du fungerer så bra som mulig i hverdagen deres. Lykke til med barnehagen, det vil også være fint for dere begge.

[Sør]

...."For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring"....

Dette er jo nettopp hva jeg frykter i forhold til min sønn. Jeg er nå 100% ufør. (Håper jo at etterhvert dette kan endre seg, men...). Så vil dette da si at min sønn vil få det bedre uten meg? Burde jeg har blitt værende hos hans far?

eksvimle:

Det er ***MYE*** verre for et barn å se en slik far (eller se far mishandle mor).

Det beste for ungen er at din sønn er hos deg (og i hvert fall ikke et sted hvor han opplever at moren blir mishandlet). Ikke tvil på at du gjorde det rette.

*klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

...."For din sønns skyld bør du også komme deg i aktivitet fordi du er et forbilde/mønster for dine barn. Barna skal se at far drar på jobb og kommer hjem fra jobb. All forskning viser at det går klart dårligere med barn av helt uføre. Det kan skyldes flere forhold, men ikke minst modellæring"....

Dette er jo nettopp hva jeg frykter i forhold til min sønn. Jeg er nå 100% ufør. (Håper jo at etterhvert dette kan endre seg, men...). Så vil dette da si at min sønn vil få det bedre uten meg? Burde jeg har blitt værende hos hans far?

Din sønn vil helt klart ha det bedre med deg enn uten deg!

Akkurat nå må du prioritere din søn og din egen helse. Etterhvert vil det selvsagt være gunstig om du kan komme deg ut i et deltidsarbeid.

[eksvimle]

Din sønn vil helt klart ha det bedre med deg enn uten deg!

Akkurat nå må du prioritere din søn og din egen helse. Etterhvert vil det selvsagt være gunstig om du kan komme deg ut i et deltidsarbeid.

Takk for det innlegget. Jeg følte meg litt "truffet" av det som ble skrevet til "engstelig unnvikende" tidligere. Jeg ønsker jo ikke å være 100% ufør. Og jeg tror ikke jeg hadde vært det -hadde det ikke vært for min far. Jeg tror jeg kunne ha hatt mye å bidra med, hadde bare alt vært annerledes.

Jeg prioriterer sønnen min. Mener jeg selv. Kanskje litt for mye? (hvis det er mulig...!) Vet jeg "gjemmer meg" litt bak han. Holder meg konstant i aktivitet sammen med han. (Og vi har mye moro sammen). Men, så fort han sover, så er jeg "overlatt" helt til meg selv -og de timene er så vanskelige for meg. (Takk for DOL!!!). Jeg varierer fra å bli sikkelig nedstemt og lei meg, til å bli fly forbannet -rasende!

Tror ikke jeg klarer å "passe på" meg selv stort lenger. Min helse har jeg nok gitt opp. (og hadde det ikke vært for sønnen min, så hadde jeg gitt opp det meste for lenge siden...). Vet ikke hva jeg skal gjøre for å få "reparert" meg, Det som har skjedd har skjedd (og jeg er veldig redd for at det skal skje igjen...), og det kan jo ikke forandres. Så hvordan skal jeg bli frisk?

[eksvimle]

eksvimle:

Det er ***MYE*** verre for et barn å se en slik far (eller se far mishandle mor).

Det beste for ungen er at din sønn er hos deg (og i hvert fall ikke et sted hvor han opplever at moren blir mishandlet). Ikke tvil på at du gjorde det rette.

*klem*

Det er så vanskelig å ikke tvile... Ting skjedde veldig fort den dagen -jeg tenkte ikke klart. Alt jeg ville var å komme meg vekk. Og det er litt vanskelig å la være å tenke på de koselige stundene (selv om det ikke var så veldig mange av dem etterhvert...). Og når ensomheten skikkelig griper meg, så skulle jeg ønske jeg var tilbake hos han...

Men ja, helt klart -det hadde ikke vært bra for min sønn!

[eksvimle]

Har litt dårlig samvittighet for jeg "stjal" tråden din litt. Unnskyld.

Håper ting ordner seg for deg. Synes du burde holde deg til 60% ufør. Dersom du gir opp arbeid helt -blir det veldig lett å isolere seg, og ensomhets følelsen kommer fort. (tro du meg!)

[eksvimle]

Absolutt ikke. Etter hva du har fortalt, er faren svært langt fra å være noen rollemodell for barn.

For sønnen din er det best at du fungerer så bra som mulig i hverdagen deres. Lykke til med barnehagen, det vil også være fint for dere begge.

ja -det er en liten en ihvertfall som virkelig gleder seg til å begynne i barnehage. Han er heldigvis en veldig utadvent og sosial liten gutt, og er ikke som meg i det hele tatt (han har fått noe positivt fra faren sin da...).

men, jeg gruer meg enormt. Og da kommer dagene mine til å bli enda tommere....

(Stakkars dere andre her på DOL, sier jeg bare...

[frosken]

ja -det er en liten en ihvertfall som virkelig gleder seg til å begynne i barnehage. Han er heldigvis en veldig utadvent og sosial liten gutt, og er ikke som meg i det hele tatt (han har fått noe positivt fra faren sin da...).

men, jeg gruer meg enormt. Og da kommer dagene mine til å bli enda tommere....

(Stakkars dere andre her på DOL, sier jeg bare...

Når dere har kommet godt i gang med barnehage, så synes jeg du skal snakke med dps og nav om å finne noe du også kan holde på med på dagtid noen timer hver uke.

...også tror jeg nok at sønnen din har arvet gode ting fra deg også. Du må ikke glemme at misbruket du har vært utsatt for har gjort deg til en annen person enn du ellers ville ha vært.