Sosialangsten som forsvant?

[Gjest rare mennesker]

Min mor har hatt en ganske så "hardnakket" sosialangst. Hun har ikke engang kunnet besøke meg som er datra hennes. Jeg har hatt besøk av mine foreldre max to ganger i året. Telefonen er også meget farlig.

Nå har vi en alvorlig sykdom i familien og plutselig kommer de på besøk. Hører ingenting om at dette er vanskelig.

Er det sånn at vi "glemmer" å være syke når det kommer noe mere alvorlig å bry seg med?

[Janna]

Jeg vet ikke noe om det du spør om, men har bare lyst til å kommentere litt. Min familie er også sånn. Hører nesten ikke noe hele året, men hvis det skjer noe spesielt så kommer de eller blander seg inn. De liker på en måte å delta i den action som er når det skjer noe.

Ei jeg vet om fikk kreft. Hun hadde nesten ingen venner på FB. Da ryktet om kreften hennes kom ut, hadde hun plutselig flere 100 "venner". Er det stas å kjenne noen som har kreft? Er de bare nyskjerrige?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Angst er alltid relativ. Er det mer behagelig å gi etter for den enn å trosse den?

[Gjest erikkedetbrada?]

Er nok noe med de alvorlige tingene tror jeg.

Min far forlater omtrent aldri huset eller vil finne på noe. Det er for vanskelig og slitsomt og alt mulig. Ergo restarauntbesøk og sånt er uaktuelt.

Men når jeg havnet på sykehus stilte han opp. Var litt godt å oppleve faktisk. Sånne ting setter sosial angst så utrolig i perspektiv.

Eks moren som ser sitt barn ligge glemt under bilen og finner krefter hun ikke har til å løfte den bort.

Tror ikke du skal se på at din mors sosiale angst egentlig ikke har vært noe. Men at den hendelsen endret endel.

[Gjest hulahuladans]

Jeg vet ikke noe om det du spør om, men har bare lyst til å kommentere litt. Min familie er også sånn. Hører nesten ikke noe hele året, men hvis det skjer noe spesielt så kommer de eller blander seg inn. De liker på en måte å delta i den action som er når det skjer noe.

Ei jeg vet om fikk kreft. Hun hadde nesten ingen venner på FB. Da ryktet om kreften hennes kom ut, hadde hun plutselig flere 100 "venner". Er det stas å kjenne noen som har kreft? Er de bare nyskjerrige?

''Er de bare nyskjerrige?''

Det tror jeg,sykt!

[Gjest rare mennesker]

Angst er alltid relativ. Er det mer behagelig å gi etter for den enn å trosse den?

Virker som om denne angten ble lettere å trosse når det skjer noe annet som man kanskje får en enda større angst for? Kanskje dette blir behandlingen av angst i framtiden: Skrem vannet av pasientene slik at den overgår den egentlige angsten :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Virker som om denne angten ble lettere å trosse når det skjer noe annet som man kanskje får en enda større angst for? Kanskje dette blir behandlingen av angst i framtiden: Skrem vannet av pasientene slik at den overgår den egentlige angsten :-)

Det er alltid gunstig å få ut fokus utenfor seg selv. Å hele tiden kjenne etter hvordan en har det, er noe av det mest symptomfremkallende en kan gjøre.

Jeg har en herlig kollega. Når han blir spurt hvordan det er med han, svarer han: "Jeg formoder at det er bra. Har ikke kjent etter."

[Gjest rare mennesker]

Det er alltid gunstig å få ut fokus utenfor seg selv. Å hele tiden kjenne etter hvordan en har det, er noe av det mest symptomfremkallende en kan gjøre.

Jeg har en herlig kollega. Når han blir spurt hvordan det er med han, svarer han: "Jeg formoder at det er bra. Har ikke kjent etter."

Det er nok et godt poeng :-). Spørsmålet er jo hvordan man får psykisk syke til å forstå dette. Det er vel også endel av sykdomsbildet mange ganger at man får enormt mange symptomer og dermed ikke greier å se lengre enn til sin egen navle.

Sjokk virket ihvertfall bra på hun jeg snakker om :-)

[Gjest Sarah E]

Det er vel dette som kalles å ta seg sammen når andre ting er viktigere enn ens egen sykdom.

Jeg får uante krefter selv når det virkelig gjelder.

[rose23]

Jeg vet ikke noe om det du spør om, men har bare lyst til å kommentere litt. Min familie er også sånn. Hører nesten ikke noe hele året, men hvis det skjer noe spesielt så kommer de eller blander seg inn. De liker på en måte å delta i den action som er når det skjer noe.

Ei jeg vet om fikk kreft. Hun hadde nesten ingen venner på FB. Da ryktet om kreften hennes kom ut, hadde hun plutselig flere 100 "venner". Er det stas å kjenne noen som har kreft? Er de bare nyskjerrige?

sympati?

[cathlin]

Det er alltid gunstig å få ut fokus utenfor seg selv. Å hele tiden kjenne etter hvordan en har det, er noe av det mest symptomfremkallende en kan gjøre.

Jeg har en herlig kollega. Når han blir spurt hvordan det er med han, svarer han: "Jeg formoder at det er bra. Har ikke kjent etter."

Nei, det er ikke alltid gunstig å få ut fokus utenfor seg selv. For å forstå seg selv, må man kjenne innover. Ikke 24-7, selvfølgelig, men jeg mener det er en nødvendighet også å tørre å kjenne innover.