Asperger syndrom

[Gjest lurer litt på dette.]

Jeg lurer på om det er mulig å ha trekk av Asberger syndrom, uten dermed å ha hele pakka?

Uten sammenligning forøvrig vet jeg at det er mulig å ha psykopatiske trekk, uten dermed å være fullblods psykopat...

[Gjest blåhvit]

''Jeg lurer på om det er mulig å ha trekk av Asberger syndrom, uten dermed å ha hele pakka?''

Ja, det er mulig. Barnet mitt fikk diagnosen ADD som tenderer til Aspergers syndrom.

[Madelenemie]

Hei!

Ja absolutt, det er ikke enten eller, jeg har asperger, mine 2 sønner, min datter har bare trekk.

Man fungerer mye bedre når man bare har trekk,

Det kan ikke sammenlignes, jeg føler problemene på en måte likevel kan sees tidlig, men fordi min datter bare har trekk har hun en rekke områder hun fungerer helt normalt på.

Det er det sosiale som for henne er vanskelig, hun trenger hjelp til å forstå de andre barnas lek, men så går det bra.

Hun har ingen særinteresser, har godt utviklet empati osv....

Jeg tror mange fler har trekk enn selve diagnosen, noen sier det i dag skjer en overdiagnostisering, det sier min psykiater.

[Gjest verinoca]

''Jeg lurer på om det er mulig å ha trekk av Asberger syndrom, uten dermed å ha hele pakka?''

Ja, det er mulig. Barnet mitt fikk diagnosen ADD som tenderer til Aspergers syndrom.

Du snakker ikke nå om ADHD uten den hyperaktive delen..?

[Gjest lurer litt på dette.]

Hei!

Ja absolutt, det er ikke enten eller, jeg har asperger, mine 2 sønner, min datter har bare trekk.

Man fungerer mye bedre når man bare har trekk,

Det kan ikke sammenlignes, jeg føler problemene på en måte likevel kan sees tidlig, men fordi min datter bare har trekk har hun en rekke områder hun fungerer helt normalt på.

Det er det sosiale som for henne er vanskelig, hun trenger hjelp til å forstå de andre barnas lek, men så går det bra.

Hun har ingen særinteresser, har godt utviklet empati osv....

Jeg tror mange fler har trekk enn selve diagnosen, noen sier det i dag skjer en overdiagnostisering, det sier min psykiater.

Jeg lurer litt på mannen min, jeg...

Han har ikke fått denne diagnosen, men han nevnte det engang for meg at han hadde tenkt på om han kan ha det. Jeg leste litt på nettet om det, og jeg syns hatten passet.

Men mannen min er i full jobb. Han er svært faglig dyktig. Og han er en god far for sine barn. Barna ser ikke ut til å ha fått dette...

Men, han virker så lite empatisk. Akkurat som han har nok med sitt, og ikke har kapasitet til å føle med andre. Han er svært dårlig på det sosiale, og "ser" ikke andres reaksjoner. Jeg føler meg ikke "sett"!! Han er svært dårlig på følelsesmessige ting, og kan komme med ganske upassende kommentarer. Da kan han virker helt ufyselig, selv om han egentlig er snill. Han sier svært lite, og er ikke glad i å prate. Han sier han ikke vet hva han skal si... Han ønsker ikke felleskap. Han vil helst kjøre sitt eget løp innen familien. JEG ønsker fellesskap. Han liker ikke mye lyd, og ikke høy musikk. JEG er glad i musikk, og gjerne høyt på.

Når det gjelder kommunikasjonen og fellesskapet, så syns jeg at dette var annerledes i begynnelsen av forholdet. Da snakket vi MYE sammen, eller kanskje det var jeg som snakket og han som var en god lytter... Nå orker han ikke prat, og kan bli irritert hvis jeg blir for "pågående". Jeg ELSKER en god samtale.

Så han har ikke alltid vært slik som han er nå. Kan ikke huske at han viste frem "ufyseligheten" sin til å begynne med. Da hadde nok ikke jeg startet et forhold med ham...

Så, jeg vet ikke jeg. Kanskje han bare har trekk av asbergers som har blitt sterkere med årene?

[Madelenemie]

Jeg lurer litt på mannen min, jeg...

Han har ikke fått denne diagnosen, men han nevnte det engang for meg at han hadde tenkt på om han kan ha det. Jeg leste litt på nettet om det, og jeg syns hatten passet.

Men mannen min er i full jobb. Han er svært faglig dyktig. Og han er en god far for sine barn. Barna ser ikke ut til å ha fått dette...

Men, han virker så lite empatisk. Akkurat som han har nok med sitt, og ikke har kapasitet til å føle med andre. Han er svært dårlig på det sosiale, og "ser" ikke andres reaksjoner. Jeg føler meg ikke "sett"!! Han er svært dårlig på følelsesmessige ting, og kan komme med ganske upassende kommentarer. Da kan han virker helt ufyselig, selv om han egentlig er snill. Han sier svært lite, og er ikke glad i å prate. Han sier han ikke vet hva han skal si... Han ønsker ikke felleskap. Han vil helst kjøre sitt eget løp innen familien. JEG ønsker fellesskap. Han liker ikke mye lyd, og ikke høy musikk. JEG er glad i musikk, og gjerne høyt på.

Når det gjelder kommunikasjonen og fellesskapet, så syns jeg at dette var annerledes i begynnelsen av forholdet. Da snakket vi MYE sammen, eller kanskje det var jeg som snakket og han som var en god lytter... Nå orker han ikke prat, og kan bli irritert hvis jeg blir for "pågående". Jeg ELSKER en god samtale.

Så han har ikke alltid vært slik som han er nå. Kan ikke huske at han viste frem "ufyseligheten" sin til å begynne med. Da hadde nok ikke jeg startet et forhold med ham...

Så, jeg vet ikke jeg. Kanskje han bare har trekk av asbergers som har blitt sterkere med årene?

Hei!

Å lese det du skriver er som å høre min mann snakke. (om meg)

Min mann burde best svart deg, han er superdyktig nå på asperger etter et langt ekteskap med meg, etter diverse seminarer, lest bøker m.m.

Det var svært vanskelig for meg å innse mine begrensinger før jeg fikk diagnosen, jeg ville så gjerne forstå det andre sa, henge med i samtalene, men jeg klarte det ikke og ofte fant jeg det gyldne øyeblikk der jeg vente hele samtalen og praten inn på mitt tema. (til andres forundring)

Det var deilig å få så mange svar, og ikke minst få så mye hjelp og kjenne at livet er ganske bra bare man vet hvorfor man ikke er flink sosialt, eller ikke er empatisk på riktige måten osv osv...

Min mann føler seg ikke sett, han har en smerte inni seg pga av dette og også for oss var dette anderledes i begynnelsen, så tok det brått slutt. Jeg trenger å ha det stille og jeg trenger mye alenetid. Jeg elsker min mann HØYT, jeg vil slett ikke at han skal ha det vondt inni seg, derfor må jeg teknisk/teoretisk rett og slett skrive det inn i min dagsplan, si, "gi en klem, telle til 10, gi et smil", det gleder han og det gleder meg å se at jeg kan gjøre han glad. Sånn går vi frem, litt og litt, mer og mer.

Min mann burde skrevet med deg, hvis du vil kan jeg spørre om han vil? Han er ikke på sånne forumer, men det du skrev traff meg i hjertet for han har forklart meg med ord sitt savn.

Sånn er det, vi aspergere elsker høyt, men kan være dårlige til tider å vise det.

Min mann har litt kontakt med Tony Attwood (verdens ledende ekspert på asperger) de to har en del felles fordi de begge har koner med asperger og kjenner på mye av de samme følelsene.

Det skulle vært møter der mennesker som er gift med aspergere kunne møtes for jeg har lest i flere bøker eller min mann har lest for meg at savnet etter å bli sett er stort.

[FGT]

Det er klart at det er mulig.

Mann med AS

[FGT]

På en annen side, så er er det ikke de synlige trekkene som skal avgjøre om en person har Asperger syndrom, selv om / han henne er skrudd sammen på noe annerledes måte, men heller hvordan han tenker, føler, og oppfatter verden å omgivelsene rundt seg.

[FGT]

Jeg lurer litt på mannen min, jeg...

Han har ikke fått denne diagnosen, men han nevnte det engang for meg at han hadde tenkt på om han kan ha det. Jeg leste litt på nettet om det, og jeg syns hatten passet.

Men mannen min er i full jobb. Han er svært faglig dyktig. Og han er en god far for sine barn. Barna ser ikke ut til å ha fått dette...

Men, han virker så lite empatisk. Akkurat som han har nok med sitt, og ikke har kapasitet til å føle med andre. Han er svært dårlig på det sosiale, og "ser" ikke andres reaksjoner. Jeg føler meg ikke "sett"!! Han er svært dårlig på følelsesmessige ting, og kan komme med ganske upassende kommentarer. Da kan han virker helt ufyselig, selv om han egentlig er snill. Han sier svært lite, og er ikke glad i å prate. Han sier han ikke vet hva han skal si... Han ønsker ikke felleskap. Han vil helst kjøre sitt eget løp innen familien. JEG ønsker fellesskap. Han liker ikke mye lyd, og ikke høy musikk. JEG er glad i musikk, og gjerne høyt på.

Når det gjelder kommunikasjonen og fellesskapet, så syns jeg at dette var annerledes i begynnelsen av forholdet. Da snakket vi MYE sammen, eller kanskje det var jeg som snakket og han som var en god lytter... Nå orker han ikke prat, og kan bli irritert hvis jeg blir for "pågående". Jeg ELSKER en god samtale.

Så han har ikke alltid vært slik som han er nå. Kan ikke huske at han viste frem "ufyseligheten" sin til å begynne med. Da hadde nok ikke jeg startet et forhold med ham...

Så, jeg vet ikke jeg. Kanskje han bare har trekk av asbergers som har blitt sterkere med årene?

Aspergertrekk, som du kaller det, skulle ikke bli sterkere med årene, men mindre synlige, så dette kan tyde på andre ting også. Personlig mener jeg at det ikke trenger å være noen synlig trekk som alle og en hver legge merke til hos voksne med Asperger syndrom. Men lever du sammen med han, så vil du nok ikke ungå visse trekk.

[Madelenemie]

Aspergertrekk, som du kaller det, skulle ikke bli sterkere med årene, men mindre synlige, så dette kan tyde på andre ting også. Personlig mener jeg at det ikke trenger å være noen synlig trekk som alle og en hver legge merke til hos voksne med Asperger syndrom. Men lever du sammen med han, så vil du nok ikke ungå visse trekk.

Hei!

Ja jeg er både enig og uenig.

Jeg merker imidlertid at etter jeg fikk diagnosen så forstår jeg bedre hvorfor mennesker har reagert på ting jeg gjør feks ser til feil sider når jeg er i en samtale med noen. Jeg kan ikke både se et menneske inni øynene og greie å tenke på det jeg skal si, jeg må når jeg tenker se bort. Dette medfører feks at hvis man ser opp, blir man tatt for å være overlegen, hvis man en annen dag ser ned blir man tatt for å være sjenert, ser man til høyre eller venstre side er man uengasjert og signaliserer at man vil gå!!! Osv...

Når jeg nå har lært mer om disse tingene av min psykiater så øver jeg meg på å i formelle situasjoner se den vei det er forventet, selv om det er vanskelig, men når jeg er inne i et av mine emner og snakker ville jeg fullstendig mistet tråden om jeg skulle møtt blikket til noen. Da er jeg inne i en tankerekke jeg best mulig ikke vil miste tråden i. Ulempen ved å da ikke se på mennesker er at man da ikke så lett oppdager om mennesker har fått høre nok. Jeg har opplevd mennesker som plutselig går? Men derfor kan det være merkbart for andre selv om du kanskje ikke selv tror det. Jeg har blitt mye mer oppmerksom på mine medmennesker etter at jeg fikk diagnosen, min psykiater tror jeg er såpass observang og lærevillig fordi jeg er kvinne og min særinteresse nå er blitt mer moderert. Jeg har jo min mann og mine barn å tenke på. Menn med asperger er ikke så lette å ha med å gjøre sier min psykiater, men jeg tror nesten alle asperger pasientene der er menn.

Jeg er veldig interessert i å lære den nødvendigste sosiale kompetansen jeg trenger for å være en hyggelig arbeidstaker. En lærer jeg hadde i fysikk hadde asperger han var ufyselig mot de fleste, men han mente det ikke, det skjønte jeg, det var mere hans sinne og mangel på å forstå hvorfor andre ikke forstod hans undervisning som provoserte han enormt. Men han sa til meg en gang, at "Unnskyld jeg mener ikke å hisse meg opp så fælt", fra da av viste jeg han var en hyggelig mann.