Gjest vattenpaket Skrevet 13. august 2010 Skrevet 13. august 2010 Har spurt før, men prøver igjen siden det har stor betydning for meg og jeg ikke tør spørre psykiateren min... Er det "lov" å snakke om barndomsminner hvis det faller seg naturlig? Har gått mange år i terapi og merker at psykiaterens fokus er kun på nå og framtid... 0 Siter
Gjest vattenpaket Skrevet 13. august 2010 Skrevet 13. august 2010 Har pratet om barndomsminner de første årene jeg gikk i terapi..Men føler litt behov for det av og til fremdeles... 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 13. august 2010 Skrevet 13. august 2010 Selvsagt er dte lov. Poenget er: Kommer det noe konstruktivt ut av det? Kommer du nærmeret det målet du har satt for behandlingen? 0 Siter
Orio Skrevet 13. august 2010 Skrevet 13. august 2010 Har pratet om barndomsminner de første årene jeg gikk i terapi..Men føler litt behov for det av og til fremdeles... Jeg snakket en gang med en behandler (kognitiv terapi) om akkurat det. Tidlige opplevelser har fortsatt en plass i terapien, som et bakgrunnsteppe for det du nå opplever/sliter med. Det skal ikke være hovedfokus, men det er naturlig at det kommer opp iblant. I kognitiv terapi er man for eksempel opptatt av "grunnleggende leveregler", det kan være hvordan du ser på deg selv og din plass i verden. Dette fremstår som absolutte sannheter, men hvis du tenker (raskt) tilbake til de første gangene de dukket opp, kan du rokke ved disse sannhetene. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.