Få bearbeide smertene/komme videre!

[Gjest madelenemie2]

Hei! Jeg leser en del av innleggene selv om jeg ikke skriver så mye her. Jeg føler imidlertid det er så mye smerte, så mye fortvilelse, jeg skulle virkelig ønske at de som sliter med angst, depresjoner, selvskading, selvmordsforsøk, en ødelagt barndom m.m kunne få skikkelig hjelp til å legge dette bak seg. Derfor søkte jeg på nettet fordi jeg selv jo får så god hjelp, hjelp som skyldes en psykiaters nærhet og varme , en psykiater som deler små ting av også sitt private liv med meg,(noe jeg skjønner ikke er så vanlig) jeg trenger akkurat det, og slett ingen profesjonell avstand, det gir meg god hjelp og økt følelse av mestring og en indre trygghet selv om ting tar tid, men uten medisiner. Det jeg fant følte jeg høres veldig bra ut så jeg legger ved en link, disse menneskene gir mye omsorg og håp, jeg føler mange her inne egentlig trenger masse kjærlighet, å bli sett, kanskje det lille sårede barnet mange har inni seg, jeg er ikke flink med sånt, men jeg legger ved linken... : http://www.ildsjelen.no/psykiatri.pdf

[eksvimle]

Nå skrev du noe som traff veldig godt hos meg... Nemmelig, det å ikke oppleve så stor "profesjonell avstand"! Jeg hadde en behandler for noen år siden, som hjalp meg veldig, og som jeg stolte helt og fullt på... han delte av sitt liv hos meg og som du sier avstanden ble ikke så stor... Og det fikk meg til å åpne meg. Og da ble det jo lettere å motta hjelp...

Med de som har med meg å gjøre nå, så føler jeg at den avstanden er veldig til stedet igjen. Jeg føler meg veldig nedverdiget, og mindreverdig gjort hos behandlerne... Og det får meg til å føle meg redd. Og jeg blir veldig nervøs...

...men jeg har faktisk ikke helt klart å sette ord på hva det er før du nå sier dette med "profesjonell avstand"!!!!

[Flimmer1365381250]

Snill du er, som tenker på alle oss andre

[Gjest Tperne]

Hei vil bare si at jeg ble rørt av innlegget ditt.

Var veldig flott skrevet av deg. Orker ikke si noe mer i dag men takk ; )

[Madelenemie]

Nå skrev du noe som traff veldig godt hos meg... Nemmelig, det å ikke oppleve så stor "profesjonell avstand"! Jeg hadde en behandler for noen år siden, som hjalp meg veldig, og som jeg stolte helt og fullt på... han delte av sitt liv hos meg og som du sier avstanden ble ikke så stor... Og det fikk meg til å åpne meg. Og da ble det jo lettere å motta hjelp...

Med de som har med meg å gjøre nå, så føler jeg at den avstanden er veldig til stedet igjen. Jeg føler meg veldig nedverdiget, og mindreverdig gjort hos behandlerne... Og det får meg til å føle meg redd. Og jeg blir veldig nervøs...

...men jeg har faktisk ikke helt klart å sette ord på hva det er før du nå sier dette med "profesjonell avstand"!!!!

Hei!

Det var fint å høre at dere tok det sånn. Jeg liker ikke selv at noen syns synd i meg og jeg er da forsiktig med det motsatte, men etter at jeg har lest her inne så har jeg kjent en slags omsorg for mange her inne som jeg kun kjenner for barna mine.

Da jeg leste om disse kroppsterapautene hvordan de arbeidet med mennesker med psykiske plager, gjennom nærhet og omsorg følte jeg at det er kanskje dette som mangler i mange behandlingsrellasjoner. Jeg vil anbefale dere og lese artikkelen, linken jeg la ved. Jeg skulle virkelig ønske flere psykiatere turte å vise en profesjonell nærhet/turte å dele mer av seg selv osv...

Kanskje er det litt derfor jeg har det så bra fordi jeg kom til en slik psykiater, dessuten hadde jeg en historie i kloster før det og der var det jo også mye kjærlighet, omsorg og respekt. Jeg håper dere kan bli møtt på den samme måte å få leget de indre smertene. Det er vel sånn at det lille såre barnet fortsatt er der i oss i større eller mindre grad, men har man ikke opplevd en harmonisk oppvekst er det det barnet som også må bli sett og møtt i behandlingsrellasjonen, det er helt naturlig, det indre barnet i oss må bli møtt med tolmodighet, omsorg, nærhet og varme. Da tror jeg mye destruktivt som selvforakt og selvskading kan bli borte.

[tjohei]

Helt enig med deg. Har selv tenkt de samme tankene også, men det kanskje viktigste med psykiatrien er møte med andre som også sliter hvis man greier å etablere vennskap og utveksle råd og erfaringer. De ansatte er som folk flest, bare at de har fagkunnskap og kanskje litt mer empati enn gjennomsnittet i befolkningen slik at det ikke skal bli for skamfullt å be om hjelp.