Orker ikke å gå på jobben...

[Gjest Darth]

Jeg er lærer, og det har vært et svært turbulent år på min arbeidsplass. I vår toppet det seg helt og jeg begynte å slite med å komme meg på jobb. Da ferien kom brukte jeg hele den første uka til å gråte når hvis min samboer så mye som nevnte arbeidsplassen min. Så reiste vi på ferie og jeg begynte å få ugne symptomer i kroppen. Jeg har i to måneder nå gått "med hjertet i halsen" har det kjentes ut som. Tidvis kjennes det ut som om jeg ikke skal klare å puste. Men jeg har tenkt med meg selv at det bare er hodet mitt som spiller meg et puss og har tvunget meg selv til å slappe av. Så skulle vi kjøre over Storebelt da vi var på ferie, og selv om jeg alltid har vært litt redd av meg så ble jeg skikkelig redd av reaksjonen min da vi kjørte over brua. Jeg trodde omtrent jeg skulle kveles, og uten at jeg kunne styre det så rant tårene - enden på visa var at vi måtte dra til Lolland og ta ferga over til Langeland og Fyn for å komme oss hjem igjen. Mors forklaring til barna var; "Det blir så fint med en rundtur..." Det har kostet meg utrolig mye å skjule hvordan jeg har det overfor barna, men jeg er en ressurssterk dame, så det går. Turen over Storebelt-brua skremte meg, men jeg tvang det til sides. Pusteproblemene kom og gikk daglig de kommende ukene, og da jeg skulle fly på en liten ferietur bare med jentungen min toppet det seg helt for meg igjen. Bare morsinstinktet mitt stoppet meg fra å freake ut. Jeg var så redd at jeg nesten ikke visste hvor jeg var. Og jeg er vant med å være litt redd for å fly også - men ikke sånn at det lammer meg på en sånn måte at jeg ikke klarer å snakke eller å bevege meg. Og sex, vel - det er noe andre har. Og det er ikke viljen det står på, jeg vil så gjerne, men kroppen min har skrudd seg av rett og slett. Jeg har mye dårlig samvittighet overfor samboeren min angående dette. Nå nærmer jobben seg med stormskritt, og jeg går med klump i halsen og lurer på hvordan i alle dager jeg skal komme meg på jobb på tirsdag. Kollegaer ringer til meg og sier at de gleder seg til å begynne igjen - og jeg spiller med. Men inni meg så er jeg bare vettskremt og lurer på om det er mulig å bare hoppe inn i et skap og sitte der og vente på bedre tider. Jeg burde bytte jobb, jeg vet det. Jeg takler ikke en gang å åpne eposten fra jobben min uten å få pusteproblemer. Men jeg har fått innvilget tilrettelegging på grunn av studier og det føles veldig vanskelig å slutte nå når jeg bare har ett år igjen. I dag var jeg hos legen på grunn av en føflekk som mannen min var så bekymret for. Jeg var ikke så bekymret og det var heller ingenting. Men jeg hadde på forhånd bestemt meg for å lufte overfor legen hvordan jeg har det, men da han spurte; Er det noe annet? Vel - da smilte jeg mitt mest strålende smil og sa; Neida, jeg er sikkert den friskeste pasienten du har på lista di. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og jeg begynner å bli mer og mer desperat. Jeg er så redd. Redd for alt. Redd for å leve. Redd for å dø. Jeg er den aller friskeste jeg kjenner. Likevel så har jeg blitt livredd for å dø. Jeg ser at jeg ramler foran bussen og de siste nettene har jeg begynt å drømme også. Jeg er minst like sliten når jeg våkner som da jeg sovnet. I alle fall føles det sånn. Men på utsiden ser alt ut som normalt. Jeg fungerer, jeg er med barna, sykler på turer, i dag skal jeg ha venner på besøk. Men inni meg er alt bare et sant kaos og jeg vil mest av alt bare grine. Det som best beskriver dagene mine er som om jeg har PMS 100% av tiden. Tårene ligger på lur, og jeg er bare redd og vil mest av alt rømme. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gå på jobben, og enda mindre hvordan jeg skal klare å holde ut der i ti måneder til jeg er ferdig å studere. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var et lite barn og at noen tok kontrollen for meg og sa hva jeg skulle gjøre.

[Gjest bipp..]

Foreslår at du bestiller ny time hos legen. Hvis du har problemer med å fortelle om problemet kan du skrive ut det innlegget du har skrevet her og ta med.

[Gjest Jojoland]

Be om sykemelding og time hos DPS.

[Gjest prust]

Dette var leit å høre. Ut fra det du skriver høres det ut som om du har fått panikkangst som følge av press og mistrivsel (og andre ting?) på jobben.

Du må bestille ny time hos legen, ta med det du skrev her, og si at dette er sannheten - og du må ha hjelp til å takle det.

[rose23]

Høres ut som du lever i et helvete for tiden. Cipralex kan hjelpe deg med angstplagene. I stedet for å si opp jobben din kan du be om en lengre sykemelding. Kanskje for et halvt år?

Vet det finnes selvhjelpsgrupper som heter angsringen o.l..... Jeg har ikke deltatt på dette tilbudet, men har hatt god nytte av å snakke med andre som sliter med det samme.

Et godt råd jeg fikk en gang har ofte hjulpet meg. Når angsten melder seg i en butikkø sier jeg til meg selv: Nå kommer angsent, men det driter jeg i for jeg skal handle.

[Gjest apelsin]

Høres ut som du lever i et helvete for tiden. Cipralex kan hjelpe deg med angstplagene. I stedet for å si opp jobben din kan du be om en lengre sykemelding. Kanskje for et halvt år?

Vet det finnes selvhjelpsgrupper som heter angsringen o.l..... Jeg har ikke deltatt på dette tilbudet, men har hatt god nytte av å snakke med andre som sliter med det samme.

Et godt råd jeg fikk en gang har ofte hjulpet meg. Når angsten melder seg i en butikkø sier jeg til meg selv: Nå kommer angsent, men det driter jeg i for jeg skal handle.

Du bør be fastlegen din om å få prøve sobril, valium, vival, xanor eller stesolid mot angsten din.

De hjelper og de er lite bivirkninger på.

Anonym,

[rose23]

Du bør be fastlegen din om å få prøve sobril, valium, vival, xanor eller stesolid mot angsten din.

De hjelper og de er lite bivirkninger på.

Anonym,

Bortsett fra at du blir avhengig, virkningen avtar etter kort tid og deretter har du et enda større angstproblem. Sobril og valium er noe svineri!!!

[Gjest kjenner igjen]

Det snører seg helt i brystet når du ikke får puste? Angst, definitivt. Ta en tur til legen din, er du snill!!

[Gjest i kveld]

Snakk med legen din om tingenes tilstand og få sykemelding. Det kan være lurt av deg å ikke komme tilbake til arbeidsplassen da det kan gjøre deg enda sykere. Langtidssykemeld deg og vurdere å slutte. Medisinering pga en jobb ser jeg ikke som løsningen, men kanskje du trenger medisinering i en periode. Du har tross alt noe å se fram til: Du tar en utdanning som du er ferdig med til våren og muligens en ny interessant jobb. Ikke slit deg ut i et yrke som sliter deg ut, det er ikke verdt det.

[Gjest Heelt utslitt]

Da er vi to som gruer oss til jobb. Jeg jobber også i skolen.

Det er så ille nå at jeg griner bare jeg ser skolen.

Men jeg har vært hos lege og fortalt helt hvordan det er. Gjorde godt. Og jeg får sannsynligvis to ukers sykemelding i første omgang. Så får jeg ta det steg for steg. Unger kan være slitsomt....

Anbefaler deg å gå til legen igjen. og ønsker deg all mulig lykke til,

[Gjest darth]

Da er vi to som gruer oss til jobb. Jeg jobber også i skolen.

Det er så ille nå at jeg griner bare jeg ser skolen.

Men jeg har vært hos lege og fortalt helt hvordan det er. Gjorde godt. Og jeg får sannsynligvis to ukers sykemelding i første omgang. Så får jeg ta det steg for steg. Unger kan være slitsomt....

Anbefaler deg å gå til legen igjen. og ønsker deg all mulig lykke til,

Tusen takk for mange gode svar. Og til Heelt utslitt - håper det hjelper med sykemelding og noen rolige dager. Det skal ikke være sånn at man griner når man ser arbeidsplassen sin.

For min del er det ikke ungene som er problemet, heldigvis. Og noe av det jeg er redd for hvis jeg går til legen er at jeg får en sykemelding på noen uker - og så må jeg tilbake på jobb. Det gjør meg vettskremt bare å tenke på. For da vet alle at jeg har vært borte, noen har vært nødt til å vikariere for meg, folk begynner å spørre hva som er galt, og ikke minst så ødelegger jeg oppstarten av skoleåret for klassen min. Ingenting kommer til å bli forandret på bare noen uker, jeg har jo vært borte fra jobben i to måneder nå når det har vært ferie, og det har jo ikke akkurat hjulpet, det har jo bare blitt verre og verre.

Jeg tror det at hvis jeg går til lege og forteller hvordan det står til så kommer slusene til å åpne seg, og han kommer sikkert til å løse det med et par uker sykemelding, noe som ikke er en løsning for meg. Jeg vet ikke hva som er løsninga for meg, men et par uker sykemelding som gir meg forklaringsbehov på jobben er det siste jeg har bruk for. Jeg sliter nok som det er i forhold til den jobben.

I går da jeg kjørte hjem fra Oslo kjørte jeg forbi en bil som kjørte ganske sakte på motorveien. Da vi lå side om side slo det over meg som en bølge, jeg ble livredd for å kjøre av veien og var sikker på at nå kom det til å gå galt. Jeg klumholdt på rattet og kom meg forbi og fikk kjørt av veien ved første mulige anledning. Jeg blir så oppgitt over meg selv, jeg VET jo at det ikke er farlig, men så bare kjører kroppen sitt eget løp...

*sukk*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har dessverre fått en alvorlig angstlidelse. Du bør oppdøke fastlegen din og få en henvisning til en kompetent angstbehandler. Dette går ikke over av seg selv uten god behandling.

Jeg mener du må se på jobbproblemene som en følgetilstand av angsten, ikke som en årsak. Sykemelding kan være nødvendig, men vil ikke være noen form for behandling.

[Gjest Heelt utslitt]

Tusen takk for mange gode svar. Og til Heelt utslitt - håper det hjelper med sykemelding og noen rolige dager. Det skal ikke være sånn at man griner når man ser arbeidsplassen sin.

For min del er det ikke ungene som er problemet, heldigvis. Og noe av det jeg er redd for hvis jeg går til legen er at jeg får en sykemelding på noen uker - og så må jeg tilbake på jobb. Det gjør meg vettskremt bare å tenke på. For da vet alle at jeg har vært borte, noen har vært nødt til å vikariere for meg, folk begynner å spørre hva som er galt, og ikke minst så ødelegger jeg oppstarten av skoleåret for klassen min. Ingenting kommer til å bli forandret på bare noen uker, jeg har jo vært borte fra jobben i to måneder nå når det har vært ferie, og det har jo ikke akkurat hjulpet, det har jo bare blitt verre og verre.

Jeg tror det at hvis jeg går til lege og forteller hvordan det står til så kommer slusene til å åpne seg, og han kommer sikkert til å løse det med et par uker sykemelding, noe som ikke er en løsning for meg. Jeg vet ikke hva som er løsninga for meg, men et par uker sykemelding som gir meg forklaringsbehov på jobben er det siste jeg har bruk for. Jeg sliter nok som det er i forhold til den jobben.

I går da jeg kjørte hjem fra Oslo kjørte jeg forbi en bil som kjørte ganske sakte på motorveien. Da vi lå side om side slo det over meg som en bølge, jeg ble livredd for å kjøre av veien og var sikker på at nå kom det til å gå galt. Jeg klumholdt på rattet og kom meg forbi og fikk kjørt av veien ved første mulige anledning. Jeg blir så oppgitt over meg selv, jeg VET jo at det ikke er farlig, men så bare kjører kroppen sitt eget løp...

*sukk*

Takk for langt og utfyllende svar. Ja, er vi ikke rare, det med forklaringsproblem på jobben gjør at også jeg utsatte sykemeldingen noen dager;) Liker ikke å være svak ....

Men det med sykemelding er et krav fra fastlegen min, ellers er han redd for helt kollaps.Så blir det kanskje 50 prosent sykemelding etter hvert. Jeg forstår at jeg sliter med en del av barne, mens du kanskje har mere angstsymptomer. men jeg er desverre ikke lege, så dumt av meg og sitte her og synse om det.

Men om du ikke føler st sykemelding er det rette, så må du i hvert fall få noen å snakke med. For meg fungerer det fint med timer på DPS.

[Gjest darth]

Du har dessverre fått en alvorlig angstlidelse. Du bør oppdøke fastlegen din og få en henvisning til en kompetent angstbehandler. Dette går ikke over av seg selv uten god behandling.

Jeg mener du må se på jobbproblemene som en følgetilstand av angsten, ikke som en årsak. Sykemelding kan være nødvendig, men vil ikke være noen form for behandling.

Dette her høres kanskje tåpelig ut, men for meg som alltid har vært frisk som en fisk og bare har vært et navn på lista for fastlegen min omtrent, så er det bortimot umulig for meg å i det hele tatt oppsøke lege for noe så diffust som jeg åpenbart konstruerer selv. Jeg fatter ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg dit, og langt mindre fortelle noe. Og så har jeg den artige lille uvanen da - at jeg alltid svarer at jeg har det "helt fint", "neida, det går bra", "det er ikke så ille", "det gir seg sikkert", "beklager" etc. Og så underslår jeg at jeg har problemer, og så lenge ingen vet om dem så skjønner til og med jeg at det blir litt vanskelig å hjelpe meg med dem også.

Jeg tror de som er rundt meg ville fått hakeslepp om de visste hvordan jeg har det. Jeg er jo den som fikser alt og alltid er blid, hjelpsom, flink, har unger og hund og tid til overs.

Det at jeg i det hele tatt skrev hovedinnlegget på fredag i et utslag av frustrasjon over meg selv har fått meg til å se at dette kanskje har kommet snikende på meg. Jeg hadde lungebetennelse for noen år siden, og det pustebesværet som jeg har nå hadde jeg i en periode etter at jeg hadde blitt frisk, men jeg trodde det var en ettervirkning etter lungebetennelsen, og nevnte det heller ikke for noen. For to år siden var jeg sykemeldt ei uke på grunn av smerter i brystet/armen, og siden armen og brystet ble bra så tenkte jeg ikke noe mer på det, og det var vel siste gangen jeg var hos lege før på fredag da jeg var der pga en føflekk.

Det siste året har bydd på dødsfall i nær familie med påfølgende familiesplittelse, og i tillegg til et vanskelig arbeidsmiljø (i forholdet lærere/ledelse) så kan det hende at det har fått det til å slå ut i full blomst?

Alle instinktene mine hyler: røm. Det er det eneste jeg vil - jeg vil bare rømme. Men jeg kommer ikke til å gjøre det, jeg rømmer ikke, men skulle gitt halve armen for at noen tok kontrollen fra meg og fikset alt som var galt. Så tåpelig som det enn høres ut.

[Sør]

Dette her høres kanskje tåpelig ut, men for meg som alltid har vært frisk som en fisk og bare har vært et navn på lista for fastlegen min omtrent, så er det bortimot umulig for meg å i det hele tatt oppsøke lege for noe så diffust som jeg åpenbart konstruerer selv. Jeg fatter ikke helt hvordan jeg skal klare å komme meg dit, og langt mindre fortelle noe. Og så har jeg den artige lille uvanen da - at jeg alltid svarer at jeg har det "helt fint", "neida, det går bra", "det er ikke så ille", "det gir seg sikkert", "beklager" etc. Og så underslår jeg at jeg har problemer, og så lenge ingen vet om dem så skjønner til og med jeg at det blir litt vanskelig å hjelpe meg med dem også.

Jeg tror de som er rundt meg ville fått hakeslepp om de visste hvordan jeg har det. Jeg er jo den som fikser alt og alltid er blid, hjelpsom, flink, har unger og hund og tid til overs.

Det at jeg i det hele tatt skrev hovedinnlegget på fredag i et utslag av frustrasjon over meg selv har fått meg til å se at dette kanskje har kommet snikende på meg. Jeg hadde lungebetennelse for noen år siden, og det pustebesværet som jeg har nå hadde jeg i en periode etter at jeg hadde blitt frisk, men jeg trodde det var en ettervirkning etter lungebetennelsen, og nevnte det heller ikke for noen. For to år siden var jeg sykemeldt ei uke på grunn av smerter i brystet/armen, og siden armen og brystet ble bra så tenkte jeg ikke noe mer på det, og det var vel siste gangen jeg var hos lege før på fredag da jeg var der pga en føflekk.

Det siste året har bydd på dødsfall i nær familie med påfølgende familiesplittelse, og i tillegg til et vanskelig arbeidsmiljø (i forholdet lærere/ledelse) så kan det hende at det har fått det til å slå ut i full blomst?

Alle instinktene mine hyler: røm. Det er det eneste jeg vil - jeg vil bare rømme. Men jeg kommer ikke til å gjøre det, jeg rømmer ikke, men skulle gitt halve armen for at noen tok kontrollen fra meg og fikset alt som var galt. Så tåpelig som det enn høres ut.

Hei Darth,

Et godt tips: Skriv ut (uten å redigere) innleggene dine i denne tråden, og vis dem til fastlegen. Det er den beste måten han/hun kan forstå hva du sliter med, og uten at du må forklare (og bagatellisere) alt sammen når du sitter der.

Å skrive det ut gjør det mye lettere både for legen og for deg. (Skriv gjerne ut svaret til NHD også.)

Med vennlig hilsen