Narsissistisk personlighetsforstyrrelse

[Gjest BNE]

Jeg er 30 år, og nettopp kommet ut av et forhold som har vært totalt annerledes enn tidligere forhold, fordi mannen var meget spesiell både på godt og vondt. Det tok meg nesten et år før jeg mistenkte at det kanskje var noe mer med denne mannen enn bare at han og jeg ikke passet sammen, og jeg sporet etterhvert inn på narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg har lest en del om temaet siden. Han har et overdrevet selvbilde og er meget selvopptatt. Han sa til meg da vi møttes at han i grunnen mente at han kunne få hvilken som helst dame han ville, men at han hadde valgt meg. Jeg syntes det var en pussig ting å si, og at det kanskje hørtes ut til at han hadde en ubegrunnet stor selvtillit, men jeg tenkte ikke mer over det. Han har også fabulert om å bli forfatter, uten at han egentlig visste hva han skulle skrive om. Han snakket for ikke så lenge siden om at kanskje han heller ville bli politiker. Han mener selv at han er så kreativ, at han er en av veldig få som forstår hvordan verden fungerer. Han fant ogs på et sitat, der han understreket at han ikke trodde at noen andre hadde funnet på dette før han. Dette sitatet og en del av ideene hans mente han var så verdifulle at han ikke ville at de skulle spres omkring, av frykt for tyveri av ideene hans. Videre mente han at religiøs tro var svært viktig for å mestre frykt i livet (han har nærmest fobi for frykt, til og med for skumle filmer, da han mener at frykt er rota til alt ondt), slik at han fant på en egen religion. Jeg trodde først det var en metafor, eller en slags livsfilosofi, men det viser seg at han har bestemt seg for å tro på disse gudene og delvis kanskje klart det også. Han var også svært opptatt av kosthold, dvs at han hadde mange ideer om hva som var sunt - for meg - mens han selv vekslet mellom å spise usunne varer som kjeks og sjokolade, samtidig som han feks kun ville spise kyllingfilet fordi det var mindre fett på det enn annet kjøtt. Jeg opplevde også at han løy til meg, men om uviktige ting (i mine øyne). Han kunne feks fordreie krangler. En gang påstod han at han bare hadde sovnet på sofaen etter han gikk ut for å få litt luft, når sannheten var at jeg gikk etter han og spurte om han som resultat av krangelen hadde tenkt å sove på sofaen, noe han svarte bekreftende på der og da. Han løy om at det var han som hadde slått opp med eksen, men forsnakket seg senere slik at det fremkom at det var hun som brøt forholdet. Da jeg tok opp at jeg syntes han kritiserte meg mye, mente han at det gjorde han ikke, og at jeg sikkert hadde misforstått litt grovkornede spøker og tatt det bokstavlig. Jeg antar han føler et behov for å være feilfri og perfekt. Når det gjelder empati, opplevde jeg hans empati med meg som noe lav av og til eller at han rett og slett var selvopptatt, men i andre sammenhenger som normal. Mange ganger hvis det var noe jeg bekymret meg for, ville han rett og slett ikke høre det og uttrykte at han skulle ønske det var noe han kunne gjøre for å hjelpe meg, men at det var det dessverre ikke, og at han håpet jeg ble bedre snart. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bedømme empatien, fordi fremvisning av empati kan ha vært et skuespill eller en måte å beholde meg på. Kan man ha en viss grad av empati med NPF eller narsissistiske trekk, eller er det helt utelukket? Jeg antar at lidelsens natur er slik at man nødvendigvis MÅ ha litt mindre empati, men behøver den mangle totalt? Det er mange ting jeg kunne nevne her, men mine spørsmål gjelder hvoran lidelsen arter seg for den enkelte og også i forhold til å være mulig å kurere. Hvor stor innsikt har en med NPF i egen lidelse? Jeg leste en plass at noen av dem kan vite det, vite at de er annerledes og også frykte konsekvensene av annerledesheten. Eksempelvis ga han uttrykk for til meg at hna var redd for at han hadde kvaliteter med seg som gjorde han ute av stand til å noen sinne ha et varig forhold til ei dame. En plass stod det at narsissister utad hadde et selvsikkert selv, men at innerst inne har de det forferdelig vondt fordi de mangler tro på seg selv og at de har en verdi. Er det riktig at de egentlig kjemper en tung kamp inni seg, der de egentlig føler seg mislykket og verdiløs, mens de utad ser ut til å flomme over av selvopptatthet og selvtillit? Jeg lurer også på hvor omfattende det "falske selv",eller kanskje heller manglende selvet, er. Har de noen egen personlighet som er synlig for oss andre, eller er alt kopiering fra andre mennesker? Hvis de liker en bestemt musikk, har en bestemt hobby etc, er det et glimt av deres ekte selv? Jeg lurer også på om jeg har noe å frykte fra denne mannen. Han har aldri vært voldelig eller noe slikt. Han har blant annet fremdeles nøkkelen til leiligheta mi, antageligvis fordi han skjønte det var et maktmiddel som ville gjøre meg usikker. Vi har en grei tone med hverandre nå, men jeg har ikke spurt etter nøkkelen på to måneder for å ikke stimulere at han skal holde den tilbake. Videre så blir jeg å holde en veldig høflig tone til han for å ikke provosere han, men jeg er usikker på hvordan jeg skal handtere det. Jeg har selvfølgelig ikke sagt noe til han om det jeg skriver her, for enten vil han aldri tro det eller så vil han bli rasende fordi det falske selvet er truet. Jeg beklager et langt innlegg, men jeg prøver bare å forstå. Etter det jeg har lest om NPF sammenholdt med mine opplevelser, mener jeg at han iallefall har trekk av lidelsen. Om han har fullt utviklet NPF eller ikke kan jo ikke jeg vurdere, det er jo en glidende skala og ikke en av/på-bryter. Jeg er til tross for alt svært glad i han som en venn, og jeg har virkelig slitt med tanken på at dette er en såpass omfattende lidelse at den er nærmest uhelbredelig. Jeg synes det er helt forferdelig dersom det er slik at han har NPF, og at alt dermed vil være en kamp for han. Jeg innser at det er umulig for en normal person å være i et varig forhold med noen med NPF, men jeg innrømmer at jeg synes det er tungt å godta at det ikke finnes noen hjelp å få for slike lidelser. Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre for å hjelpe gjennom min atferd overfor han? Både skryt til det oppblåste selvbildet og ytterligere nedrakking og knusing av det ekte selvet vil vel antageligvis gjøre vondt verre. Jeg takker for svar, og håper jeg kan til slutt forsone meg med at det ikke er alle psykiske lidelser man kan gjøre noe med.

[Gjest BNE]

Ser at avsnittene forsvant, beklager og håper det er leselig likevel.

[Gjest prust]

Ser at avsnittene forsvant, beklager og håper det er leselig likevel.

Anbefaler at du skriver det på nytt med avsnitt, siden det var såpass langt. Du må trykke to ganger på linjeskift for å få avsnitt.

Sjekk forhåndsvisning før du trykker på Send!

[Gjest BNE]

Jeg er 30 år, og nettopp kommet ut av et forhold som har vært totalt annerledes enn tidligere forhold, fordi mannen var meget spesiell både på godt og vondt.

Det tok meg nesten et år før jeg mistenkte at det kanskje var noe mer med denne mannen enn bare at han og jeg ikke passet sammen, og jeg sporet etterhvert inn på narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg har lest en del om temaet siden. Han har et overdrevet selvbilde og er meget selvopptatt. Han sa til meg da vi møttes at han i grunnen mente at han kunne få hvilken som helst dame han ville, men at han hadde valgt meg. Jeg syntes det var en pussig ting å si, og at det kanskje hørtes ut til at han hadde en ubegrunnet stor selvtillit, men jeg tenkte ikke mer over det. Han har også fabulert om å bli forfatter, uten at han egentlig visste hva han skulle skrive om. Han snakket for ikke så lenge siden om at kanskje han heller ville bli politiker. Han mener selv at han er så kreativ, at han er en av veldig få som forstår hvordan verden fungerer. Han fant ogs på et sitat, der han understreket at han ikke trodde at noen andre hadde funnet på dette før han. Dette sitatet og en del av ideene hans mente han var så verdifulle at han ikke ville at de skulle spres omkring, av frykt for tyveri av ideene hans. Videre mente han at religiøs tro var svært viktig for å mestre frykt i livet (han har nærmest fobi for frykt, til og med for skumle filmer, da han mener at frykt er rota til alt ondt), slik at han fant på en egen religion. Jeg trodde først det var en metafor, eller en slags livsfilosofi, men det viser seg at han har bestemt seg for å tro på disse gudene og delvis kanskje klart det også. Han var også svært opptatt av kosthold, dvs at han hadde mange ideer om hva som var sunt - for meg - mens han selv vekslet mellom å spise usunne varer som kjeks og sjokolade, samtidig som han feks kun ville spise kyllingfilet fordi det var mindre fett på det enn annet kjøtt.

Jeg opplevde også at han løy til meg, men om uviktige ting (i mine øyne). Han kunne feks fordreie krangler. En gang påstod han at han bare hadde sovnet på sofaen etter han gikk ut for å få litt luft, når sannheten var at jeg gikk etter han og spurte om han som resultat av krangelen hadde tenkt å sove på sofaen, noe han svarte bekreftende på der og da. Han løy om at det var han som hadde slått opp med eksen, men forsnakket seg senere slik at det fremkom at det var hun som brøt forholdet. Da jeg tok opp at jeg syntes han kritiserte meg mye, mente han at det gjorde han ikke, og at jeg sikkert hadde misforstått litt grovkornede spøker og tatt det bokstavlig. Jeg antar han føler et behov for å være feilfri og perfekt.

Når det gjelder empati, opplevde jeg hans empati med meg som noe lav av og til eller at han rett og slett var selvopptatt, men i andre sammenhenger som normal. Mange ganger hvis det var noe jeg bekymret meg for, ville han rett og slett ikke høre det og uttrykte at han skulle ønske det var noe han kunne gjøre for å hjelpe meg, men at det var det dessverre ikke, og at han håpet jeg ble bedre snart. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bedømme empatien, fordi fremvisning av empati kan ha vært et skuespill eller en måte å beholde meg på. Kan man ha en viss grad av empati med NPF eller narsissistiske trekk, eller er det helt utelukket? Jeg antar at lidelsens natur er slik at man nødvendigvis MÅ ha litt mindre empati, men behøver den mangle totalt?

Det er mange ting jeg kunne nevne her, men mine spørsmål gjelder hvoran lidelsen arter seg for den enkelte og også i forhold til å være mulig å kurere. Hvor stor innsikt har en med NPF i egen lidelse? Jeg leste en plass at noen av dem kan vite det, vite at de er annerledes og også frykte konsekvensene av annerledesheten. Eksempelvis ga han uttrykk for til meg at hna var redd for at han hadde kvaliteter med seg som gjorde han ute av stand til å noen sinne ha et varig forhold til ei dame. En plass stod det at narsissister utad hadde et selvsikkert selv, men at innerst inne har de det forferdelig vondt fordi de mangler tro på seg selv og at de har en verdi. Er det riktig at de egentlig kjemper en tung kamp inni seg, der de egentlig føler seg mislykket og verdiløs, mens de utad ser ut til å flomme over av selvopptatthet og selvtillit?

Jeg lurer også på hvor omfattende det "falske selv",eller kanskje heller manglende selvet, er. Har de noen egen personlighet som er synlig for oss andre, eller er alt kopiering fra andre mennesker? Hvis de liker en bestemt musikk, har en bestemt hobby etc, er det et glimt av deres ekte selv?

Jeg lurer også på om jeg har noe å frykte fra denne mannen. Han har aldri vært voldelig eller noe slikt. Han har blant annet fremdeles nøkkelen til leiligheta mi, antageligvis fordi han skjønte det var et maktmiddel som ville gjøre meg usikker. Vi har en grei tone med hverandre nå, men jeg har ikke spurt etter nøkkelen på to måneder for å ikke stimulere at han skal holde den tilbake. Videre så blir jeg å holde en veldig høflig tone til han for å ikke provosere han, men jeg er usikker på hvordan jeg skal handtere det. Jeg har selvfølgelig ikke sagt noe til han om det jeg skriver her, for enten vil han aldri tro det eller så vil han bli rasende fordi det falske selvet er truet.

Jeg beklager et langt innlegg, men jeg prøver bare å forstå. Etter det jeg har lest om NPF sammenholdt med mine opplevelser, mener jeg at han iallefall har trekk av lidelsen. Om han har fullt utviklet NPF eller ikke kan jo ikke jeg vurdere, det er jo en glidende skala og ikke en av/på-bryter.

Jeg er til tross for alt svært glad i han som en venn, og jeg har virkelig slitt med tanken på at dette er en såpass omfattende lidelse at den er nærmest uhelbredelig. Jeg synes det er helt forferdelig dersom det er slik at han har NPF, og at alt dermed vil være en kamp for han. Jeg innser at det er umulig for en normal person å være i et varig forhold med noen med NPF, men jeg innrømmer at jeg synes det er tungt å godta at det ikke finnes noen hjelp å få for slike lidelser. Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre for å hjelpe gjennom min atferd overfor han? Både skryt til det oppblåste selvbildet og ytterligere nedrakking og knusing av det ekte selvet vil vel antageligvis gjøre vondt verre. Jeg takker for svar, og håper jeg kan til slutt forsone meg med at det ikke er alle psykiske lidelser man kan gjøre noe med.

[Gjest BNE]

Anbefaler at du skriver det på nytt med avsnitt, siden det var såpass langt. Du må trykke to ganger på linjeskift for å få avsnitt.

Sjekk forhåndsvisning før du trykker på Send!

Takk, har gjort det nå.

[hidi, the scorpion]

Jeg er 30 år, og nettopp kommet ut av et forhold som har vært totalt annerledes enn tidligere forhold, fordi mannen var meget spesiell både på godt og vondt.

Det tok meg nesten et år før jeg mistenkte at det kanskje var noe mer med denne mannen enn bare at han og jeg ikke passet sammen, og jeg sporet etterhvert inn på narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg har lest en del om temaet siden. Han har et overdrevet selvbilde og er meget selvopptatt. Han sa til meg da vi møttes at han i grunnen mente at han kunne få hvilken som helst dame han ville, men at han hadde valgt meg. Jeg syntes det var en pussig ting å si, og at det kanskje hørtes ut til at han hadde en ubegrunnet stor selvtillit, men jeg tenkte ikke mer over det. Han har også fabulert om å bli forfatter, uten at han egentlig visste hva han skulle skrive om. Han snakket for ikke så lenge siden om at kanskje han heller ville bli politiker. Han mener selv at han er så kreativ, at han er en av veldig få som forstår hvordan verden fungerer. Han fant ogs på et sitat, der han understreket at han ikke trodde at noen andre hadde funnet på dette før han. Dette sitatet og en del av ideene hans mente han var så verdifulle at han ikke ville at de skulle spres omkring, av frykt for tyveri av ideene hans. Videre mente han at religiøs tro var svært viktig for å mestre frykt i livet (han har nærmest fobi for frykt, til og med for skumle filmer, da han mener at frykt er rota til alt ondt), slik at han fant på en egen religion. Jeg trodde først det var en metafor, eller en slags livsfilosofi, men det viser seg at han har bestemt seg for å tro på disse gudene og delvis kanskje klart det også. Han var også svært opptatt av kosthold, dvs at han hadde mange ideer om hva som var sunt - for meg - mens han selv vekslet mellom å spise usunne varer som kjeks og sjokolade, samtidig som han feks kun ville spise kyllingfilet fordi det var mindre fett på det enn annet kjøtt.

Jeg opplevde også at han løy til meg, men om uviktige ting (i mine øyne). Han kunne feks fordreie krangler. En gang påstod han at han bare hadde sovnet på sofaen etter han gikk ut for å få litt luft, når sannheten var at jeg gikk etter han og spurte om han som resultat av krangelen hadde tenkt å sove på sofaen, noe han svarte bekreftende på der og da. Han løy om at det var han som hadde slått opp med eksen, men forsnakket seg senere slik at det fremkom at det var hun som brøt forholdet. Da jeg tok opp at jeg syntes han kritiserte meg mye, mente han at det gjorde han ikke, og at jeg sikkert hadde misforstått litt grovkornede spøker og tatt det bokstavlig. Jeg antar han føler et behov for å være feilfri og perfekt.

Når det gjelder empati, opplevde jeg hans empati med meg som noe lav av og til eller at han rett og slett var selvopptatt, men i andre sammenhenger som normal. Mange ganger hvis det var noe jeg bekymret meg for, ville han rett og slett ikke høre det og uttrykte at han skulle ønske det var noe han kunne gjøre for å hjelpe meg, men at det var det dessverre ikke, og at han håpet jeg ble bedre snart. Jeg vet ikke hvordan jeg skal bedømme empatien, fordi fremvisning av empati kan ha vært et skuespill eller en måte å beholde meg på. Kan man ha en viss grad av empati med NPF eller narsissistiske trekk, eller er det helt utelukket? Jeg antar at lidelsens natur er slik at man nødvendigvis MÅ ha litt mindre empati, men behøver den mangle totalt?

Det er mange ting jeg kunne nevne her, men mine spørsmål gjelder hvoran lidelsen arter seg for den enkelte og også i forhold til å være mulig å kurere. Hvor stor innsikt har en med NPF i egen lidelse? Jeg leste en plass at noen av dem kan vite det, vite at de er annerledes og også frykte konsekvensene av annerledesheten. Eksempelvis ga han uttrykk for til meg at hna var redd for at han hadde kvaliteter med seg som gjorde han ute av stand til å noen sinne ha et varig forhold til ei dame. En plass stod det at narsissister utad hadde et selvsikkert selv, men at innerst inne har de det forferdelig vondt fordi de mangler tro på seg selv og at de har en verdi. Er det riktig at de egentlig kjemper en tung kamp inni seg, der de egentlig føler seg mislykket og verdiløs, mens de utad ser ut til å flomme over av selvopptatthet og selvtillit?

Jeg lurer også på hvor omfattende det "falske selv",eller kanskje heller manglende selvet, er. Har de noen egen personlighet som er synlig for oss andre, eller er alt kopiering fra andre mennesker? Hvis de liker en bestemt musikk, har en bestemt hobby etc, er det et glimt av deres ekte selv?

Jeg lurer også på om jeg har noe å frykte fra denne mannen. Han har aldri vært voldelig eller noe slikt. Han har blant annet fremdeles nøkkelen til leiligheta mi, antageligvis fordi han skjønte det var et maktmiddel som ville gjøre meg usikker. Vi har en grei tone med hverandre nå, men jeg har ikke spurt etter nøkkelen på to måneder for å ikke stimulere at han skal holde den tilbake. Videre så blir jeg å holde en veldig høflig tone til han for å ikke provosere han, men jeg er usikker på hvordan jeg skal handtere det. Jeg har selvfølgelig ikke sagt noe til han om det jeg skriver her, for enten vil han aldri tro det eller så vil han bli rasende fordi det falske selvet er truet.

Jeg beklager et langt innlegg, men jeg prøver bare å forstå. Etter det jeg har lest om NPF sammenholdt med mine opplevelser, mener jeg at han iallefall har trekk av lidelsen. Om han har fullt utviklet NPF eller ikke kan jo ikke jeg vurdere, det er jo en glidende skala og ikke en av/på-bryter.

Jeg er til tross for alt svært glad i han som en venn, og jeg har virkelig slitt med tanken på at dette er en såpass omfattende lidelse at den er nærmest uhelbredelig. Jeg synes det er helt forferdelig dersom det er slik at han har NPF, og at alt dermed vil være en kamp for han. Jeg innser at det er umulig for en normal person å være i et varig forhold med noen med NPF, men jeg innrømmer at jeg synes det er tungt å godta at det ikke finnes noen hjelp å få for slike lidelser. Er det i det hele tatt noe jeg kan gjøre for å hjelpe gjennom min atferd overfor han? Både skryt til det oppblåste selvbildet og ytterligere nedrakking og knusing av det ekte selvet vil vel antageligvis gjøre vondt verre. Jeg takker for svar, og håper jeg kan til slutt forsone meg med at det ikke er alle psykiske lidelser man kan gjøre noe med.

Før ble lidelsen kalt psykopati... Husker ikke hva de kaller den nå, dessverre.

Narsissistiske mennesker har litt annerledes symptoner.

De er òg selvopptatte, men på en litt annen måte...Psykopaten eier ikke medmenneskelige følelser, narsisstiske mennesker har mye mer innsyn i følelser, men de velger å se bort fra dem...

Psykopaten, er et farlig menneske:(

[Gjest blandingen]

Før ble lidelsen kalt psykopati... Husker ikke hva de kaller den nå, dessverre.

Narsissistiske mennesker har litt annerledes symptoner.

De er òg selvopptatte, men på en litt annen måte...Psykopaten eier ikke medmenneskelige følelser, narsisstiske mennesker har mye mer innsyn i følelser, men de velger å se bort fra dem...

Psykopaten, er et farlig menneske:(

blandet antisosial, narsist dyssosial og borderline er psykopat

[Gjest jghg]

En narsissist mangler selvinnsikt og det er dermed ikke sånn at han kjemper en daglig kamp for å opprettholde sitt falske selv, han gjør det vel mer som på autopilot (jeg er verdens sentrum, se på meg, beundre meg, alt jeg får til osv). Pga sin manglende selvinnsikt vil det også være svært vanskelig, om ikke umulig, å forandre/behandle en narsissist. En narsissist vil sette seg selv i fokus og ønsker at andre skal beundre og se opp til han. At han manipulerer sine omgivelser skjer vel mer eller mindre bevisst/ubevisst når fokuset er på seg selv og på å få tilfredstilt sine egne behov for beundring. Jeg tror ikke narsissister har så mye ekte empati, det er mer et mer eller mindre ubevisst spill for at andre skal like han.

[EnolaGay]

En narsissist mangler selvinnsikt og det er dermed ikke sånn at han kjemper en daglig kamp for å opprettholde sitt falske selv, han gjør det vel mer som på autopilot (jeg er verdens sentrum, se på meg, beundre meg, alt jeg får til osv). Pga sin manglende selvinnsikt vil det også være svært vanskelig, om ikke umulig, å forandre/behandle en narsissist. En narsissist vil sette seg selv i fokus og ønsker at andre skal beundre og se opp til han. At han manipulerer sine omgivelser skjer vel mer eller mindre bevisst/ubevisst når fokuset er på seg selv og på å få tilfredstilt sine egne behov for beundring. Jeg tror ikke narsissister har så mye ekte empati, det er mer et mer eller mindre ubevisst spill for at andre skal like han.

Spørsmål *rekker opp handa*

Er det slik at vi alle har noen slike karaktertrekk i ungdom, og at modning og erfaring, eller/og det å se seg selv i samspill med andre sletter disse hos "normale" mennesker?

Kan "normale" mennesker BLI narsissister av å aldri oppleve andre menneskers konstruktive kritikk, og er det i så fall også uopprettelig?

[Madelenemie]

En narsissist mangler selvinnsikt og det er dermed ikke sånn at han kjemper en daglig kamp for å opprettholde sitt falske selv, han gjør det vel mer som på autopilot (jeg er verdens sentrum, se på meg, beundre meg, alt jeg får til osv). Pga sin manglende selvinnsikt vil det også være svært vanskelig, om ikke umulig, å forandre/behandle en narsissist. En narsissist vil sette seg selv i fokus og ønsker at andre skal beundre og se opp til han. At han manipulerer sine omgivelser skjer vel mer eller mindre bevisst/ubevisst når fokuset er på seg selv og på å få tilfredstilt sine egne behov for beundring. Jeg tror ikke narsissister har så mye ekte empati, det er mer et mer eller mindre ubevisst spill for at andre skal like han.

Hei!

Ja det var egentlig en god beskrivelse av en med denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg fikk bekreftet av en hyggelig psykiater som hadde innsyn i min barnejournal at min mor hadde dette. De så derfor mine oppvekstforhold som så vanskelige og håpløs at de på et tidspunkt tok meg ut av hjemmet, fordi nettopp, hun tar ingen kritikk/veiledning/råd av sin person, hun er perfekt i egne øyne. Ville aldri oppsøkt hjelp og har alltid behandlet meg dårlig fordi jeg ikke lot meg styre tror jeg? Uansett det hele er trist, også fordi man likosm ikke kan gjøre noe for skånsomt engang hjelpe henne. Min mann sier, "vi får ta det positive og la det negative prelle av". Hun kritiserer alle mennesker hardt, og sier alle burde være som henne og min bror da ville det vært bedre her i verden. Det hele er uhyggelig. Min psykiater har sagt dette er en ytterst vanskelig tilstand. At hun etter en masse partnere etablerte seg i et forhold var nok fordi hun fant en mann som underordner seg i alt!! Du bør ikke innlede et forhold til en slik person, jeg har slitt i årevis og det har tatt tid for meg å lære meg en måte å leve med dette problemet, vi har lite kontakt. Men de ødelegger også ofte sine barn, de manipulerer, trakkaserer, fordeler skyld, ødelegger selvbildet, kan være ustabile og til og med slå, men da er din egen feil for de er perfekte i egne øyne. Jeg tror ikke de kan hjelpes, det har flere psykiatere sagt til meg, dessverre.

[Gjest BNE]

Spørsmål *rekker opp handa*

Er det slik at vi alle har noen slike karaktertrekk i ungdom, og at modning og erfaring, eller/og det å se seg selv i samspill med andre sletter disse hos "normale" mennesker?

Kan "normale" mennesker BLI narsissister av å aldri oppleve andre menneskers konstruktive kritikk, og er det i så fall også uopprettelig?

Ja, det er slik at spesielt ungdom fremviser narsissistiske trekk, men de vokser det av seg. Det er helt vanlig. De som derimot ikke vokser det av seg, kan ha NPF.

Små barn vet jo kun om seg selv og har ikke fullt utviklet empati blant annet, men etterhvert som man blir voksen skal man modnes og utvikle både et eget selv og empati for andre. For noen skjer ikke dette, dessverre.

[Gjest BNE]

Spørsmål *rekker opp handa*

Er det slik at vi alle har noen slike karaktertrekk i ungdom, og at modning og erfaring, eller/og det å se seg selv i samspill med andre sletter disse hos "normale" mennesker?

Kan "normale" mennesker BLI narsissister av å aldri oppleve andre menneskers konstruktive kritikk, og er det i så fall også uopprettelig?

Glemte å svare på siste del. Jeg tror ikke normale mennesker kan BLI narsissister etter en viss alder. Jeg tror det er både teorier om genetisk komponent for å få narsissistiske trekk, men en teori er faktisk at det kommer av oppvekst, dvs foreldre som ikke viser interesse for barnet sitt, som bruker barnet sitt som en klilde til påfyll av egen selvtillit om du vil. En narsissistisk forelder er dermed i stand til å skape en ny narsissist fordi de trekkene en med NPF har er de betingelsene som også utvikler NPF hos et barn.

Wikipedia forklarer det bedre enn jeg: "En person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse fremstår som «selvopptatt», men det er en overflatisk og altfor enkel beskrivelse. Egentlig mangler personen en klar utvikling av sitt «Selv». Selvet ble aldri utviklet normalt (på det tidspunkt det skulle vært utviklet) fordi barnet i tidlig alder ble lært opp til å bygge opp omsorgspersonens selv gjennom frykten for ikke å få nødvendige oppmerksomhet. Resulatet var at barnets selv ble underutviklet/skadet."

[Gjest BNE]

Hei!

Ja det var egentlig en god beskrivelse av en med denne personlighetsforstyrrelsen. Jeg fikk bekreftet av en hyggelig psykiater som hadde innsyn i min barnejournal at min mor hadde dette. De så derfor mine oppvekstforhold som så vanskelige og håpløs at de på et tidspunkt tok meg ut av hjemmet, fordi nettopp, hun tar ingen kritikk/veiledning/råd av sin person, hun er perfekt i egne øyne. Ville aldri oppsøkt hjelp og har alltid behandlet meg dårlig fordi jeg ikke lot meg styre tror jeg? Uansett det hele er trist, også fordi man likosm ikke kan gjøre noe for skånsomt engang hjelpe henne. Min mann sier, "vi får ta det positive og la det negative prelle av". Hun kritiserer alle mennesker hardt, og sier alle burde være som henne og min bror da ville det vært bedre her i verden. Det hele er uhyggelig. Min psykiater har sagt dette er en ytterst vanskelig tilstand. At hun etter en masse partnere etablerte seg i et forhold var nok fordi hun fant en mann som underordner seg i alt!! Du bør ikke innlede et forhold til en slik person, jeg har slitt i årevis og det har tatt tid for meg å lære meg en måte å leve med dette problemet, vi har lite kontakt. Men de ødelegger også ofte sine barn, de manipulerer, trakkaserer, fordeler skyld, ødelegger selvbildet, kan være ustabile og til og med slå, men da er din egen feil for de er perfekte i egne øyne. Jeg tror ikke de kan hjelpes, det har flere psykiatere sagt til meg, dessverre.

JGHG: Det er det jeg lurer litt på, for de føler seg jo svært lett krenket dersom andre er skeptiske til det de kommer med. Et synspunkt som eksen ga uttrykk for var faktisk at han syntes jeg fremviste han manglende (medmenneskelig) respekt dersom jeg var uenig i noe, mens for meg ligger respekten i å lytte til andres synspunkter og akseptere at andre er annerledes - og ikke i å erstatte egen atferd med partnerens syn. Jeg tenker at dersom de lett kan føle seg krenket, kanskje de føler at det er en kamp på liv og død for å opprettholde bildet som perfekt?

Madelenemie: Det er godt du kom deg vekk fra mor i så tilfelle. Jeg sliter med det samme som du sånn sett, at jeg er trist fordi det ikke er noe å gjøre med NPF. Jeg føler meg overbevist om at eksen har en eller annen grad av NPF. Jeg synes det er fyktelig tungt å innse at en ellers frisk mann på 35 som faktisk har mange talenter og muligheter i verden stadig vil oppleve å komme i konflikt med sine partnere, sin familie og kanskje også kolleger.

[Gjest BNE]

JGHG: Det er det jeg lurer litt på, for de føler seg jo svært lett krenket dersom andre er skeptiske til det de kommer med. Et synspunkt som eksen ga uttrykk for var faktisk at han syntes jeg fremviste han manglende (medmenneskelig) respekt dersom jeg var uenig i noe, mens for meg ligger respekten i å lytte til andres synspunkter og akseptere at andre er annerledes - og ikke i å erstatte egen atferd med partnerens syn. Jeg tenker at dersom de lett kan føle seg krenket, kanskje de føler at det er en kamp på liv og død for å opprettholde bildet som perfekt?

Madelenemie: Det er godt du kom deg vekk fra mor i så tilfelle. Jeg sliter med det samme som du sånn sett, at jeg er trist fordi det ikke er noe å gjøre med NPF. Jeg føler meg overbevist om at eksen har en eller annen grad av NPF. Jeg synes det er fyktelig tungt å innse at en ellers frisk mann på 35 som faktisk har mange talenter og muligheter i verden stadig vil oppleve å komme i konflikt med sine partnere, sin familie og kanskje også kolleger.

Jeg skal iallefall si en ting, at jeg forstod ikke hva som foregikk i forholdet, jeg skjønte ikke hvorfor det var så utrolig vanskelig mellom oss. Jeg syntes han var ganske spesiell på mange måter, men han er også fra et annet land og jeg satte nok vel mye på kontoen for kulturforskjeller, både faktiske forskjeller og innbilte forskjeller pga ulik ordlegging og uttrykksmåte. Da jeg leste om NPF var det utrolig mye som falt på plass for meg. Det var en lettelse, men samtidig sliter jeg med at det ikke en gang finnes håp i form av hjelp til de som kanskje en vakker dag skulle velge å søke hjelp.

Jeg er sikker på én ting, og det er at denne personlighetstypen blir jeg å kjenne igjen raskt hvis jeg skulle støte på andre med samme trekk.

[EnolaGay]

Glemte å svare på siste del. Jeg tror ikke normale mennesker kan BLI narsissister etter en viss alder. Jeg tror det er både teorier om genetisk komponent for å få narsissistiske trekk, men en teori er faktisk at det kommer av oppvekst, dvs foreldre som ikke viser interesse for barnet sitt, som bruker barnet sitt som en klilde til påfyll av egen selvtillit om du vil. En narsissistisk forelder er dermed i stand til å skape en ny narsissist fordi de trekkene en med NPF har er de betingelsene som også utvikler NPF hos et barn.

Wikipedia forklarer det bedre enn jeg: "En person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse fremstår som «selvopptatt», men det er en overflatisk og altfor enkel beskrivelse. Egentlig mangler personen en klar utvikling av sitt «Selv». Selvet ble aldri utviklet normalt (på det tidspunkt det skulle vært utviklet) fordi barnet i tidlig alder ble lært opp til å bygge opp omsorgspersonens selv gjennom frykten for ikke å få nødvendige oppmerksomhet. Resulatet var at barnets selv ble underutviklet/skadet."

Ser man det ja. Takk for svar! :0)

[Madelenemie]

Jeg skal iallefall si en ting, at jeg forstod ikke hva som foregikk i forholdet, jeg skjønte ikke hvorfor det var så utrolig vanskelig mellom oss. Jeg syntes han var ganske spesiell på mange måter, men han er også fra et annet land og jeg satte nok vel mye på kontoen for kulturforskjeller, både faktiske forskjeller og innbilte forskjeller pga ulik ordlegging og uttrykksmåte. Da jeg leste om NPF var det utrolig mye som falt på plass for meg. Det var en lettelse, men samtidig sliter jeg med at det ikke en gang finnes håp i form av hjelp til de som kanskje en vakker dag skulle velge å søke hjelp.

Jeg er sikker på én ting, og det er at denne personlighetstypen blir jeg å kjenne igjen raskt hvis jeg skulle støte på andre med samme trekk.

Hei!

Min mor vil ALDRI søke hjelp, hun forakter svakhet!!!

Jeg er et sånt sykelig menneske hun forakter, men jeg bryr meg ikke. Hun har et trist liv, klager på alt og alle og blir aldri fornøyd, men jeg syns synd på henne ikke fordi hun er min mor, men fordi hun er et menneske og det er trist å se slike liv kastet bort.

Jeg har et rikt og godt liv med min mann og min mann tar seg av all kontakt med min familie. Og støtter meg, og minner meg,

"Din mor vil aldri forandre seg".

Men jeg tenker ofte, "jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å være rammet av dette".