Hvilke pasienter får tilbud om krisehjelp?

[Gjest spenol(1)]

Får de bare krisehjelp hvis dødsfallet/hendelsen er dramatisk og spennende? Vil et foreldrepar som er i krise etter å ha mistet et barn av kreft på krisehjelp? For dem vil jo døden være ventet med de kan gå inn i en krise likevel.

Husker at tante og onkel mistet et barn i krybbedød for mange år siden. De fikk ikke noe tilbud om krisehjelp.De måtte tigge seg til noen få samtaler med en psykolog.

På den andre siden kan man jo også spørre seg selv om hvor mye en slik krisehjelp har for seg.

[Gjest Har fått krisehjelp]

Av egen erfaring kan jeg si at krisehjep hadde veldig mye for seg da min mann/barnas far tok livet sitt.

Kriseteamet var på plass samme dag og mye til stede den første tiden. De hadde begrenset tid på 5-6 uker til disposisjon hos oss - i løpet av ukene ble kontakten mindre og mindre. I løpet av den tiden hadde de også passet på at vi fikk profesjonell hjelp videre av andre.

Jeg har også mistet et barn midt i sv.skapet - skulle ønske noen hadde "tatt tak i oss" da. Dette var midten av 90-tallet og vi måtte selv finne fram til folk som kunne hjelpe oss.'

Dette er jo veldig individuelt - noen har f.eks. så bra nettverk rundt seg at det ikke er nødvendig med annen type hjelp. Andre ønsker ikke å ha noe kriseteam involvert.

Et kreftsykt barn: er det ikke et system som fanger opp foreldrene? Trodde at bl.a. Kreftforeningen er aktivt til stede?

Men jeg vet ikke...

Forøvrig vil jeg ikke kalle pårørende for "pasienter". De er jo ikke syke...

[Gjest spenol(1)]

Av egen erfaring kan jeg si at krisehjep hadde veldig mye for seg da min mann/barnas far tok livet sitt.

Kriseteamet var på plass samme dag og mye til stede den første tiden. De hadde begrenset tid på 5-6 uker til disposisjon hos oss - i løpet av ukene ble kontakten mindre og mindre. I løpet av den tiden hadde de også passet på at vi fikk profesjonell hjelp videre av andre.

Jeg har også mistet et barn midt i sv.skapet - skulle ønske noen hadde "tatt tak i oss" da. Dette var midten av 90-tallet og vi måtte selv finne fram til folk som kunne hjelpe oss.'

Dette er jo veldig individuelt - noen har f.eks. så bra nettverk rundt seg at det ikke er nødvendig med annen type hjelp. Andre ønsker ikke å ha noe kriseteam involvert.

Et kreftsykt barn: er det ikke et system som fanger opp foreldrene? Trodde at bl.a. Kreftforeningen er aktivt til stede?

Men jeg vet ikke...

Forøvrig vil jeg ikke kalle pårørende for "pasienter". De er jo ikke syke...

''Forøvrig vil jeg ikke kalle pårørende for "pasienter". De er jo ikke syke...""

Etter at de har kommet inn i et krisetiltak så kan de vel kalles for pasienter? Og en sorg kan jo gi psykiske ettervirkninger. Det er jo det som er grunnen til at de trenger krisehjelp

[Gjest Har fått krisehjelp]

''Forøvrig vil jeg ikke kalle pårørende for "pasienter". De er jo ikke syke...""

Etter at de har kommet inn i et krisetiltak så kan de vel kalles for pasienter? Og en sorg kan jo gi psykiske ettervirkninger. Det er jo det som er grunnen til at de trenger krisehjelp

Jeg har aldri hørt at sørgende pårørende/etterlatte i akutt krise er blitt kalt pasienter. Tror ikke noen oppfatter seg selv eller omtales som "pasient" rett etter et dødsfall (...det finnes helt sikkert unntak der en trenger hjelp også fra helsevesenet). Et kristeam er ikke nødvendigvis en del av "helsevesenet", men er sammensatt av folk fra forskjellige instanser - slik er det i allefall i min kommune.

Men en kan jo _bli_ pasienter - det har jeg også egen erfaring

med.

[rose23]

Da min mor fikk hjerneslag, havnet i koma og var et hårstrå fra å dø fikk vi samtaler med en mann... husker ikke hva han var. Men han var tilknyttet sykehuset. Mange sier at slik krisehjelp har lite for seg, men jeg synes han var til veldig god hjelp. Tror hvem som får tilbud og ikke, er tilfeldig ut i fra hvor du befinner deg og hva slags tilbud som finnes lokalt...

[Gjest prust]

Jeg var til stede da ei jente druknet i svømmehallen i fjor. Vi som var der fikk tilbud om krisehjelp, og jeg møtte opp dagen etter og snakket en times tid med en sykepleier. Synes det var veldig godt å få snakket gjennom det som skjedde med henne.

[KaVa]

Vi mistet vår fire år gamle datter i kreft, og fikk ikke tilbud om krisehjelp, nei.

Vi ordnet selv med hjelp til guttene våre (helsesøster), men selv fikk vi ingen å snakke med, og klarte heller ikke å ordne det selv.

Det som har hjulpet oss, er å snakke med andre mistet-familier.

Det arrangeres et mistet-seminar i høst i regi av støtteforeningen for kreftsyke barn (SKB) i høst - kanskje det kan være noe for dine venner? www.kreftsyke-barn.no

Ellers har SKB mistetkontakter, dersom dine venner vil prate med noen som har vært i samme situasjon som dem.

[Gjest spenol(1)]

Vi mistet vår fire år gamle datter i kreft, og fikk ikke tilbud om krisehjelp, nei.

Vi ordnet selv med hjelp til guttene våre (helsesøster), men selv fikk vi ingen å snakke med, og klarte heller ikke å ordne det selv.

Det som har hjulpet oss, er å snakke med andre mistet-familier.

Det arrangeres et mistet-seminar i høst i regi av støtteforeningen for kreftsyke barn (SKB) i høst - kanskje det kan være noe for dine venner? www.kreftsyke-barn.no

Ellers har SKB mistetkontakter, dersom dine venner vil prate med noen som har vært i samme situasjon som dem.

hei du:) leste bloggen om dere og den lille prinsessen som dere mistet. Jeg syntes det var forferdelig trist.

Kanskje et litt dumt spørsmål å stille eller kanskje vanskelig å svare på, men hvordan går det med dere? Og de andre barna deres?Føler dere at dere har en hverdag igjen eller er ting satt på vent? Har selv mistet en søster da jeg var liten og sorgen har vel egentlig aldri helt forsvunnet.

[Gjest spenol(1)]

Jeg var til stede da ei jente druknet i svømmehallen i fjor. Vi som var der fikk tilbud om krisehjelp, og jeg møtte opp dagen etter og snakket en times tid med en sykepleier. Synes det var veldig godt å få snakket gjennom det som skjedde med henne.

jeg tror det har mye å si hvordan krisehjelpen blir gjort. Jeg tror at å nærmest presse frem følelser hos folk kan gjøre vondt verre. Man må ikke føle en forventning om å få ut visse følelser eller at en skal prate mest mulig. Hva som føles best for den enkelte må være i fokus.

Jeg opplevde forøvrig å bli utsatt for vold på t-banen for noen år siden. Jeg ble rimelig sjokkert og lurte på om noen hadde blitt skrevet ut fra akuttpsykiatrisk for tidlig. Dette var rett etter trikkedrapet i Oslo. Det viste seg at fyren var utviklinghemmet, og politiet ordnet opp i saken. På legevakta ble jeg nærmest overtalt til å ta en prat med sosial vakttjeneste. Der ble jeg nærmest presset til å prate og få ut hvilke følelser jeg hadde ovenfor denne personen og hvor det det var å oppleve dette. Jeg må si at jeg gikk hjem derifra med nye traumer. Jeg vistste ikke lenger hva som var mine egne minner og hva som var blitt laget. Jeg tenkte i utgangspunket at jeg bare ville prate med dem på avsnittet for å diskutere hva en burde gjøre i denne situasjonene. Jeg var vel mest sjokkert over at den institusjonen som han bodde på lot han kjøre alene på t-banen og i tillegg hevdet at han ikke var voldelig. Så det var mest av hensyn til han at jeg ville gjøre noe. Det endte med at jeg politianmeldte det for at institusjonen skulle se alvoret i det. Men jeg visste selvsagt at saken kom til å bli henlagt.Men håper at de forsto alvoret etter det. Kanskje de til og med fikk noen flere ressurser på han?

[Gjest spenol(1)]

Da min mor fikk hjerneslag, havnet i koma og var et hårstrå fra å dø fikk vi samtaler med en mann... husker ikke hva han var. Men han var tilknyttet sykehuset. Mange sier at slik krisehjelp har lite for seg, men jeg synes han var til veldig god hjelp. Tror hvem som får tilbud og ikke, er tilfeldig ut i fra hvor du befinner deg og hva slags tilbud som finnes lokalt...

Grunnen til at jeg stilte spørsmålet var etter å ha lest at de pårørende etter de som forsvant på Grønland ble møtt av et kriseteam etter at de landet på Sola. Er dette mer dramatisk enn andre ulykker/kriser? Eller har det noe med mediaoppmerksomheten å gjøre? Altså at krisen virker enda større når den blir mediastoff?

[Angustia]

Grunnen til at jeg stilte spørsmålet var etter å ha lest at de pårørende etter de som forsvant på Grønland ble møtt av et kriseteam etter at de landet på Sola. Er dette mer dramatisk enn andre ulykker/kriser? Eller har det noe med mediaoppmerksomheten å gjøre? Altså at krisen virker enda større når den blir mediastoff?

Mista mannen min i hjertesvikt i en annen landsdel.

Politiet ringte meg kl 07.00 på morgen. Etter at jeg hadde ordna med begravelsesbyrå, syning og bisettelse, hørte jeg ingenting fra presten. Han holdt en upersonlig tale, ville ikke ha kontakt med meg i forkant.

Det verste med denne bisettelsen var for barna våre.

Tenkte å klage i etterkant, men har ikke orka.

[Colette]

Mista mannen min i hjertesvikt i en annen landsdel.

Politiet ringte meg kl 07.00 på morgen. Etter at jeg hadde ordna med begravelsesbyrå, syning og bisettelse, hørte jeg ingenting fra presten. Han holdt en upersonlig tale, ville ikke ha kontakt med meg i forkant.

Det verste med denne bisettelsen var for barna våre.

Tenkte å klage i etterkant, men har ikke orka.

Huff, det må ha vært en forferdelig opplevelse:-( Men ville ikke presten ha kontakt med deg før begravelsen? Det er jo vanlig med en samtale med presten om nettopp innholdet i det som sies om avdøde under begravelsen.

[Angustia]

Huff, det må ha vært en forferdelig opplevelse:-( Men ville ikke presten ha kontakt med deg før begravelsen? Det er jo vanlig med en samtale med presten om nettopp innholdet i det som sies om avdøde under begravelsen.

Nei, han ville ikke det, snakka kun om seg sjøl og mora unnatatt bibelversa. Han sa navnet hans en gang; "Ola Nordmann blei 43 år, jeg er 56" og holdt det gående,

Han lyste ikke engang fred over hans minne.

Burde ha klaga, men nå er det tre år siden.

Orka ikke den gangen, og nå er det for seint.

[Colette]

Nei, han ville ikke det, snakka kun om seg sjøl og mora unnatatt bibelversa. Han sa navnet hans en gang; "Ola Nordmann blei 43 år, jeg er 56" og holdt det gående,

Han lyste ikke engang fred over hans minne.

Burde ha klaga, men nå er det tre år siden.

Orka ikke den gangen, og nå er det for seint.

Høres helt utrolig ut....En skikkelig god, gammeldags selvopptatt prest dette da, eller? Jeg får grøsninger av det du forteller:-(

[zellica]

Nei, han ville ikke det, snakka kun om seg sjøl og mora unnatatt bibelversa. Han sa navnet hans en gang; "Ola Nordmann blei 43 år, jeg er 56" og holdt det gående,

Han lyste ikke engang fred over hans minne.

Burde ha klaga, men nå er det tre år siden.

Orka ikke den gangen, og nå er det for seint.

Hvis presten ikke er død eller pensjonert, burde du absolutt sende inn en klage. Slike prester er ikke den norske kirke tjent med.

[Angustia]

Høres helt utrolig ut....En skikkelig god, gammeldags selvopptatt prest dette da, eller? Jeg får grøsninger av det du forteller:-(

Jeg kan fortelle så mye fra denne bisettelsen at det fortjener en plass på forsida av Dagbladet,

Orker ikke å fortelle så mye nå, men presten huska ikke engang mitt eller barnas navn i bisettelsen.

Etter prekenen om han og hans mor kom han og spurte meg i preludiet om han skulle bæres til ei grav eller ut i likbilen.

Gjett om jeg og barna falt sammen?

En bisettelse fra helvete - unnskyld!

[Sør]

Jeg kan fortelle så mye fra denne bisettelsen at det fortjener en plass på forsida av Dagbladet,

Orker ikke å fortelle så mye nå, men presten huska ikke engang mitt eller barnas navn i bisettelsen.

Etter prekenen om han og hans mor kom han og spurte meg i preludiet om han skulle bæres til ei grav eller ut i likbilen.

Gjett om jeg og barna falt sammen?

En bisettelse fra helvete - unnskyld!

*klemmer deg*

Det er helt uholdbart.

Under begravelsen av min mor holdt kapellet på å ta fyr (stearinlys som veltet, og gardiner og slikt), men jeg tror egentlig min mor ville ha synes det var OK. ;-)

(You've got mail.)

Alt godt,

[Dorthe]

Jeg kan fortelle så mye fra denne bisettelsen at det fortjener en plass på forsida av Dagbladet,

Orker ikke å fortelle så mye nå, men presten huska ikke engang mitt eller barnas navn i bisettelsen.

Etter prekenen om han og hans mor kom han og spurte meg i preludiet om han skulle bæres til ei grav eller ut i likbilen.

Gjett om jeg og barna falt sammen?

En bisettelse fra helvete - unnskyld!

Det der høres bare helt grusomt ut. Hvis du orker så synes jeg absolutt du skulle klage. Jeg ble skikkelig sinna under mora mi sin bisettelse fordi bårebuketten var feil, både farge og fasong og jeg synes det var lite respektfult gjort og det var jo bare en bagatell i forhold til hva du opplevde.

[Gjest segunda]

Jeg reagerer på at du snakker om dramatisk og spennende. Død er aldri spennende om det er aldri så mye mediaoppmerksomhet.

[Colette]

Jeg kan fortelle så mye fra denne bisettelsen at det fortjener en plass på forsida av Dagbladet,

Orker ikke å fortelle så mye nå, men presten huska ikke engang mitt eller barnas navn i bisettelsen.

Etter prekenen om han og hans mor kom han og spurte meg i preludiet om han skulle bæres til ei grav eller ut i likbilen.

Gjett om jeg og barna falt sammen?

En bisettelse fra helvete - unnskyld!

Er det mulig? Synd at du aldri fikk meldt han inn for de rette instanser. Men det er vel sikkert ikke for sent enda? Jeg har faktisk aldri hørt om maken.