ADHD (?) og samliv

[Gjest Fortvilet fisk]

Hei! Jeg er en jente i midten av 30-årene, reflektert og forholdsvis rolig. For et par år siden møtte jeg en jevngammel gutt; han som er min samboer i dag. Han var veldig kjekk og sjarmerende, og vi fant tonen umiddelbart. Han var spennede og fant alltid på noe nytt. Vi hadde det supert i det ene øyeblikket, mens i det neste kranglet vi. Ofte følte jeg at ting han gjorde eller sa, utløste det. Vi forstod ikke alltid hverandre, men tenkte at alle har opp -og ned turer. Vi fant tidlig ut at vi var veldig forskjellige, men så positivt på at vi kunne utfylle hverandre. Jeg har en datter fra tidligere. Vi ønsket også felles barn, så begynte å forsøke og bli gravid for snart et år siden. Han fridde til meg noen mnd etter. Jeg ble selvfølgelig glad, men overrasket. "Alle" ler og tuller med ham om at han sikkert har ADHD, for han er en urolig og rastløs person. Flere i hans nærmeste omgangskrets sier han har roet seg mye siden vi ble sammen. Han har en flott familie, og moren nevnte en gang at hun ville at sønnen skulle utredes, men han ville ikke. Det har ikke vært et stort samtaleemne mellom oss. Han snakket ikke med meg om noe plager eller sliter på ham, virket ernergisk og glad. Etter som tiden har gått har jeg sett fler og fler sider av ham. Mange gode, men og andre jeg ikke trives like godt med. Jeg begynte å søke på nett om ADHD, som jeg visste lite om i utgangspunktet. Han har så mange symptomer at jeg ble nesten skremt. Jeg kan nevne noen: Føler noen ganger at han ikke hører på meg. Midt i setningen min kan han falle bort. Snakker veldig mye og høyt selv. Noen ganger "oversosial". Svært nysgjerrig. Kommer lett i kontakt med folk, er aldri nervøs. Kan stoppe og snu seg og stirre på andre damer, noe jeg synes er pinlig og nedverdigende. Har tatt dette opp mange ganger, men det er ikke blitt særlig bedre. Han blir bare så fascinert av enkelte ting. Liker ikke sitte i ro lenge av gangen, men virker som han har "lært" seg å kunne det. Kjeder seg lett og blir fort lei. Er til tider svært effektiv med hva han får gjort, og føler ingen tenker som ham. Fikler med telefonen, og ringer mye. Har mange ideer, planer og drømmer som aldri blir gjennomført. Han foreslår ofte ting vi bør gjør gjøre, og det sliter endel på meg. Spesielt fordi jeg føler det ikke blir noe av. Drar på butikken mange ganger om dagen, istedetfor å planlegge. Når vi skal kose virker han litt hardhendt og går "rett på sak". Han kan komme med små løgner, eller ringe med skjult nr hvis jeg ikke tar telefonen. Han kan komme med upassende kommentarer, provosere og bli veldig irritert, men det skjer stort sett i sammenheng med alkohol. Da kan han si til folk at han ikke liker dem eller misliker noe de gjør. Når han snakker er det gjerne å svartmale eller rose noe, eller noen. Hastig med enkelte ting, perfeksjonist med andre ting. Kommer an på hvor interessant det er for ham! Jeg vet ikke om det kan være tics, men han harker og kremter ofte. Jeg synes det er ekkelt og ber ham slutte, men det virker ikke som han har helt kontroll på det. Han må dusje her kveld, klarer ikke være litt klam på kroppen når han skal sove. Sjekker alltid do-døra 1-2 ganger. Dette ble mye negativt.. Jeg ble veldig nedfor og syns synd i ham da det gikk opp for meg hvilken tilstand han sannsynligvis har.. Han kan ikke ha det lett. Han sier han kan bli ganske sliten. Jeg føler at han ikke har helt selvinnsikt. Han tror selv han kan ha "litt" ADHD pga at han er "rastløs". Jeg har snakket med ham om noen av symptomene jeg opplever, men vil ikke såre ham og jeg tenker mye mer enn han er klar over.. Vi er enige om at han skal prøve og få seg utredet. Dette sliter på forholdet vårt, og jeg vil at vi begge skal få det best mulig. Men jeg er litt redd for at det jeg ser, ikke kommer frem til legen. Han er helt imot medisinering. Vil ikke dopes ned, som han sier. Da jeg nevnte terapi så han rart på meg.. Han har allergier som gjør at endring i kosten kan bli mye for ham. Jeg er helt fortvilet. Har aldri vært i nærheten av en depresjon, men føler meg av og til langt nede. Trenger noen å snakke med, som forstår meg. Bør jeg gå til psykolog? Han bør også snakke med noen som forstår ham bedre enn jeg, jeg prøver så godt jeg kan, men det er vanskelig.. Han har en selvstolthet jeg vil tråkke minst mulig på. Han synes jeg kan være for dominerende, noe som stemmer. Det er fordi jeg blir sliten og glemmer at han ikke kan noe for det han sier eller gjør.. Jeg elsker ham og ønsker at vi skal være sammen. Han er fantastisk på mange måter!! Morsom, snill, gavmild, respekterer og ofrer for familien, tar godt vare på de vennene han har, smart..! Han jobber borte så vi får pusterom innimellom, og det er perfekt for oss. Tror du han har ADHD? Det største "problemet" mitt er ikke om han får diagnosen. Jeg er sikker på at vi kan finne måter å fungere godt sammen på, hvis vi samarbeider. Det verste er at han ønsker seg så veldig å bli pappa, og jeg er fortsatt uten prevensjon. Jeg er gått fra å være på samme sted, til å bli usikker og redd. Tenker mye på om barnet arver det, og kanskje noe i tillegg. Jeg vet ikke om jeg har kapasitet til det.. Jeg unner han å bli pappa, og vil ikke at han skal føle at det er hans feil! Men magefølelsen min sier nei akkurat nå.. Føler vi har mye å jobbe med før vi setter et barn til verden. Og det er kanskje en grunn at jeg ikke blir gravid, pga min psykiske sperre.. Hvor stor er egentlig sjansen til at barnet kan arve det? Har lest alt jeg kommer over, men det står så mye forskjellig. Har du noen gode råd å komme med, blir jeg takknemlig! Dette ble et langt brev, men det var en lettelse og få skrevet det ned, og vite at noen skal lese det!

[Gjest et godt liv med adhd]

Jeg har lest ditt lange innlegg og vil gjerne komme med noen innspill.

Jeg er selv en dame på 35 år. Jeg fikk diagnosen ADHD i voksen alder. For meg, og ikke minst de rundt meg var det en lettelse å få et navn på det. Ikke for det, mistanken har alltid vært der. Jeg var akkurat som du beskriver din samboer. Jeg er gift, har barn og er i jobb. Før jeg fikk diagnosen var livet som en berg og dalbane. Etter utredningen falt ting på plass og jeg fikk det mye bedre. Man får svar på hvorfor ting er som det er å kan arbeide ut ifra det.

Jeg fikk også prøve medisin, Ritalin. Det var som å få et nytt liv. Man kan nesten beskrive det som en blind som får synet tilbake. Eller en døv som får høreapparat. Alle de små tingene i hverdagen ble lettere, jeg fikk gjort unna ting, greide å planlegge og gjennomføre, humøret ble jevnere og folk rundt meg kommenterte at jeg var roligere.

Ingen av mine barn har arvet min ADHD, og de har heller ikke tatt noen "skade" av å ha en mamma med diagnosen. Jeg jobber med mennesker og her kan jeg faktisk dra nytte av mine erfaringer rundt det å ha denne diagnosen.

Så kjære deg, jeg synes du skal støtte din samboer. Dere kan utmerket ha et godt samliv selv om han har ADHD, eller symptomer på dette. Mange lever med dette, uten å få noen diagnose. Det finnes mye god litteratur på biblioteket. Det gir informasjon og innsikt. Lykke til!

[Gjest Fortvilet fisk]

Jeg har lest ditt lange innlegg og vil gjerne komme med noen innspill.

Jeg er selv en dame på 35 år. Jeg fikk diagnosen ADHD i voksen alder. For meg, og ikke minst de rundt meg var det en lettelse å få et navn på det. Ikke for det, mistanken har alltid vært der. Jeg var akkurat som du beskriver din samboer. Jeg er gift, har barn og er i jobb. Før jeg fikk diagnosen var livet som en berg og dalbane. Etter utredningen falt ting på plass og jeg fikk det mye bedre. Man får svar på hvorfor ting er som det er å kan arbeide ut ifra det.

Jeg fikk også prøve medisin, Ritalin. Det var som å få et nytt liv. Man kan nesten beskrive det som en blind som får synet tilbake. Eller en døv som får høreapparat. Alle de små tingene i hverdagen ble lettere, jeg fikk gjort unna ting, greide å planlegge og gjennomføre, humøret ble jevnere og folk rundt meg kommenterte at jeg var roligere.

Ingen av mine barn har arvet min ADHD, og de har heller ikke tatt noen "skade" av å ha en mamma med diagnosen. Jeg jobber med mennesker og her kan jeg faktisk dra nytte av mine erfaringer rundt det å ha denne diagnosen.

Så kjære deg, jeg synes du skal støtte din samboer. Dere kan utmerket ha et godt samliv selv om han har ADHD, eller symptomer på dette. Mange lever med dette, uten å få noen diagnose. Det finnes mye god litteratur på biblioteket. Det gir informasjon og innsikt. Lykke til!

Tusen takk for at du svarte meg. Det er fint å høre andres erfaringer og råd, jeg jeg har følt meg litt hjelpesløs. Dette er noe som opptar meg veldig mye for tiden, jeg har lest masse, prøver og få kunnskaper om det. Men så må det gjennomføres i praksis også. Jeg er sikker på at vi kan få det til å fungere enda bedre hvis han får utredning og hjelp på en måte som tilfredsstiller ham. Jeg vil jo så gjerne hjelpe og forstå, og da må vi gjøre noe, for dette løser seg ikke av seg selv. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Vi får ta en dag av gangen, så tror jeg nok at holdninger og følelser endrer seg av seg selv, til det mer positive.

[Gjest Vet åssen det er.]

Tusen takk for at du svarte meg. Det er fint å høre andres erfaringer og råd, jeg jeg har følt meg litt hjelpesløs. Dette er noe som opptar meg veldig mye for tiden, jeg har lest masse, prøver og få kunnskaper om det. Men så må det gjennomføres i praksis også. Jeg er sikker på at vi kan få det til å fungere enda bedre hvis han får utredning og hjelp på en måte som tilfredsstiller ham. Jeg vil jo så gjerne hjelpe og forstå, og da må vi gjøre noe, for dette løser seg ikke av seg selv. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Vi får ta en dag av gangen, så tror jeg nok at holdninger og følelser endrer seg av seg selv, til det mer positive.

Hei

Jeg har 2 barn med add/adhd. Kun 1 har adhd.

De ble utredet hos barnepsykolog,lege osv

Psykologen sa at foreldre med adhd har 50% sjanse til å vidreføre dette til barnet.

Mesteparten av det du nevner om din mann ,ser jeg i mitt barn med adhd.

Vil ønske deg lykke til

[ArabianStar]

Jeg er sammen med en som har ADHD..

Eller dvs, han har ikke fått diagnosen, men jeg vet 99% sikkert at dette er det som feiler han.

Jeg kjenner igjen veldig mye av det du skriver, men jeg har lest på andre sider og lest om andre symptomer, så jeg fant ut dette via andre symptomer og tegn.

Og det mest ironiske med hele greia, er jo hvordan jeg oppdaga at han har ADHD.. Jeg har sjøl lenge mistenkt at hodet mitt ikke fungerer, på en eller anna måte. Og etter å ha lest så masse, var jeg ikke lengre i tvil.. Og SÆRLIG var jeg ikke i tvil lengre nå når gutten vår er over et år, og jeg overhodet ikke får livet vårt til å fungere.. Ikke klarer jeg å organisere flyttingen dit vi egentlig skal flytte nå(som mest sannsynlig blir avlyst).. Og hverdagen er ellers også en utfordring.

Midt oppi all denne lesingen om ADHD begynte jeg å kjenne igjen så masse tegn på kjæresten. Og jo mer tida går nå, jo mer og flere tegn ser jeg..

Gutten vår har arva ADHD'n, det er jeg sikker på.. Han er ukonsentrert, styrer med masse ting på en gang, flakser fra det ene til det andre, og ikke minst AKTIV!! Så han skal til utredning straks han er gammel nok..

[ArabianStar]

Jeg har lest ditt lange innlegg og vil gjerne komme med noen innspill.

Jeg er selv en dame på 35 år. Jeg fikk diagnosen ADHD i voksen alder. For meg, og ikke minst de rundt meg var det en lettelse å få et navn på det. Ikke for det, mistanken har alltid vært der. Jeg var akkurat som du beskriver din samboer. Jeg er gift, har barn og er i jobb. Før jeg fikk diagnosen var livet som en berg og dalbane. Etter utredningen falt ting på plass og jeg fikk det mye bedre. Man får svar på hvorfor ting er som det er å kan arbeide ut ifra det.

Jeg fikk også prøve medisin, Ritalin. Det var som å få et nytt liv. Man kan nesten beskrive det som en blind som får synet tilbake. Eller en døv som får høreapparat. Alle de små tingene i hverdagen ble lettere, jeg fikk gjort unna ting, greide å planlegge og gjennomføre, humøret ble jevnere og folk rundt meg kommenterte at jeg var roligere.

Ingen av mine barn har arvet min ADHD, og de har heller ikke tatt noen "skade" av å ha en mamma med diagnosen. Jeg jobber med mennesker og her kan jeg faktisk dra nytte av mine erfaringer rundt det å ha denne diagnosen.

Så kjære deg, jeg synes du skal støtte din samboer. Dere kan utmerket ha et godt samliv selv om han har ADHD, eller symptomer på dette. Mange lever med dette, uten å få noen diagnose. Det finnes mye god litteratur på biblioteket. Det gir informasjon og innsikt. Lykke til!

Siden du skriver at livet nesten forandrer seg straks du får medisin.. På hvordan måte? Jeg prøver bare å forestille meg forskjellen på å bruke Ritalin og ikke..

Altså, hva skjer når du tar tablettene? Roer du deg ned på noen måte?

Jeg har bestilt time til legen nå for å få utredning etterhvert, så jeg er veldig nysgjerrig på nettopp dette..

[ArabianStar]

Tusen takk for at du svarte meg. Det er fint å høre andres erfaringer og råd, jeg jeg har følt meg litt hjelpesløs. Dette er noe som opptar meg veldig mye for tiden, jeg har lest masse, prøver og få kunnskaper om det. Men så må det gjennomføres i praksis også. Jeg er sikker på at vi kan få det til å fungere enda bedre hvis han får utredning og hjelp på en måte som tilfredsstiller ham. Jeg vil jo så gjerne hjelpe og forstå, og da må vi gjøre noe, for dette løser seg ikke av seg selv. Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer. Vi får ta en dag av gangen, så tror jeg nok at holdninger og følelser endrer seg av seg selv, til det mer positive.

Bare hyggelig! Jeg er også sjøl veldig nysgjerrig på ADHD, rett og slett fordi jeg sitter i det sjøl..

ADHD er jo en helt ok diagnose i seg sjøl. I gamle dager ble jo ADHD'ere betegnet som gærne hyperaktive rampunger som bare fant på sprell bestandig.. Mulig det var sånn, men det var det virkelig en grunn til..

Min sambo var i barndommen en kjempeflink gutt som gjorde det helt knall på skolen! Han var(og er!) kjempeklok og smart, men det ble dessverre aldri fulgt opp.. Og på grunn av diagnosen(som ingen dessverre oppdaga) kjeda han seg lett, hadde ingenting å gjøre og mista dermed fullstendig kontrollen..

Han utvikla seg til å bli en skikkelig pøbel. Stjal snøscootere, kjørte tulling med scootere og bil, kræsja engang og ble HARDT skada(noe som sitter igjen nå), og han var hele tiden på farta og brukte sin overskuddsenergi på tull..

Ingen reagerte noen gang, ingen spurte han hvordan han hadde det, hva som skjedde i hodet hans. Han ble bare kjent som galingen i bygda som var "livsfarlig" og ingen måtte rote seg oppi han. Men likevel fikk han fast jobb, var kjempeflink med alt mulig, særlig å skru på biler(han er jo et unikum der!!) og var veldig ettertrakta på det..

Dessverre gikk dette altfor langt.. Det endte med at han en natt kjørte i fylla. Kjørte fort(såklart), havna utfor veien(for mye fart i en rundkjøring) og ble trukket opp derfra. Eksakt hva som skjedde er jeg ikke sikker på, men politiet ble jo naturligvis kobla inn(han var jo sikkert livsfarlig i det tempoet og kjøringa), han ble tatt, og slo ned en politimann -som ble sendt på sykehus..

Så satt han et halvt år i fengsel, og mista selvfølgelig lappen for to år. Han kjørte i fylla på nytt(en eller anna gang etterpå) og mista lappen for to nye år.. Tilsammen fire år var han fotgjenger. Men da tror jeg han lærte, har ikke hørt om flere sprell etter det..

Jeg traff han for fire år siden.. Han har lagt bak seg alle strekene nå, men rullebladet forfølger han jo, og også smertene over å ikke kunne kontrollere seg sjøl, og krigen han må kjempe hver dag for å leve et normalt liv(noe han ikke alltid klarer).. Han roa seg da vi ble sammen, men tro meg, -det var masse bråk både mellom oss, og rundt oss lenge etterpå også(han slet med sjalusi og innestengt sinne)..

Er det rart jeg vil ha han til utredning?

Bare skriver det for å fortelle om et eksempel.. Et menneske med ADHD er jo mest sannsynlig et kjempefint menneske(ingen regel uten unntak såklart), såfremst de får ordentlig behandling og medisin.. Enkelte greier seg jo til og med uten medisin, bare med terapihjelp..

[Stig Bruset - Alt. medisin]

ADHD står for oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet. Dette kan forekomme sammen i forskjellig grad eller man kan ha kun en av delene. Det kan høres ut som din partner har mere av hyperaktivitet og i tillegg fungerer bra på mange områder. Så lenge du opplever hans adferd som problematisk, synes jeg du godt kan foreslå en utredning. Det er viktig å huske på at matvareallergi og proteinintoleranse også kan gi lignende symptomer og bør undersøkes. Behandlingsalternativene er også flere og ikke bare medisiner hvis det skulle vise seg å være ADHD. Mange kan ha nytte av psykoterapi for å lære seg å sette pris på de gode sidene som mye energi osv og få kontroll på de dårlige.