Nederlag å ikke bli bedre?

[tjohei]

Hva med oss som ikke blir bedre med årene? Skal vi klandre oss selv eller bare akseptere at man må leve med visse begrensninger resten av livet? Det føles som et nederlag å gå i behandling år etter år uten å bli bedre. Mulig det skjer ubevisste endringer, men synes det er flaut å være en kronisk pasient. Hva synes dere om dette?

[Gjest bølger]

Det skal ikke være flaut å være en kronisk pasient. Det er mange med

somatiske lidelser som også er kroniske.

Vi må kanskje akseptere at vi har våre begrensninger, men likevel stå på for

å få det så bra mulig.

[Gjest zahira]

Det som var med på å gjøre meg "frisk" var at jeg aksepterte at jeg var syk, og at det var mine begrensninger jeg måtte forholde meg til, ikke "perfekt"-personen man ønsker å være. Med tanke på de begrensningene jeg hadde i utgangspunktet er jeg nå tilnærmet "frisk". Sett mål på hva du anser som "friskt" for deg, ut ifra nåværende situasjon. Hvor mye kan du oppnå?

Siden du har gått i behandling over mange år; har du vurdert terapeutbytte? Andre typer behandlig? Hvordan er motivasjonen din?

[tjohei]

Det som var med på å gjøre meg "frisk" var at jeg aksepterte at jeg var syk, og at det var mine begrensninger jeg måtte forholde meg til, ikke "perfekt"-personen man ønsker å være. Med tanke på de begrensningene jeg hadde i utgangspunktet er jeg nå tilnærmet "frisk". Sett mål på hva du anser som "friskt" for deg, ut ifra nåværende situasjon. Hvor mye kan du oppnå?

Siden du har gått i behandling over mange år; har du vurdert terapeutbytte? Andre typer behandlig? Hvordan er motivasjonen din?

Jeg ønsker å fylle dagene mine med noe meningsfylt, møte mennesker jeg kan føle meg trygg på. Tiltakene i nav har ikke fungert til nå. Jeg har ikke følt meg trygg i arbeidstrening. Har følt at jeg er til salgs selv om jeg bare er i arbeidstrening. Føler meg depressiv i hverdagen. Har lyst til å hvile og legge meg i sengen. Unngår vellykkede mennesker, inkludert familiemedlemmer. Har kun kontakt med dem jeg orker å ha kontakt med. Livet er kjedelig og lite meningsfylt. Jeg har ikke så stor tillitt til nav lenger. Tør ikke ta kontakt.

[rose23]

Samme føler jeg... Så mange år i apparatet og fortsatt sliter jeg i perioder. Men jeg tenker at visst jeg ikke hadde gått i behandling hadde jeg trolig vært død....

Var mye inn og ut av en avdeling et år og fikk en del etterverns-hjelp om en kan kalle det det. Plutselig mente avdelingslederen at jeg hadde fått nok hjelp, og dermed ble det slutt på oppfølgingen. Jeg skulle vært frisk nå.... Og dermed følte jeg meg enda mer håpløs... Men heldigvis finnes det tålmodige sjeler i livet mitt og de ser at jeg stort sett gjør så godt jeg kan....

[tjohei]

Samme føler jeg... Så mange år i apparatet og fortsatt sliter jeg i perioder. Men jeg tenker at visst jeg ikke hadde gått i behandling hadde jeg trolig vært død....

Var mye inn og ut av en avdeling et år og fikk en del etterverns-hjelp om en kan kalle det det. Plutselig mente avdelingslederen at jeg hadde fått nok hjelp, og dermed ble det slutt på oppfølgingen. Jeg skulle vært frisk nå.... Og dermed følte jeg meg enda mer håpløs... Men heldigvis finnes det tålmodige sjeler i livet mitt og de ser at jeg stort sett gjør så godt jeg kan....

Problemet føler jeg er å finne steder hvor man kan bygge seg opp og møte folk som ikke behandler en annerledes. Jeg liker ikke å bli behandlet dårligere eller annerledes for det om jeg har en psykisk lidelse.

[Rosavina]

Jeg ønsker å fylle dagene mine med noe meningsfylt, møte mennesker jeg kan føle meg trygg på. Tiltakene i nav har ikke fungert til nå. Jeg har ikke følt meg trygg i arbeidstrening. Har følt at jeg er til salgs selv om jeg bare er i arbeidstrening. Føler meg depressiv i hverdagen. Har lyst til å hvile og legge meg i sengen. Unngår vellykkede mennesker, inkludert familiemedlemmer. Har kun kontakt med dem jeg orker å ha kontakt med. Livet er kjedelig og lite meningsfylt. Jeg har ikke så stor tillitt til nav lenger. Tør ikke ta kontakt.

Så lenge du tenker på denne måten vil alt kun gå i en stadig sterkere negativ spiral...

[Gjest Zahira]

Jeg ønsker å fylle dagene mine med noe meningsfylt, møte mennesker jeg kan føle meg trygg på. Tiltakene i nav har ikke fungert til nå. Jeg har ikke følt meg trygg i arbeidstrening. Har følt at jeg er til salgs selv om jeg bare er i arbeidstrening. Føler meg depressiv i hverdagen. Har lyst til å hvile og legge meg i sengen. Unngår vellykkede mennesker, inkludert familiemedlemmer. Har kun kontakt med dem jeg orker å ha kontakt med. Livet er kjedelig og lite meningsfylt. Jeg har ikke så stor tillitt til nav lenger. Tør ikke ta kontakt.

Du må ikke bare stole på at NAV og alle andre ordner opp for deg. Hverdage din er det du selv som har ansvar for å fylle med meningsfulle ting. NAV kan hjelpe deg, men til syvende og sist er det deg det står på. For min del lot jeg NAV være NAV og ordnet meg jobb på egen hånd. En jobb de aldri ville tillatt meg å ta, fordi de anså meg til å være "dum" fordi jeg slet psykisk. Jeg har lykkes utrolig godt i min nye jobb. Nå skal jeg straks i gang med videreutdanning til en høyere og "vellykket" stilling. Hadde jeg kun stolt på NAV hadde jeg fremdeles vært på ett eller annet "hjernedødt" tiltak. Det tilbudet de hadde til meg var en jobb sammen med psykisk utviklingshemmede. Ikke noe galt med dem, men for meg som er godt over gjennomsnittet faglig dyktig, var det helt bak mål å tilby noe sånt. Etter jeg begynte i jobb igjen har jeg vokst mentalt på de utfordringene jeg har fått, -og taklet. Jeg har stolt på meg selv og mine vurderinger, og ikke ventet på at andre skal klare jobben for meg.

Mitt nye motto er: Se mulighetene, ikke begrensningene. Du sliter psykisk, men hva har du av positive sider? Hva ville du gjort hvis du var helt frisk?

[tjohei]

Du må ikke bare stole på at NAV og alle andre ordner opp for deg. Hverdage din er det du selv som har ansvar for å fylle med meningsfulle ting. NAV kan hjelpe deg, men til syvende og sist er det deg det står på. For min del lot jeg NAV være NAV og ordnet meg jobb på egen hånd. En jobb de aldri ville tillatt meg å ta, fordi de anså meg til å være "dum" fordi jeg slet psykisk. Jeg har lykkes utrolig godt i min nye jobb. Nå skal jeg straks i gang med videreutdanning til en høyere og "vellykket" stilling. Hadde jeg kun stolt på NAV hadde jeg fremdeles vært på ett eller annet "hjernedødt" tiltak. Det tilbudet de hadde til meg var en jobb sammen med psykisk utviklingshemmede. Ikke noe galt med dem, men for meg som er godt over gjennomsnittet faglig dyktig, var det helt bak mål å tilby noe sånt. Etter jeg begynte i jobb igjen har jeg vokst mentalt på de utfordringene jeg har fått, -og taklet. Jeg har stolt på meg selv og mine vurderinger, og ikke ventet på at andre skal klare jobben for meg.

Mitt nye motto er: Se mulighetene, ikke begrensningene. Du sliter psykisk, men hva har du av positive sider? Hva ville du gjort hvis du var helt frisk?

Jeg tror det er vanskelig for meg å få en vanlig jobb med så mange huller i cven. Jeg kan ikke bortforklare dårlig helse for arbeidsgiver og så lenge jeg har det får jeg ingen jobb. Min eneste mulighet slik jeg ser det er å starte i praksiskplass et sted og dermed få en referanse og vise at jeg greier å være i et arbeidsforhold over lengre tid. Problemet med praksisplasser er at det blir ofte kjedelig arbeide og mye dødtid. Også der er det krav om at jeg skal sosialisere meg med andre, noe som jeg sliter med på grunn av sjenanse bl.a. Jeg føler at jeg har ressurser, men så lenge andre krever at jeg skal være som alle andre blir det vanskelig for meg. Jeg blir lett sliten av sosiale krav. Tåler dårlig frustrasjoner, konflikter og stress.