Livet er ikke lett

[Gjest livet er ikke lett]

Bare for å gjøre dette helt klart - dette er ikke et selvmordsinnlegg.

Jeg har en lang historie med alvorlige selvmordforsøk. Nå har disse tankene begynt å komme tilbake. De blir bare sterkere og sterkere noe som gjør meg redd. Hadde jeg kunnet velge helt fritt hadde jeg ikke nølt, det er de rundt meg jeg prøver å tenke på.

Jeg gjør stadig flere forberedelser. Pakker og sorterer klær og setter lapper på så det blir lettest mulig, samme med kjøkkenting. Vasker ned leiligheten så ingen må styre med det.

Har låst inn sykkelen min i boden,. Gått gjennom boden, ryddet, kastet, sortert og merket. Skrevet avskjedsbrev til de ulike.

Vet veldig godt at jo flere forberedelser jeg gjør jo lettere blir det å gi etter. Men jeg klarer ikke å la være.

Innerst inne vil jeg dø, det er en veloverveid vurdering. Men jeg har forstått at de nærmeste ikke vil tåle det. Samtidig så blir tanken sterkere om at de har det bedre uten meg, slik jeg har tenkt veldig mye før. Jeg har sett deres reaksjoner når jeg har våknet av koma, og det har fått meg til å forstå at de ikke vil tåle det. Når jeg har våknet og de har sittet og våket i flere døgn uten å vite om jeg våkner, har jeg sett at alle er helt ødelagt. Og jeg får utrolig dårlig samvittighet for hva jeg har gjort mot dem. Samtidig blir jeg fortvilet og sint for å ha blitt funnet for tidlig.

Jeg må klare å holde ut, men vet ikke hvordan. Det åpenbare er å fortelle det til behandler, men det tør jeg ikke. Jeg har hatt så mange forsøk som jeg ville dødd av dersom ikke noe uforutsett hadde skjedd som har gjort at jeg har blitt funnet for tidlig.

Hvis jeg forteller at tankene blir sterkere om døden blir sterkere, og forberedelsene vil jeg bli innlagt. De kommer ikke til å ta sjansen på at jeg ikke gjør noe. Kontrollkommisjonen har flere ganger vurdert at min problemstilling gir grunnlag for tvang.

Jeg kan ikke gjennomføre dette, men jeg er redd for å miste kontrollen. Flere har spurt om jeg virkelig har villet dø, eller om det er livet slik det er nå som gjør at jeg har sett døden som eneste utvei. I starten var jeg kanskje der at jeg orket ikke livet slik det var, mens det nå er et oppriktig ønske om å dø.

Jeg vet ikke hva jeg ønsker med å skrive dette. Kanskje bare en kanal å få det ut.

[Gjest har selv vært deprimert]

Jeg tror du har rett i at det er forferdelig å være etterlatte etter selvmord. Kjenner en voksen dame som mistet sin datter på den måten og det var og er grusomt og også for mange rundt.

Håper du kan finne noe å holde fast ved for å holde deg i live. Søk hjelp og ta i mot hjelp. Håper du finner ut at det kan være godt å leve.

[Gjest livet er ikke lett]

Jeg tror du har rett i at det er forferdelig å være etterlatte etter selvmord. Kjenner en voksen dame som mistet sin datter på den måten og det var og er grusomt og også for mange rundt.

Håper du kan finne noe å holde fast ved for å holde deg i live. Søk hjelp og ta i mot hjelp. Håper du finner ut at det kan være godt å leve.

''Håper du kan finne noe å holde fast ved for å holde deg i live. Søk hjelp og ta i mot hjelp. Håper du finner ut at det kan være godt å leve.''

Takk for omtanken. Jeg prøver hardt for å finne noe å holde fast i. Har jobbet mye i frivllige organsiasjoner. At det skulle gi mening å hjelpe noen andre, at det kunne bli en grunn til å leve. Også jobbet frivillig med mennesker som ikke har problemer.

Jeg har flotte behandlere, er veldig heldig der. Men det tok vel 11-12 år før jeg fant en som passet, hvor jeg følte at jeg fikk hjelp. Men jeg kan ikke si noe om disse tankene, jeg vet det er rett inn og det vil jeg ikke.

[rose23]

Kanskje du skal slutte å tenke på døden og begynne å leve i stedet? Du har bare en sjanse her på jorden, men uendelige muligheter til å leve livet. Vi skal alle dø en dag uansett, og det er like greit å vente til den dagen kommer. Så får du med deg rulleteksten i livet ditt.

[Olav Femte]

''Håper du kan finne noe å holde fast ved for å holde deg i live. Søk hjelp og ta i mot hjelp. Håper du finner ut at det kan være godt å leve.''

Takk for omtanken. Jeg prøver hardt for å finne noe å holde fast i. Har jobbet mye i frivllige organsiasjoner. At det skulle gi mening å hjelpe noen andre, at det kunne bli en grunn til å leve. Også jobbet frivillig med mennesker som ikke har problemer.

Jeg har flotte behandlere, er veldig heldig der. Men det tok vel 11-12 år før jeg fant en som passet, hvor jeg følte at jeg fikk hjelp. Men jeg kan ikke si noe om disse tankene, jeg vet det er rett inn og det vil jeg ikke.

Hold ut - vi har alle problemer her på forumet...

[thebluesky]

Mitt råd er å fortelle om hvordan du har det til behandlerne dine, kanskje er en innleggelse det som må til?

Du har jo så mye å bidra med, du kan finne en mening med livet og få det bedre. Har selv overveid selvmord flere ganger, men har sett hvordan det er for de etterlatte etter flere andre som har gjennomført det og det er ikke noe jeg ønsker for min familie. Vi må alle gjøre det beste vi kan og vi er mange som sliter med slike tanker.

[Gjest livet er ikke lett]

Kanskje du skal slutte å tenke på døden og begynne å leve i stedet? Du har bare en sjanse her på jorden, men uendelige muligheter til å leve livet. Vi skal alle dø en dag uansett, og det er like greit å vente til den dagen kommer. Så får du med deg rulleteksten i livet ditt.

Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke hatt noe problem. Det er ikke BARE å slutte å tenke på døden. Problemet mitt er jo nettopp at jeg blir redd fordi disse tankene blir sterkere og sterkere, og jeg er redd for å miste grepet og gi etter.

Ja, vi skal alle dø en gang. Men for meg er det bare mer deprimerende å høre - jeg har ikke lyst til å måtte vente i sannsynligvis flere tiår. Med slekta mi bikker omtrent all 100, ingen dør før 90. Det er ikke en oppløftende tanke.