Alkoholikere...forstår det ikke!

[eksvimle]

Er alle alkolikere slemme mot dem de egentlig elsker?

Hvorfor?

Har grublet en del over min eks-samboer i kveld...Klarer ikke helt å fatte hans oppførsel overfor meg. Tror han innerst -langt- inne elsket meg, men det som kom ut var jo rake motsetningen. Og jeg vet jo at han var glad i vår sønn. Jeg ga han så utrolig mange sjanser opp igjennom årene, men jeg fortsatet å stå ved hans side... (inntil 2 mnd. siden...) Jeg sa jo til han, uttallige ganger at han måtte skjerpe seg med drikkinga (og hasj, kokain...), ellers så ville han miste meg. Og bestandig så lovte han på tro og ære at "alt skulle bli annerledes"... (Det varte max 3 dager...!). Men han må jo ha forstått at jeg (og min sønn) kom til å forlate han dersom han ikke skjerpet seg. Jeg er sikker på at han visste det!

Så hvorfor fortsette med alkohol og dop, når han visste han kom til å miste de enste som elsket han? Prøvde han med vilje å "jage meg bort"`?

Jeg forstår det ikke!

[mariaflyfly]

Er det så viktig å forstå?

Om har har vært en alkoholiker, en stoffmisbruker, en psykopat eller simpelthen en skikkelig drittsekk - er det noe å forstå?

Han har vist seg som en ubrukelig far og en "kjæreste" som har banka dritten ut av deg. Er det så mye å forstå?

Han er et null. Vær glad du kom deg unna. Fokuser på ditt nye liv og den lille gutten din.

Ønsker deg alt godt.

[eksvimle]

Er det så viktig å forstå?

Om har har vært en alkoholiker, en stoffmisbruker, en psykopat eller simpelthen en skikkelig drittsekk - er det noe å forstå?

Han har vist seg som en ubrukelig far og en "kjæreste" som har banka dritten ut av deg. Er det så mye å forstå?

Han er et null. Vær glad du kom deg unna. Fokuser på ditt nye liv og den lille gutten din.

Ønsker deg alt godt.

Nei kanskje ikke...

Det er bare... Jeg tror han var glad i meg...Og han er den eneste personen som noen gang har villet hatt noe med meg å gjøre. Overhodet. Han var min første venn, min første kjæreste....eneste... Så da grubler jeg jo litt i ny og ne på om jeg gjorde det rette. Han var jo også snill... de få gangene han var edru. Og han holdt ut med meg igjennom mye "rart" (jeg har jo unnvikende pf...) fra min side...

Jeg synes det er vanskelig å bare glemme han...

[mariaflyfly]

Nei kanskje ikke...

Det er bare... Jeg tror han var glad i meg...Og han er den eneste personen som noen gang har villet hatt noe med meg å gjøre. Overhodet. Han var min første venn, min første kjæreste....eneste... Så da grubler jeg jo litt i ny og ne på om jeg gjorde det rette. Han var jo også snill... de få gangene han var edru. Og han holdt ut med meg igjennom mye "rart" (jeg har jo unnvikende pf...) fra min side...

Jeg synes det er vanskelig å bare glemme han...

Skjønner det. Du fortjener uansett så uendelig mye bedre.

[Avarian]

Nei, men de kan tidvis være det. Når man har et avhengighetsproblem

kommer rus først, så den man elsker.

Mennesker kan gjøre de fæleste ting under påvirkning av rus. Man handler ikke lenger rasjonelt, og normale sperrer forsvinner. Ellers snille lam kan bli til uforutsigbare ulver.

Hvorfor han fortsatte misbruket, tross dine advarsler, kan bare han svare på. Men jeg vil tro det er veldig krevende fysisk og psykisk å komme ut av et misbruk

som har pågått en tid, spesielt blandingsmisbruk. Vilje og en sterk motivasjon er nok nødvendig.

Ellers signerer jeg "mariaflyfly" under her. Ikke kast bort kalorier på å forsøke å forstå han. Et brudd er alltid vondt, og det kan ta tid å jobbe seg gjennom det. Husk at de færreste klarer over tid å ha et forhold til en med rusmisbruk, med mindre man er misbruker selv. Du ønsker sikkert å ha mer forutsigbarhet og trygghet enn som så.

Og ikke tro at ingen andre kan elske deg selv om du har en diagnose. Det er det mange som har. (Og mange som ikke har, men som skulle hatt)

[rose23]

Nei kanskje ikke...

Det er bare... Jeg tror han var glad i meg...Og han er den eneste personen som noen gang har villet hatt noe med meg å gjøre. Overhodet. Han var min første venn, min første kjæreste....eneste... Så da grubler jeg jo litt i ny og ne på om jeg gjorde det rette. Han var jo også snill... de få gangene han var edru. Og han holdt ut med meg igjennom mye "rart" (jeg har jo unnvikende pf...) fra min side...

Jeg synes det er vanskelig å bare glemme han...

En banker ikke dem en er i glad i, påvirket eller ei. Å være drita er heller ingen unskyldning. De fleste menn går faktisk ut på byen og holder seg unna bråk. Du finner deg garantert en ny mann når du er klar for det ;-/

[EnolaGay]

Og det er nettopp slike tanker som du sitter med nå, som gjør at så mange kvinner blir værende hos slike svin. Fordi de ikke greier å ta inn over seg at rusen er det viktigste for rusmisbrukeren. Ingenting annet på jorda elskes mer enn rusen.

Min mors mann er en slik som din ex. I edru tilstand, helt kald og rasjonell, har han gitt beskjed om at rusen er viktigst for ham. Han vil ALDRI bli avholdsmann eller rusfri. Han er ikke interessert. Ikke noe å diskutere.

Min mor som har levd med ham i 30 år har rimelig mange symptomer på stress og forstyrret virkelighetsoppfatning. Hun vil gå igjennom ild og vann for denne mannen. Og har uten å blunke ofret barn og barnebarn for hans skyld. Uten å se det selv. Han er jo så snill... de har det jo bra... han MENER DET IKKE... Hver gang han skriker til henne og kaller henne en ubrukelig fitte eller truer med å skyte henne. Så flammer motet hennes opp, hun blir besatt av å bevise for seg selv at han egentlig ER snill! Hun skal vise oss ALLE at HAN ER SNILL!

Så er helvetet i gang, i et par dager. Hun flyr rundt til naboer og venner og hyler og er offer. Truer med å gå fra ham. Når rusen klarner så tigger og ber ham, gjør alt hun sier. Og så går hun tilbake til ham igjen, triumferende for at hun har "greid å bevise at han er snill, han elsker henne". Det må han jo gjøre når han gråter og vil at hun skal komme hjem...

Synes du han høres ut som en grei kar? Kjenner du deg igjen?

Det er ikke noe å gruble på. Gå fremover, se deg ikke tilbake. Og la ingen kalle deg noe annet enn navnet ditt igjen.

[eksvimle]

Og det er nettopp slike tanker som du sitter med nå, som gjør at så mange kvinner blir værende hos slike svin. Fordi de ikke greier å ta inn over seg at rusen er det viktigste for rusmisbrukeren. Ingenting annet på jorda elskes mer enn rusen.

Min mors mann er en slik som din ex. I edru tilstand, helt kald og rasjonell, har han gitt beskjed om at rusen er viktigst for ham. Han vil ALDRI bli avholdsmann eller rusfri. Han er ikke interessert. Ikke noe å diskutere.

Min mor som har levd med ham i 30 år har rimelig mange symptomer på stress og forstyrret virkelighetsoppfatning. Hun vil gå igjennom ild og vann for denne mannen. Og har uten å blunke ofret barn og barnebarn for hans skyld. Uten å se det selv. Han er jo så snill... de har det jo bra... han MENER DET IKKE... Hver gang han skriker til henne og kaller henne en ubrukelig fitte eller truer med å skyte henne. Så flammer motet hennes opp, hun blir besatt av å bevise for seg selv at han egentlig ER snill! Hun skal vise oss ALLE at HAN ER SNILL!

Så er helvetet i gang, i et par dager. Hun flyr rundt til naboer og venner og hyler og er offer. Truer med å gå fra ham. Når rusen klarner så tigger og ber ham, gjør alt hun sier. Og så går hun tilbake til ham igjen, triumferende for at hun har "greid å bevise at han er snill, han elsker henne". Det må han jo gjøre når han gråter og vil at hun skal komme hjem...

Synes du han høres ut som en grei kar? Kjenner du deg igjen?

Det er ikke noe å gruble på. Gå fremover, se deg ikke tilbake. Og la ingen kalle deg noe annet enn navnet ditt igjen.

Oi... Vet du det var akkurat som å lese min historie...Helt ned til å bli kallt "ubrukelig fitte" Heldigvis så har jeg ikke ofret mitt barn... (Men, har litt dårlig samvittighet noen ganger fordi jeg har frarøvet min sønn sin far -men han var kanskje ikke noen far heller...?). Får prøve å tenke at det var bra jeg kom meg vekk før min sønn har tatt for stor skade av det. (Jeg har nok blitt merket ganske så mye av det...!)

Tusen takk for et godt å øyeåpnene innlegg!!! TAKK!!!!

[Gjest Litt som deg]

Sterkt og høre om livet ditt.

En sånn samboer hadde jeg også i 14 år. Jeg hjalp han år etter år. Takken for det var stort sett ydmykelse. Rus og atter rus. Det er rusen som styrer livet og de er store egoister. Og manipulerende.

Kan du skjønne at vi har holdt det ut.....

Jeg grubla også mye etter bruddet.

Men nå 10 år etter, er jeg bare glad for at jeg ble kvitt han:)

Lykke til videre!

[Maximia]

Oi... Vet du det var akkurat som å lese min historie...Helt ned til å bli kallt "ubrukelig fitte" Heldigvis så har jeg ikke ofret mitt barn... (Men, har litt dårlig samvittighet noen ganger fordi jeg har frarøvet min sønn sin far -men han var kanskje ikke noen far heller...?). Får prøve å tenke at det var bra jeg kom meg vekk før min sønn har tatt for stor skade av det. (Jeg har nok blitt merket ganske så mye av det...!)

Tusen takk for et godt å øyeåpnene innlegg!!! TAKK!!!!

Du har ikke frarøvet barnet ditt noe som helst. Faren til gutten din har valgt rusen fremfor sønnen sin. Han har ingen kvaliteter som overskygger rusmisbruket hans som gjør at han har noe som helst å tilføye sønnens eller ditt liv. Du har gitt sønnen din en mulighet til å få en lykkelig barndom uten rus og slagsmål. Tvil aldri på at du gjorde det rette da du gikk fra faren hans, for faren er genetisk far, men gutten din har ingen sosial far som er mye viktigere. Da er det mye mye bedre for gutten din at du kom deg ut og kan fortsette med å være en god mor for han, men i trygge omgivelser.

Du sa at barnehagen roste deg for godt språk hos gutten din, det kommer ikke av seg selv når barnet lever "isolert" med foreldre.. Det sier meg at han har en mor som er meget sterk og som ser gutten sin tross at hun lever i et helvete med en rusmisbruker. Du har sett gutten din og pratet, lest og kanskje sunget for han, noe som er viktig for guttens språkutvikling.

Jeg tørr å påstå at alle som leser din historie mener du har gjort det riktige valget for deg og sønnen din. Jeg håper du ser at du ikke har frarøvet han en far, men gitt sønnen din sjansen til å få en lykkelig barndom i trygge omgivelser og deg et bedre liv.

[eksvimle]

Du har ikke frarøvet barnet ditt noe som helst. Faren til gutten din har valgt rusen fremfor sønnen sin. Han har ingen kvaliteter som overskygger rusmisbruket hans som gjør at han har noe som helst å tilføye sønnens eller ditt liv. Du har gitt sønnen din en mulighet til å få en lykkelig barndom uten rus og slagsmål. Tvil aldri på at du gjorde det rette da du gikk fra faren hans, for faren er genetisk far, men gutten din har ingen sosial far som er mye viktigere. Da er det mye mye bedre for gutten din at du kom deg ut og kan fortsette med å være en god mor for han, men i trygge omgivelser.

Du sa at barnehagen roste deg for godt språk hos gutten din, det kommer ikke av seg selv når barnet lever "isolert" med foreldre.. Det sier meg at han har en mor som er meget sterk og som ser gutten sin tross at hun lever i et helvete med en rusmisbruker. Du har sett gutten din og pratet, lest og kanskje sunget for han, noe som er viktig for guttens språkutvikling.

Jeg tørr å påstå at alle som leser din historie mener du har gjort det riktige valget for deg og sønnen din. Jeg håper du ser at du ikke har frarøvet han en far, men gitt sønnen din sjansen til å få en lykkelig barndom i trygge omgivelser og deg et bedre liv.

Tusen takk for snille ord.

Jeg har virkelig gjort alt jeg har kunnet for min sønn. Og jeg har måttet skjermet han veldig fra hans egen far. Det var ikke mye tid de faktisk tilbragte sammen allikevel. (Heldigvis, burde jeg kanskje). Det dreide seg om kanskje 10 minutter per dag. Og min sønn virker veldig smart, og lærer raskt ting. Han kunne faktisk telle til 10 på både norsk og engelsk før han var 2 år! Og han er veldig flink til å snakke for aldreren. Det sa de allerede på 2 års kontrollen hos helsesøster, og nå da han begynte barnehage. (Jeg er veldig stolt av han...!) Faktisk -en av min store skrekker, var at min sønn skulle begynne å ta etter sin far, i måten han snakket til meg på. Tror ikke jeg hadde overlevd hadde min vesle sønn begynt å kalle meg ei "forpult fitte" o.l..

Men, det er litt vanskelig å ikke få diverse skyldfølelse tanker -og tvil om dette fra tid til annen. Vi var sammen i over 6 år, og jeg elsket han jo!!!

[Sør]

Tusen takk for snille ord.

Jeg har virkelig gjort alt jeg har kunnet for min sønn. Og jeg har måttet skjermet han veldig fra hans egen far. Det var ikke mye tid de faktisk tilbragte sammen allikevel. (Heldigvis, burde jeg kanskje). Det dreide seg om kanskje 10 minutter per dag. Og min sønn virker veldig smart, og lærer raskt ting. Han kunne faktisk telle til 10 på både norsk og engelsk før han var 2 år! Og han er veldig flink til å snakke for aldreren. Det sa de allerede på 2 års kontrollen hos helsesøster, og nå da han begynte barnehage. (Jeg er veldig stolt av han...!) Faktisk -en av min store skrekker, var at min sønn skulle begynne å ta etter sin far, i måten han snakket til meg på. Tror ikke jeg hadde overlevd hadde min vesle sønn begynt å kalle meg ei "forpult fitte" o.l..

Men, det er litt vanskelig å ikke få diverse skyldfølelse tanker -og tvil om dette fra tid til annen. Vi var sammen i over 6 år, og jeg elsket han jo!!!

Hei,

Men mennesker som respekterer og elsker bruker ikke " "forpult fitte"" om deg, eksvimla. Han er overhodet ikke et godt menneske, og du må aldri engang tenke på å dra tilbake til ham. Både for din egen, og for din sønns skyld.

Nå har du noen få oppgaver du må konsentrere deg om: å lage et liv som er så godt som mulig for din sønn og deg. Begge to. Din sønn får det også bedre av at du skjønner at du er verdifull og skal behandles godt.

Du er mer enn smart nok til å skjønne dette, og etterhvert så internaliserer du det, slik at du blir vant med det.

Du fortjener å bli behandlet godt.

Husk det!

Alt godt,