Hvordan skal jeg få hjelp...

[eksvimle]

...Når jeg er livredd helsevesenet?

Vet det er min feil. Skjønner jo at de prøver å hjelpe. Men, jeg har jo så redsel for dem som faktisk skal hjelpe meg... Så da går det jo ikke da?

Husker allerede på barneskolen, når helsesøster "dro" meg ut av klasserommet...(skjønner i ettertid at det var forsøk på å hjelpe meg, men... Der og da skremte de meg -og skremt har jeg vært siden!). Jeg ble livredd henne. Fra da av har jeg bare vært livredd alle som har forsøkt. Og liksom alle forsøkt på å hjelpe meg har gjort meg mer og mer redd dem.

Opp igjennom årene, så har det jo vært mange involvert fra forskjellige instanser. Helsesøstre på skolen, fastlege, PP tjeneste, BUPO (og her husker jeg fint hva som skremte meg -de kom først hjem til meg hos min mor, uten at jeg hadde fått noen beskjed i forkant, da jeg var ca 13 år. Videre så snakket de med begge mine foreldre. Og neste gang de snakket med meg fikk jeg høre hvor fin og flott far jeg hadde -og hvor mye "feil" min mor hadde gjort i forhold til sine barn. (jeg kunne ikke fatta da hvordan de kunne ta min fars side...De skulle bare visst hvor feil de tok!!!). Videre har det vært Psykologer, Psykiartere... Tvangsinnelggelser.. .frivillig innleggelse... Så klarte jeg meg selv (veldig dårlig riktignok) nå i ca 6 1/2 på et helt annet sted -med min ekssamboer... Og nå er jeg tilbake her... Og har da DPS, Fastlege, Psykiater, Barnevern rundt meg... Men, jeg er jo livredd dem. Føler liksom helt at det nå er dem mot meg. Og jeg er fullstendig klar over at jeg tenker totalt feil i forhold til dette. Jeg VET jo at de er der for å hjelpe meg, men i stedet så blir jeg jo skremt... Det gjør det nesten umulig å ta imot hjelp. Og jeg blir helt fastlåst i det.

Hvordan skal jeg snu på denne tankegangen min? Jeg ønsker jo innderlig hjelp! Jeg ønsker å komme meg videre... Jeg ønsker å begynne å leve.... Og jeg MÅ gi min sønn en bra oppvekst!

Er det "dem" som har gått totalt feil frem i sine forsøk på å hjelpe meg opp i gjennom årene? Var jeg for redd hvor at de skulle finne ut min hemmelighet?

[frosken]

Siden du skriver så tydelig og bra om dette, så tror jeg du skal kommunisere skriftelig med behandlingsapparatet om ting du ikke klarer å få sagt.

Det er viktig at du gir dem innblikk i hvor redd du er, og hvor hemmet du er i din livsutfoldelse som følge av angsten.

[Madelenemie]

Siden du skriver så tydelig og bra om dette, så tror jeg du skal kommunisere skriftelig med behandlingsapparatet om ting du ikke klarer å få sagt.

Det er viktig at du gir dem innblikk i hvor redd du er, og hvor hemmet du er i din livsutfoldelse som følge av angsten.

Hei!

Selv kommuniserer jeg nesten bare skriftlig med helsevesen/skole m.m, fordi jeg er dårlig på å gjøre rede for selv de enkleste ting muntlig. Jeg begynner i helt feil ende.

Så skriv det bør du gjøre. Selv når jeg skal til legen med mine barn har jeg begynt å skrive, jeg må da venne meg til å hilse for så å gi et papir til det andre menneske der det står hva saken gjelder. Når det er lest er det lettere for meg å snakke videre.

Når det gjelder din frykt for helsevesen og andre intsanser du er og har vært i kontakt med, så er det mange som deler den. Jeg har sikkert vært heldigere enn deg med enkelte ting i livet, jeg har jo en svært omsorgsfull mann som hjelper meg mye, men jeg vil heller ikke ha noen for nære og jeg vet nå at for min del handler det mye om at jeg ikke orker å bli misforstått fordi jeg har blitt misforstått hele livet.

Jeg vet om to familier i samme bydel som meg der både mor og far og barn har autisme, de isolerer seg ganske mye, det er vanskelig å hjelpe dem osv... Jeg selv har valgt å føde barna hjemme, ikke gå på helsestasjon osv selv om jeg i mangel av feks en mor virkelig kunne trengt støtte og hjelpen kanskje de kunne gitt meg. Det er derfor beklagelig at slike som oss som trenger hjelp trekker seg/isolerer seg osv... Ja jeg tror vi ofte blir møtt på feil måte. Jeg vet en hel del om hvordan man bør møte mennesker med autisme feks, med den tankemåten og væremåten man da har, jeg jobber derfor med å lage en liten brosjyre som heter, "møte med den autistiske foreldre". Jeg håper den kan nå ut til deler av helsevesenet, helsestasjoner, fastleger, legevakter, fødeavdelinger osv osv...

For jeg som deg trenger en del støtte og hjelp, men istedet isolerte jeg meg hjemme med barna og brukte biblioteket som eneste rådgiver ved siden av nettet for å finne en rollemodell/hva jeg skulle gjøre/ hva noe skyldtes osv... det ble ensomt/slitsomt og jeg skulle ønsket det anderledes men da måtte de nok møtt meg med større tydelighet/ferre ord/mer skriftlig/snakket konkret til meg/forklart meg ting som for andre er opplagt osv...

Men så fikk jeg heldigvis en psykiater som har blitt min rollemodell slik at hun har hjulpet meg og skjermet meg fordi hun viste at jeg ikke måtte ha for mange mennesker rundt meg. Bare min psykiater og min mann, det fungerer bra.