Depresjon?

[Gjest Anonym - jente 94]

Hei En stund før skolen sluttet og til nå (ca. 2mnd), så har jeg ikke helt vært meg selv. Foreldrene mine har i det siste sett på meg som lat og usosial, men de forstår ikke hva jeg tenker - jeg vil heller ikke fortelle dem noe når de ikke mistenker at noe er galt. Jeg tåler ikke den intimiteten som kommer med på kjøpet ved å fortelle noen om dette. Jeg har dager der jeg kan smile og le, hvor jeg faktisk kan ha det gøy. Men når jeg kommer hjem er jeg sliten, og da mistenker de meg for å være sur, men jeg er bare irritabel. Jeg har mistet litt av interessen for samfunnet rundt meg. Og matvanene mine har forandret seg, jeg spiser ikke ofte måltider hvis jeg ikke er nødt, for jeg har ikke lyst på mat. Menstruasjonen min har vært uregelmessig, men det er vell normalt i min alder. Jeg skal snart begynne på vgs, der kommer det nok til å bil travelt med trening og lekser.. Jeg føler meg psykisk sliten, og den fysiske aktiviteten har blitt mer slitsom. Jeg vil ikke oppsøke en psykolog personlig, det kan ødelegge noen karrieresjangser som jeg ikke vil gi slipp på. Men det som er rart, er at en del av meg er glad for at jeg klarer å påføre hjernen og kroppen min denne smerten. Jeg ønsker bare noen gode råd til å komme meg videre fra dette, for denne "depresjonen" har vært her en stund. Jeg tror ikke foreldrene mine har tenkt tanken på at jeg kan være deprimert, de har bare sett meg sliten og irritert med et smil engang i blandt. Plis hjelp meg. Hilsen jente 16

[candyqueen_83]

Kan du ha jernmangel? Dette høres ut som meg da jeg var 16, og jeg hadde jernmangelanemi.

[Gjest karriere]

''Jeg vil ikke oppsøke en psykolog personlig, det kan ødelegge noen karrieresjangser som jeg ikke vil gi slipp på.''

Hvilke karrieresjanser går du glipp av ved å gå til psykolog?

Jeg har gått til psykolog i mange år (også hatt innleggelser), i dag har jeg en ledende stilling som innebærer mye ansvar på flere områder. Og gjør jeg feilvurderinger kan det bli fatalt.

Hadde jeg ikke gått til psykolog er det ikke sikkert at jeg hadde klart å fullføre videregående, jeg hadde helt sikkert ikke klart å gjennomføre utdannelsen jeg nå har, og jeg hadde ikke klart jobben jeg har idag. Kanskje jeg hadde endt opp som varig ufør..

Jeg sa ikke på jobbintervjuet at jeg hadde gått til psykolog, det er ikke relevant. Fokus var på personlig egnethet, mine prestasjoner gjennom utdannelsen, tidligere jobber. Nå har jeg fortalt til flere at jeg under en tøff periode i livet gikk til psykolog. Det er forbausende mange som sier at det har de også gjort.

Hvorfor skal det være så tabubelagt å gå til psykolog?

Har du hørt om Arnhil Lauveng? Hun var 17 år da hun fikk diagnosen schizofren. Schizofreni er en lidelse som de aller fleste regner som kronisk. Lauveng jobber idag som psykolog.

Hun har skrevet tre bøker:

"Imorgen var jeg alltid en løve"

"Arbeidsmaur meg gipset hjerte"

"Unyttig som en rose"

Når du begynner på skolen igjen nå så ta kontakt med feks helsesøster eller rådgiver. Kanskje holder det å snakke med rådgiver/helsesøster, hvis ikke kan de hjelpe deg videre. Du får ikke noe offentlig "rulleblad".

[Olav Femte]

Kan du ha jernmangel? Dette høres ut som meg da jeg var 16, og jeg hadde jernmangelanemi.

Prøv B-12

[Morning Glory]

Jeg synes du skal ta en prat med fastlegen din. H*n vil kanskje be deg om å ta en kort test som kan avsløre depresjon og ta blodprøver av deg.

Som det er nevnt under, kan de symptomene du beskriver ha sammenheng med både jernmangel og B12 mangel. Dette vil kunne avsløres blodprøven. I tilfelle kan det være at du ikke vil trenge å gå til psykolog likevel.

Da jeg var på din alder (jeg er 25 nå), hadde jeg det også sånn som du beskriver. Jeg tenkte at jeg skulle klare å ordne opp i det på egenhånd, for jeg ville ikke gå til psykolog. Som deg var jeg redd for at det skulle ødelegge karrieremuligheter og rive bort fasaden. Jeg var en "flink pike" som gjorde det bra på skolen og alltid hadde mange jern i ilden. Jeg slappet aldri av. Resultatet ble at jeg fikk et sammenbrudd på jobb rett før russetiden. Jeg fikk henvisning til psykolog, men valgte å ikke benytte den. Jeg skulle begynne på jussen og var opptatt av å klare meg selv og være sterk.

Til slutt sa det stopp. Etter to år på jussen var jeg så sliten at jeg ikke klarte å lese mer enn en time om dagen. Jeg lå bare i sengen. Jeg tenkte at alle så på meg som svak og at ingen likte meg. Jeg isolerte meg. Jeg orket ikke å være i fysisk aktivitet. Jeg fikk angst fordi jeg ikke klarte å prestere. Da skjønte jeg at jeg måtte begynne hos psykolog. Det tok tre år å snu den usunne og destruktive tankegangen jeg hadde lært meg.

Hadde jeg begynt hos psykolog da jeg gikk på ungdomskolen, hadde antagelig videregående vært mye mindre slitsom. Jeg hadde antagelig brukt et år mindre på jussen. Jeg hadde antagelig sluppet å gå gjennom seks år med depresjon.

Det jeg ønsker å oppnå med å fortelle denne historien, er å få deg til å vurdere om du kanskje bør gå til psykolog likevel. Det er et valg som du må ta.

I dag har jeg drømmejobben. Få av de jeg studerte sammen med har en like flott jobb. Ingen av de jeg jobber sammen med vet at jeg har gått til psykolog, men dersom det en gang skulle bli et tema i lunsjen, er jeg ikke redd for å dele mine erfaringer. Det er ingen skam å gå til psykolog. Derimot er det en glimrende mulighet til å få orden på tankene sine slik at man kommer ut av prosessen som et sterkere menneske. Jeg er glad for at jeg har gjort det og ser ingen grunn til å skamme meg over det.

[candyqueen_83]

Prøv B-12

Skriv til trådstarter )