Prate med seg selv

[Gjest er det vanlig?]

Jeg bare lurer på om det er vanlig å prate høyt med seg selv?

Gjør det ikke noe når jeg har besøk, men mye - altfor mye-

når jeg er aleine, mens barnet er på skolen og når jeg skal på butikken i tillegg.

Det er liksom greit nok å tenke høyt, men jeg har en hel samtale gående med meg selv. Jeg blir fortalt at jeg ikke er noe verdt, at ingen fortjener leve med meg. ikke engang tenke på meg. Greit nok.

At jeg fortjener å bli pint, at det er det eneste jeg kan bli brukt til.

Det er nesten så jeg går og baksnakker meg selv.

Det er blitt veldig plagsomt så jeg lurer på om det finnes noen råd som kan hjelpe meg ut av denne greia. For det pågår mye i løpet av en dag/uke. og er veldig slitsomt i en allerede kaotisk og "slitsom" hverdag

[Gjest dcfssd]

Det er ikke normalt eller sundt å gå rundt og si stygge ting til seg selv. Går en derimot for seg selv og repeterer hva man skal handle på butikken, hva en skal gjøre mens klesvasken går og sier til seg selv at duverden så flink jeg er i dag og jeg er en OK person, så er det litt mer hensiktsmessig. Kan du lære deg å stoppe den negative samtalen og heller snakke om hyggeligere ting og å snakke pent om deg selv?

Hvis du er i behandling så er dette absolutt et tema du bør ta opp.

[Gjest Nerda]

Det er ikke normalt eller sundt å gå rundt og si stygge ting til seg selv. Går en derimot for seg selv og repeterer hva man skal handle på butikken, hva en skal gjøre mens klesvasken går og sier til seg selv at duverden så flink jeg er i dag og jeg er en OK person, så er det litt mer hensiktsmessig. Kan du lære deg å stoppe den negative samtalen og heller snakke om hyggeligere ting og å snakke pent om deg selv?

Hvis du er i behandling så er dette absolutt et tema du bør ta opp.

Jeg vil vel si at fenomenet som handler om det å snakke med seg selv slettt ikke er uvanlig i det hele tatt! Jeg gjør det selv hehe, men for meg er det mere å snakke til meg selv for å konsentrere meg. Eller kanskje litt fordi jeg synes noe er merkelig eller flott...

Men hvis samtalene blir så man devaluerer seg selv sterkt, synes jeg det er lurt å ta tak i. Jeg har selv mye devaluering av meg selv, men det kommer ikke opp i snakket med meg selv. Ute blant folk og med folk som ikke kjenner meg godt på besøk holder jeg det for meg selv, eller hviser veeeeldig lavt. Det er kanskje ikke hundre prosent normen, men hva er det da? Husker farmor hehe - hun var nesten ekstrem til å snakke med seg selv. Om jeg satt på toalettet vegg i vegg med kjøkkenet hvor hun lagde mat... Så kunne jeg høre en ganske konstant samtale hun hadde med seg selv. Men det var ikke noe galt med henne sosialt.

[tunglettlett]

Jeg prater med meg selv hele tiden. Prøver å holde meg til enerommet, men det plopper da ut litt innimellom også. Tidligere var jeg mye sint på meg selv, men jeg greide å snu på det ved å i stedet gjøre det motsatte. For hver minste ting jeg gjorde bra, passa jeg på å fortelle meg selv at den fiksa jeg bra. Akkurat som mange barnepedagoger oppfordrer i barneoppdragelsen. Etterhvert var ikke behovet for disse hyppige klapp på skulderen så framtredende, selv om jeg innimellom likevel passer på å gi meg selvskryt hvis jeg synes det er på sin plass. Når det er noe som virkelig kan være av betydning, synes jeg det er lettere å tenke/få plassert ting når jeg prater med meg selv.

Jeg kan ha lange diskusjoner med meg selv, og det er ikke alltid jeg er enig heller. Det har til og med skjedd at jeg har slått meg på knærne og utbrutt "Nei, det har du sagt før, du!"

Heldigvis har jeg stempel i panna og papirene i orden. =)