Alvorlig depresjon

[Gjest Bekymret venninne]

Jeg skriver inn til dere, da jeg trenger en fagpersons vurdering av dette problemet. En god venninne sliter med depresjon. Etter å ha lest et par andre innlegg, samt beskrivelsen av depresjon som finnes på siden her, har jeg kommet til at hun mest sannsynlig har en alvorlig reaktiv depresjon. Hennes ekteskap er i ferd med å ryke og hun har store problemer med å takle at mannen ønsker seg ut, da hun sier at han er hennes livs store kjærlighet og hun klynger seg til det minste lille håp om forsoning, selv om det er så tynt at det nesten er ikke-eksisterende. I tillegg kommer det at hun føler at den største 'skylden' for bruddet ligger på henne, selv om det ikke er utroskap med i bildet for noen av dem. Hun har ekstremt dårlig selvtillitt mht til sitt utseende. En vanskelig jobbsituasjon og stram økonomi gjør selvsagt ikke saken lettere. Hun sover dårlig, appetitten er opp og ned, hun klarer ikke å konsentrere seg om en bok eller film, og heller ikke andre ting som hun før fant stor glede i å gjøre. Hun sier til meg at hun føler seg helt tom, at det er ingenting igjen å glede seg over eller se fram til, at hun har ingenting å være stolt av og at livet kun er den ene dagen fulgt av den andre. Dette er egentlig bare toppen av isberget. Blant annet ligger hovedårsaken til hennes dårlig selvbilde (bortsett fra utseende) langt tilbake i barndommen. Jeg har imidlertid ikke lyst til å gå mer i detaljer i et offentlig forum som dette, da jeg ikke har sagt til henne at jeg skriver inn her. Hun bor ikke lenger i Norge, men har venner og bekjente her, så jeg føler at jeg ikke har lyst til å "utlevere" henne i tilfelle noen mot formodning skulle lese dette og kjenne henne igjen på beskrivelsen. Når vi prater eller chatter, forsøker jeg selvsagt som best å oppmuntre, men hun tar ikke til seg komplimenter. Jeg har også forsøkt å foreslå profesjonell hjelp ved flere anledninger, men hun hører ikke på det øret, bare sier at det første steget er å innse at hun trenger hjelp og så ta det derfra. Eller som hun sa 'hva kan en psykolog gjøre som ikke gode venner kan gjøre minst like bra?'. Hun er også motstander av medisinering, selv for kort tid. Jeg føler nå at jeg stanger hodet mot veggen, at jeg har ikke flere ideer eller oppmuntringer å gi. I det siste har det også hendt at jeg kvier meg for å prate med henne, mest fordi jeg bekymrer meg for at jeg skal si noe som forverrer situasjonen. I tillegg kjenner jeg at hennes negativitet faktisk av og til smitter over på meg. Et eksempel på dette skjedde før jeg innså hvor alvorlig depresjonen hennes var. På det tidspunktet virket det som om det var mer som et 'ta seg selv i nakken'-scenario (rett etter at mannen flyttet ut). Som nevnt er jobbsituasjonen problematisk, noe som er nok en spiker i kista for selvtilliten hennes. Et av problemene er manglende dokumentasjon på hva hun kan, og hun klarer ikke se at hennes erfaring også er verdifull. Da jeg foreslo diverse veldedig arbeid for å bygge opp CV'en hennes, fikk jeg den ene unnskyldningen etter den andre. På slutten følte jeg meg helt sliten og utkjørt selv og nesten på gråten. Jeg endte chatten med å si at jeg var stuptrøtt og måtte finne sengen, men endte med å bli liggende å vri meg lenge mens tankene raste. Hva mer kan jeg gjøre? Er det noen teknikker jeg kan benytte for å få henne til å innse at hun faktisk trenger profesjonell hjelp? For jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal få kunne hjulpet henne noe mer når vi ikke engang befinner oss i samme land. Jeg er også redd for at jeg etterhvert vil trekke meg vekk fra henne, siden jeg noen ganger kjenner at jeg virkelig har negative tanker etter å ha snakket med henne. Ved et par anledninger har jeg nevnt problemet for en venninne som også kjente henne såvidt, og hun ba meg kutte ned på kontakten, tenke på meg selv først. Men jeg føler at jeg ikke bare kan snu ryggen til en god venninne sånn uten videre. Så hva gjør jeg nå?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I tillegg til å være deprimert akkurat nå, synes det som om din venninne har en nevrotisk personlighet med passive, avhengige og unnvikende trekk (det er kanksje det som har fått mannen til å dra?).

Jeg tror at du uansett anstrengelser kommer til kort. Hun vil alltid ha en "ja, men..." som alltid parkerer selv ditt beste forslag. Skal hun få et bedre liv, må hun selv finne ut at det er opp til henne.

[Gjest jflaøhgør]

I tillegg til å være deprimert akkurat nå, synes det som om din venninne har en nevrotisk personlighet med passive, avhengige og unnvikende trekk (det er kanksje det som har fått mannen til å dra?).

Jeg tror at du uansett anstrengelser kommer til kort. Hun vil alltid ha en "ja, men..." som alltid parkerer selv ditt beste forslag. Skal hun få et bedre liv, må hun selv finne ut at det er opp til henne.

I tillegg til å være deprimert akkurat nå, synes det som om din venninne har en nevrotisk personlighet med passive, avhengige og unnvikende trekk (det er kanksje det som har fått mannen til å dra?)

Hvordan i all verden får du det ut av innlegget?