fortvilet

[Gjest pinnsvinet]

Hei! Jeg er ei jente på 32 år som i perioder sliter med at jeg er nedstemt. Etter at jeg fikk mitt første barn var jeg mye trett og sliten, etter ett år innrømmet jeg at jeg nok var nedstemt og fikk diagnosen fødselsdepresjon. Jeg gikk en kort periode på cipralex før jeg ble gravid på nytt. Jeg hadde en lang periode over ca tre år der alt føltes fint. For et år siden begynte jeg igjen å føle meg nedfor. Jeg begynte å slite med søvnen, fikk hjelp med dette og ting føltes bedre. Men disse dårlige periodene kommer og går. Jeg har hele tiden hatt god dialog med min fastlege. I 5-6 års alder ble jeg utsatt for et overgrep (ble reddet i siste time) som det aldri ble snakket om, jeg har mistet flere av mine nærmeste og har nok hatt vondt for å bearbeide dette. Disse tingene er ikke noe jeg kverner rundt i dagliglivet. Men jeg ytret et ønske om en henvisning til psykolog slik at jeg kunne få forebygge disse down periodene, og evt se om disse disse hendelsene var noe jeg burde jobbe med. Når jeg ba om denne henvisningen var jeg overbevist om at eg var blitt meg selv igjen, men jeg tenkte det var viktig å forebygge. Jeg fikk relativt raskt time hos psykiater, vi hadde overhode ikke kjemi, og jeg følte ikke jeg ble tatt på alvor. Når jeg var hos psykiateren hadde jeg det bra og tenkte at det var bortkastet tid og penger. Jeg valgte derfor å avslutte etter første time. Nå er jeg usikker på om det var så lurt. Den siste tiden har følt meg veldig svingende. Jeg kan ha 3-4 uker hvor livet føles strålende fantastisk, for så og ha 1-2 hvor jeg er langt nede i kjelleren. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg føler meg slik. Jeg har en fantastisk mann og et godt ekteskap, god økonomi, en jobb jeg stortrives i og to flotte og harmoniske barn. Jeg blir fortvilet over at dette tar så mye tid og krefter og er redd for når neste down periode kommer. Jeg spiser sunt og trener regelmessig. Travle perioder trives jeg best med, det virker som om jo flere jern jeg har i ilden desto bedre føler jeg meg, men jeg takler dårligere rolige perioder, det virker som om tungheten da automatisk kommer snikende. Forrige uke hadde jeg og ungene en ekstra ferie uke for å kose oss hjemme i nærmiljøet, men uten noe spesielt på programmet. Tungheten kom snikende og jeg var lenger nede enn jeg noen gang har vært. Jeg virkelig skremte meg selv. Jeg tenkte på hvordan jeg kunne ta livet mitt, hvordan jeg skulle gjøre det uten at ungene skulle få se meg og om jeg kunne klare det uten at man fikk mistanke om at jeg hadde prøvd å ta selvmord, jeg tenkte også på hvilken dag det passet best slik at ungene ikke skulle bli traumatisert av det og mannen slite minst mulig. Det gjorde meg ingenting å tenke på at jeg ville bli borte fra dem. det føltes befriende. Så gikk det noen dager og livet ble gradvis bedre igjen. Nå føles livet helt ok. Men jeg skammer meg virkelig over at jeg har disse periodene, ikke minst over sistnevnte. Jeg føler jeg ikke har grunn til dette og synes det er pinlig. Jeg ønsker ikke å innrømme for omverdenen at jeg har det som jeg har det, samtidig orker jeg heller ikke tanken på at det skal fortsette. Jeg har en relativt sentral stilling i helsevesenet i kommunen og sliter virkelig med tanken på at dette kan komme ut. Jeg tenker at jeg bør kontakte fastlegen og be om en ny henvisning, jeg føler meg trygg på ham, men synes samtidig at dette er svært vanskelig da jeg i perioder samarbeider med ham i jobbsammenheng. Jeg ser jo at noe må gjøres, men det hadde vært fint med andres synspunkter.

[Sør]

Hei,

Jeg forstår at det er merkelig, men det finnes da knapt en eneste ansatt i helsevesenet som ikke går til psykolog, gynekolog, lege, og/eller har mer eller mindre "pinlige" sykdommer her og der.

Be om en henvisning, og så kan du sikkert få gå til en behandler som ligger utenfor "området" hvis du ønsker det. Hvis du bor på et lite sted så kan du være sikker på at maneg av dine kollegaer allerede er kunde hos behandleren! ;-)

Med vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du skal prøve å få en ny henvisning. Denne gangen skal du ikke avslutte før du blir rådet til det.

[Gjest Nerda]

Hei,

Jeg forstår at det er merkelig, men det finnes da knapt en eneste ansatt i helsevesenet som ikke går til psykolog, gynekolog, lege, og/eller har mer eller mindre "pinlige" sykdommer her og der.

Be om en henvisning, og så kan du sikkert få gå til en behandler som ligger utenfor "området" hvis du ønsker det. Hvis du bor på et lite sted så kan du være sikker på at maneg av dine kollegaer allerede er kunde hos behandleren! ;-)

Med vennlig hilsen

Utrolig gode poeng Sør!

Pinnsvinet,

Ellers - skurrer kjemien helt når man får tildelt en behandler er mitt råd BYTT! Man har krav på det, jeg har selv gjort det. Prøv det før du slutter. NHD har jo talt klart om den saken.