Bekymringer om mor

[Gjest glad i dem begge]

Min mor virker ofte fjern og har omtrent alltid vært det,min far styrer alt for han er sjefen. Han er gammeldags,blir irritert bare hun skal gå en liten tur med meg. Hadde vært kjekt om hun kom på besøk,men det går ikke for hun må passe på han. Likte ikke far min da jeg vokste opp,men er glad i han,er far min. Tenker mye på min mor og hennes slavetilværelse. Han er utrolig aktiv selv også,alltid noe å holde på med,arbeidsnarkoman tror jeg. Han behandler henne ikke fint og det irriterer meg,ville de skulle skilles når jeg var barn. Han styrte ALT,var ikke så lett det sa hun,hadde fire barn.

Alltid var han sint og irritert,tenkte ofte på hvorfor han fikk kone og barn men fant ikke svaret. Bunner i angst kanskje?

Barna mine reagerer og syns synd i bestemoren,men hva kan jeg gjøre?

Bestemte meg for en stund siden for å "la det fare",hun er voksen og velger selv. Men det er synd. Hun var som et barn da vi var barn,på vår side mot den store stygge ulven. Han er litt mildere nå enn da vi vokste opp. Klager på andre men ser ingen feil hos seg selv,tror han er syk,hun også men vet ikke hva det er. Alle barna deres sliter psykisk.

Bør jeg legge dette bak meg,la dem bli som dem er?

Jeg kan ikke forandre noe. Er det å være fjern en forsvarsmekanisme?

Hun har ingen meninger,er enig i alt en sier. Hun sitter der men er ikke der,kan jeg hjelpe henne?