Utslitt ,litt lyst å gi opp (utblåsning)

[Gjest Tiredstudent]

Nå er jeg snart ferdig med første uka av studiet mitt og jeg er utslitt. Jeg er så sliten nå at jeg nesten blir på gråten. Kanskje jeg har tatt på meg for mye. Har veldig blandede følelser rundt det hele. På en måte er det fantastisk og spennende å delta i det virkelig livet. Fagene virker spennende og trives vel greit egentlig. Det er mest det at jeg blir så sliten samt stresset merker jeg.Kanskje jeg har gapt over for mye?.

Jeg våkner opp tidlig på morgenen og det er virkelig en kamp å stå opp ,gå i dusjen og komme seg avgårde. Når jeg kommer hjem er jeg utrolig sliten. Skjønner ikke hva jeg blir så sliten av egentlig. Men kjenner at jeg også psykisk er stresset og sliten. Nå må jeg arbeide med en oppgave. Jeg henger så vidt med. Men mentalt og fysisk er jeg ikke helt med egentlig. Er noe med kropp og vilje som styrer dette.

Tror dere at dette vil gi seg etterhvert ?.

[cathlin]

Fint at du snakker om dette. Vil anbefale deg å snakke om det med flere, hvis du har noen rundt deg/behandlere eller lignende.

Det er lurt å begrense aktiviteten til akkurat det du trenger å gjøre, altså fokusere på de fagene du må ta og ikke melde seg på mange andre aktiviteter. Vet ikke om du har vært med på fadderuke eller lignende, det kan jo ta på.

Det er normalt at første uke er stressende, og det tar litt tid å komme i orden både faglig og sosialt mht å møte nye mennesker osv.

Hvis du ser at det blir for slitsomt, ville jeg anbefalt å heller ta bort noen fag i stedet for å slutte helt. Det er en stor belønning og mestringsfølelse i å klare et fag i forhold til å droppe ut.

Stå i det. Ting vil sannsynligvis roe seg når du kommer inn i en rutine. Husk å spise og sove nok. Kutt ut, hvis mulig andre ting som stjeler energi.

Siden du skriver dette på psykiatri, går jeg ut fra at en del av din historie innebærer sykdom. Husk hvor du kommer fra. Gi deg selv litt slack og rom til å slite med ditt innimellom. Du trenger ikke å produsere perfekte resultater, men å komme deg igjennom og stå.

Jeg vet ikke hvem du er, så det er vanskelig å gi tilpassede råd. Men kan godt kjenne meg igjen i lysten av å gi opp av og til. Jeg vet heller ikke om du faktisk har tatt på deg for mye, det er ofte lurt å begynne gradvis hvis det er lenge siden du jobbet eller studerte, men kanskje trenger du bare litt tid til at dette går seg til.

Og ikke gå alene med det. Snakk eventuelt med studieveileder hvis du trenger tilpassninger eller utsettelser på oppgaver etc. Det fins en del ting som kan tilrettelegges.

[Gjest togli]

Det vil bli bedre etterhvert, så IKKE gi opp!!!

I starten er alt så nytt og det er masse å sette seg inn i... sånn blir det i noen uker framover før du finner de gode rutinene og før du begynner å "kjenne" skolesystemet.

Husker jeg begynte å studere igjen (deltid) når eldstejenta var 3 mnd gammel. Jeg hadde total ammetåke og det føltes som alle hjernecellene hadde forduftet i løpet av svangerskapet.... Gjett om jeg ville gi opp! Etterhvert ble tingene bedre og til eksamen fikk jeg toppkarakter

Lykke til -dette klarer du )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når en kommer hjem etter en hard studiedag, skal en være skikkelig sliten. Det er helt normalt.

[Hønemoren]

Jeg tror det gir seg etterhvert. Datteren min har det på samme måte hvert år....., nettopp i gang igjen nå med nytt studieår etter 3 mnd. ferie. Hun har det på samme måte som deg.

Lykke til.

[Gjest kjhh]

Du har fått mange gode svar. De første ukene er slitsomme selv om du ikke får gjort så mye. Det er nye mennesker å forholde seg til, mye informasjon, køer for å snakke med de rette folkene for registrering etc. Slapp av og ikke forvent for mye av deg selv på ettermiddagstid i begynnelsen av studieåret (det er omtrent ingen som kommer i gang med det samme). Det kan være greit å delta i noen sosiale arangementer for å bli kjent med medstudenter. Prøv i alle fall en måned før du bestemmer deg. Har du behov for å snakke med noen har vel høyskoler og universiteter avtaler med psykologer. Du kan også snakke med studieveileder for mer generell informasjon og litt støtte og råd. Du kan sikkert lese om dette på skolen sine nettsider/studentsamskipnaden. Lykke til

[Gjest Tiredstudent]

Fint at du snakker om dette. Vil anbefale deg å snakke om det med flere, hvis du har noen rundt deg/behandlere eller lignende.

Det er lurt å begrense aktiviteten til akkurat det du trenger å gjøre, altså fokusere på de fagene du må ta og ikke melde seg på mange andre aktiviteter. Vet ikke om du har vært med på fadderuke eller lignende, det kan jo ta på.

Det er normalt at første uke er stressende, og det tar litt tid å komme i orden både faglig og sosialt mht å møte nye mennesker osv.

Hvis du ser at det blir for slitsomt, ville jeg anbefalt å heller ta bort noen fag i stedet for å slutte helt. Det er en stor belønning og mestringsfølelse i å klare et fag i forhold til å droppe ut.

Stå i det. Ting vil sannsynligvis roe seg når du kommer inn i en rutine. Husk å spise og sove nok. Kutt ut, hvis mulig andre ting som stjeler energi.

Siden du skriver dette på psykiatri, går jeg ut fra at en del av din historie innebærer sykdom. Husk hvor du kommer fra. Gi deg selv litt slack og rom til å slite med ditt innimellom. Du trenger ikke å produsere perfekte resultater, men å komme deg igjennom og stå.

Jeg vet ikke hvem du er, så det er vanskelig å gi tilpassede råd. Men kan godt kjenne meg igjen i lysten av å gi opp av og til. Jeg vet heller ikke om du faktisk har tatt på deg for mye, det er ofte lurt å begynne gradvis hvis det er lenge siden du jobbet eller studerte, men kanskje trenger du bare litt tid til at dette går seg til.

Og ikke gå alene med det. Snakk eventuelt med studieveileder hvis du trenger tilpassninger eller utsettelser på oppgaver etc. Det fins en del ting som kan tilrettelegges.

Takk for alle vennlig svar. Også for alle de gode rådene.

Jeg har slitt mye psykisk ja og strever til tider enda. Jeg ble nok bare litt overveldet. Nå er det heldigvis snart helg så jeg får ladet batteriene.

Tipper at den ekstreme slitenheten vil gå over etterhvert.

[Gjest du vet nok hvem]

Fint at du snakker om dette. Vil anbefale deg å snakke om det med flere, hvis du har noen rundt deg/behandlere eller lignende.

Det er lurt å begrense aktiviteten til akkurat det du trenger å gjøre, altså fokusere på de fagene du må ta og ikke melde seg på mange andre aktiviteter. Vet ikke om du har vært med på fadderuke eller lignende, det kan jo ta på.

Det er normalt at første uke er stressende, og det tar litt tid å komme i orden både faglig og sosialt mht å møte nye mennesker osv.

Hvis du ser at det blir for slitsomt, ville jeg anbefalt å heller ta bort noen fag i stedet for å slutte helt. Det er en stor belønning og mestringsfølelse i å klare et fag i forhold til å droppe ut.

Stå i det. Ting vil sannsynligvis roe seg når du kommer inn i en rutine. Husk å spise og sove nok. Kutt ut, hvis mulig andre ting som stjeler energi.

Siden du skriver dette på psykiatri, går jeg ut fra at en del av din historie innebærer sykdom. Husk hvor du kommer fra. Gi deg selv litt slack og rom til å slite med ditt innimellom. Du trenger ikke å produsere perfekte resultater, men å komme deg igjennom og stå.

Jeg vet ikke hvem du er, så det er vanskelig å gi tilpassede råd. Men kan godt kjenne meg igjen i lysten av å gi opp av og til. Jeg vet heller ikke om du faktisk har tatt på deg for mye, det er ofte lurt å begynne gradvis hvis det er lenge siden du jobbet eller studerte, men kanskje trenger du bare litt tid til at dette går seg til.

Og ikke gå alene med det. Snakk eventuelt med studieveileder hvis du trenger tilpassninger eller utsettelser på oppgaver etc. Det fins en del ting som kan tilrettelegges.

her var det mye dramaqueen-fakter...

[Gjest Tiredstudent]

her var det mye dramaqueen-fakter...

Hva skal det bety?

Burde ikke skrive her tror jeg da jeg synes slike meldinger er ubehagelig. En bør kanskje tåle slik på et nettforum. Forøvrig har jeg en tendens til å krisemaksimere slik at problemer blir større enn det de er. Det er noe jeg jobber med. Takle utfordringer og vanskelig ting bedre. En er ikke dramaqueen selv om en kan ha sterke følelser til tider. Det er høyst reelt problem.

Forøvrig er jeg nå ferdig med den første uken, og ser lysere på hele situasjonen i grunn.

takk for konstruktiv tilbakemelding *ironi*

[Gjest du vet nok hvem]

Hva skal det bety?

Burde ikke skrive her tror jeg da jeg synes slike meldinger er ubehagelig. En bør kanskje tåle slik på et nettforum. Forøvrig har jeg en tendens til å krisemaksimere slik at problemer blir større enn det de er. Det er noe jeg jobber med. Takle utfordringer og vanskelig ting bedre. En er ikke dramaqueen selv om en kan ha sterke følelser til tider. Det er høyst reelt problem.

Forøvrig er jeg nå ferdig med den første uken, og ser lysere på hele situasjonen i grunn.

takk for konstruktiv tilbakemelding *ironi*

Det var ikke til deg, tiredstudent! Hvis du ser bedre etter så var det til cathlin.

Helt enig i at det er ekkelt og leit å bli kalt dramaqueen. Cathlin er lege og hun kalte meg det. Jeg ble såklart fornærma, derfor skrier jeg det samme til henne.

[cathlin]

Takk for alle vennlig svar. Også for alle de gode rådene.

Jeg har slitt mye psykisk ja og strever til tider enda. Jeg ble nok bare litt overveldet. Nå er det heldigvis snart helg så jeg får ladet batteriene.

Tipper at den ekstreme slitenheten vil gå over etterhvert.

Helg er en fin ting:-)

Skriv igjen hvis du vil. Jeg er til dels i samme situasjon som deg. Går ut fra at jeg også får lyst til å gi opp inni mellom.

[cathlin]

her var det mye dramaqueen-fakter...

Takk for komplementet;-)

[cathlin]

Det var ikke til deg, tiredstudent! Hvis du ser bedre etter så var det til cathlin.

Helt enig i at det er ekkelt og leit å bli kalt dramaqueen. Cathlin er lege og hun kalte meg det. Jeg ble såklart fornærma, derfor skrier jeg det samme til henne.

Det kan være mye positivt i å være dramaqueen.

[Gjest Tiredstudent]

Det kan være mye positivt i å være dramaqueen.

Som hva da?

[cathlin]

Som hva da?

Du får jo i alle fall noe ut. Spiller det ut.

Det fins mange verre måter å ta ting ut på. Man skader seg i alle fall ikke fysisk. Etc.

Hvorfor spør du?

[Gjest Tiredstudent]

Du får jo i alle fall noe ut. Spiller det ut.

Det fins mange verre måter å ta ting ut på. Man skader seg i alle fall ikke fysisk. Etc.

Hvorfor spør du?

Jeg ble bare nysgjerrig. For meg har det kun negative assosiasjoner. Fikk meg til å tenke.

Tenker det som kan være positiv er at en er ekte. Det er utrolig mange som bare går rundt og holder alt inni seg. Når de blir såret,sint etc. Jeg liker bedre mennesker som jeg vet hvor jeg har.

[Gjest Tiredstudent]

Det var ikke til deg, tiredstudent! Hvis du ser bedre etter så var det til cathlin.

Helt enig i at det er ekkelt og leit å bli kalt dramaqueen. Cathlin er lege og hun kalte meg det. Jeg ble såklart fornærma, derfor skrier jeg det samme til henne.

Takk nå ble jeg letta faktisk. Det er sårende og bli kalt dramaqueen.