Nervøs og redd 3 åring.

[cawil]

Vi har en 3 åring som er mye redd og engstlig. Han ligger langt fremme med språk og mentale evner, men er forsiktig av seg fysisk og liker ting der han selv kan styre progresjonen og ha kontroll. Han elsker å klatre, sykle, gå på ski o.l. men å huske der andre dytter er helt uaktuelt. I forhold til andre mennesker er han veldig redd fremmede barn. Han trenger tid til å observere før han blir med på leken. Da kan han være med, men bare hvis det er ett annet barn, eller hvis barna er veldig rolige. Når det er flere aktive viltre barn sammen som leker vil han som regel ikke være med og faller utenfor. Han går i barnehage og har vært i barnehage siden han var 15 mnd. Vi måtte bytte barnehage i februar fordi han mistrivdes veldig der han var. Han har aldri likt seg, og har grått nesten hver dag når vi skal gå. Da vi kom tilbake etter nyttår i år ble han tydelig mer engstlig og begynte å bite negler. Han pustet tungt og gråt fortvilet hver dag på vei til barnehagen. Han begynte også å ikke ville være med på aktiviteter i barnehagen han var veldig glad i å gjøre hjemme. Eks. spise vafler, høre på Kaptein Sabeltann. Han holdt seg også unna de andre når det var felleslek i barnehagen, men kunne fungere i små grupper. Barnehagen (som til da hadde bedyret at han hadde det bra der) følte at de ikke strakk til, og at det var noe galt med han. Det hører med til historien at de også lot han være alene i gangen hver gang de andre barna skulle sove. Dette begynte de med fordi han var den første som ikke lenger sov på dagen. De prøvde å tvinge han ved å holde han nede, men han protesterte høylytt og forstyrret de andre barna. Jeg vet ikke om dette har noen betydning for utviklingen av situasjonen, men jeg tror ikke et engstlig barn i utgangspunktet blir bedre av isolasjon. Nå har han kommet i en ny barnehage som er like stor (100 barn), men der er kameraten hans som han leker fint med. (nabogutten). Denne barnehagen ligger også nært hjemmet vårt. Vi føler at det går bedre enn i den gamle barnehagen, men han har fortsatt problemer. De har et stort fellesrom med barnedoer og stellebenker. Her vil ikke gutten vår gå på do. (hverken det ene eller det andre) Han har derfor måttet gå på et annet toalett der han kan være i fred. Nå i sommerferien når det var vikarer der, ville han ikke gå på do, og gikk og holdt seg til jeg kom for å hente. Han er med på aktiviteter og leker fint med kameraten sin der. Men han tar lite initiativ ovenfor andre. Det som går bedre er når vi leverer. Han protesterer ikke om morgenen og sier fint ha-det uten å vise tegn til angst. Når vi har vært borte en stund pga ferie eller sykdom tar det 2-3 dager før han er inne i det igjen. Ellers er han også litt engstlig hjemme. Han liker ikke at jeg eller pappaen er ute av syne hverken inne og ute. Syns egentlig dette også har blitt værre i ferien. Ofte vil han ikke gå på do alene. Men hvis jeg sier at han skal få belønning for å gå, så gjør han det som regel. Om morgenen hvis han er våken tidlig, så vil han ikke leke på rommet sitt alene (dette er rett over gangen innen synsvidde for vårt soverom. Da vil han bare være oppi sengen vår og prate / krabbe over oss. Når vi er ute i hagen sammen får han litt panikk hvis jeg har gått rundt hushjønet. Da hyler han etter meg. Jeg og faren har et normalt godt forhold til hverandre. Vi småkrangler i ny og ne, men ikke mer enn hva som er gjennomsnittlig tror jeg. Vi er begge innstilt på å gjøre vårt beste for gutten vår, og faren er også veldig hengiven ovenfor sønnen vår. Det eneste problemet er at faren er veldig nervøs for sykdom. Hver gang sønnen vår er forkjølet o.l. blir han helt fra seg. Han har opplevd mye alvorlig sykdom i familien og ser dommedag i ethvert host. Han er også etter min mening overbeskyttende i forhold til knall og fall. Dette er noe han har fra sin mor som er helt lik. Jeg tenkter derfor at engstelsen hos vår sønn kan være arvelig. Faren var også krevende som barn. Likte ikke høye lyder og protesterte da han skulle i barnehage. Men han ble ikke sendt i barnehage før han var 4 år... Selv har jeg vært tøff fysisk, men husker også at jeg ikke likte uberegnlige barn da jeg var liten. Jeg har også foretrukket mindre grupper sosialt sett. Dette gjør jeg fortsatt. Jeg var også redd for å legge meg alene i 2 etasjen i barndommen.. Var redd spøkelser o.l.. Vi lurer nå på hvordan vi på best mulig måte kan takle engstelsen til sønnen vår, og hjelpe han til å bli trygg. Vi lurer også på om han kan ta skade av å være i barnehagen.

[Gjest nåkked]

Det er ikke sikkert at engsteligheten er arvelig genmessig sett, men det er absolutt ikke bra for gutten å se at far er så bekymret og overbeskyttende. Da er det ikke rart at han blir engstelig. Far må jobbe iherdig med seg selv for å ikke bekymre seg over alt og dere må la han få utfolde seg uten å overbeskytte.

Ellers er det jo ikke bra at han blir "straffet" for å ikke sove i barnehagen. Dette er noe dere må ta opp med pedagogisk leder i avdelingen hans. Be om et samarbeid med barnehagen slik at dere forholder dere omtrent likt mot han hjemme og der.