Deprimert eller bare sur.

[Attekattenoa]

Jeg kjenner meg litt igjen i innlegget under, og jeg har også gått og lurt på om jeg muligens er deprimert.

For 8 mnd siden fikk min mann og jeg barn, og jeg går nå hjemme med småen. Jeg har lite energi og føler at jeg trenger en pause, jeg trenger å komme meg ut og snakke med venner og andre voksne. Men når anledningen byr seg, så leter jeg etter grunner for å slippe, og vil heller sitte passiv hjemme og stirre i taket (TV). Når jeg først kommer meg ut, så fungerer jeg som normalt.

Værst går det ut over mannen. Jeg har alltid vært ganske tolerant og har aldri hengt meg opp i bagateller. Nå elter jeg på alle min manns uvaner. Ikke bare de feil han gjør i dag, men også ting han har gjort for mange år siden. Ting jeg lot passere den gangen går jeg nå og elter på. Jeg er sint på min mann det meste av tiden, det skal utrolig lite til for at jeg blir irritert. Sinne er vel det jeg føler det meste av tiden, men i forrige uka satt jeg også å gråt på do, uten noen grunn. Det er også helt ulikt meg. Kan ikke huske siste jeg gråt. Jeg merker at jeg har ett annet tankesett ett det jeg hadde før. Jeg fokuserer bare på det negative, ikke det positive. Jeg vet jeg er urimelig, men orker ikke gjøre noen med det.

Jeg ser at min mann legger seg i selen for at jeg skal være i godt humør, men så fort han gjør en liten "feil" så hugger jeg til. Han tror nok det er fordi jeg går hjemme, og at alt vil ordne seg når jeg begynner i jobb igjen. Kanskje han har rett, men sist jeg gikk hjemme storkoste jeg meg.

Er jeg bare lei av mannen min, eller kan det være en depresjon.

Når jeg tenker etter, så har jeg også begynt å irritere meg over en venninnne. En venninne jeg ikke har møtt på 2 mnd. så det er ikke noe hun har gjort nylig som irriterer, jeg begynner å henge meg opp i ting hun har gjort tidliger. Igjen ting jeg lett lot passere den gangen, men som jeg nå tenker på flere ganger om dagen. I dag har jeg sett for meg ett "oppgjør" hvor forteller hennne akkurat hva jeg mener, og hvor jeg virkelig slenger ut av mag mye sårende kommenterer. Det er kanskje greit å sitt hjemme og stirre i taket fremfor å havne i den situasjonen.

Er det bare å skjerpe seg? Har liksom ikke lyst til å skjerpe meg. Jeg er så lei av å skjerpe meg.

[Attekattenoa]

Kan vel også informere om at jeg ellers har vært "frisk som en fisk", og har ingen grunn til å ha noen bekymringer i livet. Har tidligere (og gjør det vel også fortsatt) alltid følt at jeg har vært av de heldige som aldri har opplevd virkelig vonde og vanskelige ting i livet.

[Gondor]

Kan vel også informere om at jeg ellers har vært "frisk som en fisk", og har ingen grunn til å ha noen bekymringer i livet. Har tidligere (og gjør det vel også fortsatt) alltid følt at jeg har vært av de heldige som aldri har opplevd virkelig vonde og vanskelige ting i livet.

Som jeg skjønner fra innlegget ditt har dere et barn fra før? Hvis dette er tilfelle har du nå to barn å ta deg av og ikke bare ett. Kanskje det føles tyngre enn det du vil innrømme? Jeg hadde prøvd å være meget tolerant med meg selv i den situasjonen du er i. Prøv å få tak i hva det er du virkelig føler og kommuniser det til din mann. Han er den viktigste personen i ditt liv i tillegg til barna, så det er viktig at han føler seg sikker på hva det er du føler. Jeg kjenner deg ikke og er ikke psykiater, men det høres for meg ut som du er frustrert og ikke deprimert. Og da går det dessverre ofte ut over omgivelsene. Kan du finne en aktivitet du virkelig liker og gjøre det? Kanskje du kan gå så svetten driver med barnevognen? Kanskje du trenger virkelig time off og skulle reise bort en week end ( med mindre du ammer da). Steller du deg selv? Passer du på deg selv? Når det gjelder din venninne hadde jeg tatt det helt med ro. Det er bare tanker du har. Og tanker er ikke farlige.

Jeg tror det gjelder å ha aksept innover og fokus utover. Har du gjort noe i dag som får deg til å føle deg stolt? Det er et mål for noen enhver.

Lykke til!

[Gjest kjhh]

Jeg tror mannen din har rett. Du er lei og frustrert over å bare gå hjemme, og har mye innestengt frustrasjon og irritasjon (vær glad for at han ser dette og tar hensyn). Du bør ikke ta noe opp med din venninnne, om noen mnd vil du sannsynligvis være virkelig glad for at du ikke sa noe til henne. Gondor gir deg et bra svar, hva med å gå deg en tur med barnevogna hver dag? Eller ta deg en joggetur eller annen trim på ettermiddagstid et par ganger i uka når mannen din er hjemme? Da tror jeg du vil bli et mer harmonisk menneske igjen. Lykke til!

[Attekattenoa]

Som jeg skjønner fra innlegget ditt har dere et barn fra før? Hvis dette er tilfelle har du nå to barn å ta deg av og ikke bare ett. Kanskje det føles tyngre enn det du vil innrømme? Jeg hadde prøvd å være meget tolerant med meg selv i den situasjonen du er i. Prøv å få tak i hva det er du virkelig føler og kommuniser det til din mann. Han er den viktigste personen i ditt liv i tillegg til barna, så det er viktig at han føler seg sikker på hva det er du føler. Jeg kjenner deg ikke og er ikke psykiater, men det høres for meg ut som du er frustrert og ikke deprimert. Og da går det dessverre ofte ut over omgivelsene. Kan du finne en aktivitet du virkelig liker og gjøre det? Kanskje du kan gå så svetten driver med barnevognen? Kanskje du trenger virkelig time off og skulle reise bort en week end ( med mindre du ammer da). Steller du deg selv? Passer du på deg selv? Når det gjelder din venninne hadde jeg tatt det helt med ro. Det er bare tanker du har. Og tanker er ikke farlige.

Jeg tror det gjelder å ha aksept innover og fokus utover. Har du gjort noe i dag som får deg til å føle deg stolt? Det er et mål for noen enhver.

Lykke til!

''Som jeg skjønner fra innlegget ditt har dere et barn fra før? Hvis dette er tilfelle har du nå to barn å ta deg av og ikke bare ett. Kanskje det føles tyngre enn det du vil innrømme?''

Jo vi har 2 barn, og det kan selvfølgelig være litt slitsom, men ikke værre enn at jeg fint burde kunne håndtere det.

''Jeg hadde prøvd å være meget tolerant med meg selv i den situasjonen du er i. Prøv å få tak i hva det er du virkelig føler og kommuniser det til din mann. Han er den viktigste personen i ditt liv i tillegg til barna, så det er viktig at han føler seg sikker på hva det er du føler.''

Det jeg føler er sinne og irritasjon. Selv når min mann sier noe hyggelig og skryter av meg "klarer jeg ikke" være hyggelig tilbake. Jeg bare nikker og unngår ham. Jeg setter "klarer jeg ikke" i anførselstegn fordi jeg kanskje heller burde skrevet "gidder jeg ikke". Jeg kjører ekteskapet i grøfta uten å gjøre noe for å hindre det. For et svik mot mine barn.

''Jeg kjenner deg ikke og er ikke psykiater, men det høres for meg ut som du er frustrert og ikke deprimert. Og da går det dessverre ofte ut over omgivelsene.''

Du har sikkert rett. Tankene om at dette skulle være en depresjon er nok bare en måte å forsvare mine handlinger på. Jeg burde ha lagt dette innlegget under samliv, og ikke psykiatri.

''Kan du finne en aktivitet du virkelig liker og gjøre det? Kanskje du kan gå så svetten driver med barnevognen? Kanskje du trenger virkelig time off og skulle reise bort en week end ( med mindre du ammer da).''

Jeg skal bort en weekend i nærmeste fremtid. Noe jeg har ønsket å gjøre i flere år, men nå leter jeg etter unskyldninger for å slippe. Jeg klarer å komme meg ut med barnevogna av og til selv om det sitter langt inne.

''Steller du deg selv? Passer du på deg selv?''

Både ja og nei. Jeg klarer stort sett å få meg en dusj, men sminke har jeg slutta med, og frisøren har jeg bare vært hos en gang de siste 8 mnd. Før gikk jeg ikke ut uten sminke. Tannlegen var også sjokkert over tilstanden på tennene mine. Han lurte på om det var skjedd noe som gjorde at det sto så dårlig til i forhold til tidligere. Men dette var allerede for 6 mnd. siden. Jeg vet ikke helt hvor lenge dette har pågått men trodde ikke det hadde vært så lenge.

''Når det gjelder din venninne hadde jeg tatt det helt med ro. Det er bare tanker du har. Og tanker er ikke farlige.''

Jeg sier nok ikke noe til min venninne. Det som slo meg var at jeg faktisk klarte å bli sint og skuffet over henne uten å treffe henne. Vi var gode venner sist jeg så henne, og nå har jeg skapt dette helt uten hennes hjelp.

''Jeg tror det gjelder å ha aksept innover og fokus utover. Har du gjort noe i dag som får deg til å føle deg stolt? Det er et mål for noen enhver.

Lykke til!''

Takk for fornuftig og hyggelig svar.

[Gjest det mener jeg]

''Som jeg skjønner fra innlegget ditt har dere et barn fra før? Hvis dette er tilfelle har du nå to barn å ta deg av og ikke bare ett. Kanskje det føles tyngre enn det du vil innrømme?''

Jo vi har 2 barn, og det kan selvfølgelig være litt slitsom, men ikke værre enn at jeg fint burde kunne håndtere det.

''Jeg hadde prøvd å være meget tolerant med meg selv i den situasjonen du er i. Prøv å få tak i hva det er du virkelig føler og kommuniser det til din mann. Han er den viktigste personen i ditt liv i tillegg til barna, så det er viktig at han føler seg sikker på hva det er du føler.''

Det jeg føler er sinne og irritasjon. Selv når min mann sier noe hyggelig og skryter av meg "klarer jeg ikke" være hyggelig tilbake. Jeg bare nikker og unngår ham. Jeg setter "klarer jeg ikke" i anførselstegn fordi jeg kanskje heller burde skrevet "gidder jeg ikke". Jeg kjører ekteskapet i grøfta uten å gjøre noe for å hindre det. For et svik mot mine barn.

''Jeg kjenner deg ikke og er ikke psykiater, men det høres for meg ut som du er frustrert og ikke deprimert. Og da går det dessverre ofte ut over omgivelsene.''

Du har sikkert rett. Tankene om at dette skulle være en depresjon er nok bare en måte å forsvare mine handlinger på. Jeg burde ha lagt dette innlegget under samliv, og ikke psykiatri.

''Kan du finne en aktivitet du virkelig liker og gjøre det? Kanskje du kan gå så svetten driver med barnevognen? Kanskje du trenger virkelig time off og skulle reise bort en week end ( med mindre du ammer da).''

Jeg skal bort en weekend i nærmeste fremtid. Noe jeg har ønsket å gjøre i flere år, men nå leter jeg etter unskyldninger for å slippe. Jeg klarer å komme meg ut med barnevogna av og til selv om det sitter langt inne.

''Steller du deg selv? Passer du på deg selv?''

Både ja og nei. Jeg klarer stort sett å få meg en dusj, men sminke har jeg slutta med, og frisøren har jeg bare vært hos en gang de siste 8 mnd. Før gikk jeg ikke ut uten sminke. Tannlegen var også sjokkert over tilstanden på tennene mine. Han lurte på om det var skjedd noe som gjorde at det sto så dårlig til i forhold til tidligere. Men dette var allerede for 6 mnd. siden. Jeg vet ikke helt hvor lenge dette har pågått men trodde ikke det hadde vært så lenge.

''Når det gjelder din venninne hadde jeg tatt det helt med ro. Det er bare tanker du har. Og tanker er ikke farlige.''

Jeg sier nok ikke noe til min venninne. Det som slo meg var at jeg faktisk klarte å bli sint og skuffet over henne uten å treffe henne. Vi var gode venner sist jeg så henne, og nå har jeg skapt dette helt uten hennes hjelp.

''Jeg tror det gjelder å ha aksept innover og fokus utover. Har du gjort noe i dag som får deg til å føle deg stolt? Det er et mål for noen enhver.

Lykke til!''

Takk for fornuftig og hyggelig svar.

Jeg synes absolutt du høres deprimert ut, og ville gått til lege og tatt en depresjonstest. Du har kanskje "mannevarianten", og er mer aggressiv enn trist. Det er nå verdt et forsøk, for ingen mann kan leve med dette særlig lenge. Og det er dårlig gjort i forhold til mannen din å gå slik uten å se om det er noe som kan gjøres.

[Attekattenoa]

Jeg synes absolutt du høres deprimert ut, og ville gått til lege og tatt en depresjonstest. Du har kanskje "mannevarianten", og er mer aggressiv enn trist. Det er nå verdt et forsøk, for ingen mann kan leve med dette særlig lenge. Og det er dårlig gjort i forhold til mannen din å gå slik uten å se om det er noe som kan gjøres.

''Du har kanskje "mannevarianten", og er mer aggressiv enn trist.''

Interesant. Jeg har ofte sagt at hjernen min fungerer mer som en mannehjerne (f.eks mer rasjonell enn emosjonell). Det er vel også en av grunnene til at jeg har fått stempelet som særdeles tolerant. Ironisk nok er det først nå jeg passer inn i den steriotype kona som mannen aldri klarer å gjøre til lags.