Gråter under press

[Gjest Mari11]

Hei! jeg studere på universitet å går mitt tredje år nå. For 4år siden, gikk jeg på siste året på vgs.Der skulle vi begynne med muntlige høringer i oppgaver vi hadde løst.Dette var helt nytt for meg.Saken er at når jeg gikk inn for å da bli hørt i min første oppgave som jeg var forbredt på, var jeg svært nervøs. Jeg og læreren går inn på høringsrommet, som ikke var så stort. der skulle jeg sitte på den ene siden av bordet, og hun den andre. Hun startet med å stille spørsmål, jeg prøvde å svare/forklarer å etter et par minutter begynner jeg å gråte.jeg klarte ikke å stoppe med det første,og det endte med at høringen ble helt misslykket.vi konkluderte med at jeg skulle begynne med skriflige høringer istendenfor.Siden muntlig ikke funket for meg.2år etterpå begynte jeg på universitet.vi skulle ha en muntlig eksamen, å jeg gruet meg noe så forferdelig timene før.satt utenfor rommet å skalv å følt tårene nesten kom.Jeg gikk inn i rommet, som var svært lite.det første jeg gjorde da jeg gikk inn var å flytte stolen som jeg skulle sitte på, lengst vekk fra sensoren og læreren.4minutter etter jeg hadde begynt å snakke, begynte jeg å gråte. vanskelig å slutte, og vanskelig å "skjerpe" seg til å fortsette. vi fortsattet men det var med svak innsats.Nå har det gått 2år å vi har har heldigvis ikke hatt muntlig høring etter dette.men idag,skulle vi ha gruppeintervju med klassen,slik at læreren skulle velge ut 6 av 15 som fikk lov til å få praksis i utlandet.dette var noe jeg svært ville.vi hadde fått 3 spørsmål dagen før som vi kunne øve på.jeg var veldig nervøs før vi gikk inn,men smilte å lo.da vi gikk inn,la jeg merke til det lille rommet, jeg flyttet stolen min litt vekk fra læreren, og åpnet opp et vindu.da første person var ferdig med å svare var det min tur.jeg pratet i 2minutter, også begynte jeg å gråte. samme problem som sist. jeg svettet, var varm, følte det bare presset masse tårer på, klarte ikke å holde det inni meg. denne gangen klarte jeg å skjerpe meg etterhvert, og svare kort på noen spørsmål etterpå. men det var ikke allverdens. jeg sa at jeg kunne ha sagt mer, men får det ikke til fordi da begynner jeg å gråte igjen. Kan dere hjelpe meg til å forklare hva dette er for noe? dette er utrulig kjipt for meg, syns ikke det er greit å gråte foran to andre medstudenter, føler meg flau, samtidlig som jeg føler at det ikke er min feil... det rare var, at jeg følte med en gang når jeg gikk i rommet at jeg kommer til å gråte. jeg føler selv at hvis vi kunne ha våre i et større rom, og at læreren hadde sittet litt på avstand at det hadde gått mye bedre. forstår ikke hvorfor dette skjer. har jeg prestasjonsangst? angst for små rom? nå sitter jeg å skammer meg over hva som skjedde.

[cathlin]

Du kan jo ikke noe for at du begynner å gråte. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn for deg. Jeg begynte alltid før å gråte hos fastlegen uansett om jeg bare kom for å få allergimedisiner, og hender jeg gjør det fremdeles, men nå er jeg ikke så ofte der da.

Hvis det ødelegger for deg i studiesituasjonen, er dette noe du kan ta opp med læreren/høringsperson eller noe sånt på forhånd? Vet ikke om det ville hjelpe eller hvilken studiesituasjon du er i. Eventuelt høre med studieveileder om alternative måter å løse sånt på, slik at du får like muligheter til det du har lyst til/ vist det du kan.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ville angrepet dette problemet med trening. Tren deg på å fremføre ting i stadig vanskeligere situasjoner. Begynn foran speilet eller et videokamera. Fortsett så med en god venninne eller en annen du er helt trygg på. Gå videre med noen flere i publikum og/eller noen som er deg litt fjernere.

Jeg har hatt noen pasienter som har hatt stort utbytte av et slikt opplegg.