spørsmål ang taushetsplikt egentlig

[eksvimle]

[quote name=smil til livet )' timestamp='1282693221' post='4423344]

Dersom det er en alenemor med psykiske problemer og de er usikre på om du klarer å ivareta barna, er de pliktig til å informere BV. Men de skal informere deg først + forklare hvorfor. Meldeplikten til BV er veldig streng., om man blir bekymret for ivaretagelsen av barne skal BV kontaktes. Men ikke uten å si ifra.

Du virker veldig reflektert rundt din situasjon og har selvinnsikt. Det er BV opptatt av.

Har lest mange av innleggene dine, men ikke svart så mye.

Når kontakten til BV nå er opprettet ville jeg vært så ærlig som mulig når du snakker med dem. De kan snakke med personer rundt deg, snakke med lærere osv - problemstillingen er avgjørende for om de kan spørre rundt uten å informere deg, eller om de skal informere deg. Hvis de snakker med personer rundt deg som sier ting annerledes enn deg, mister du veldig lett troverdigheten.

Håper BV kan bli en hjelp for deg, de har masse ulike hjelpetiltak i hjemmet, kan betale barnehageplass/sfoplass om de regner det som bra for barna. De kan få besøkshjem, så du får litt avlastning. Får du en hyggelig saksbehandler kan du kanskje få veldig god hjelp av BV

Forstår veldig godt at du ikke klarer å si noe når de går bak ryggen din. Du skal bli informert om behandler vil snakke med noen om deg.. Du har rett til innsyn i journalen hvis du vil det, og der skal også all korrespondanse stå. Ber du kun om journalen får du bare den, så si at du ønsker alt som ser skrevet om deg, også korrespondanse. Må gjøres skriftlig. Da vet du ihvertfall hva som står om deg og hvem som er kontaktet.

Takk for innlegget.

Jeg har et fint og godt sammarbeid med barnevernet. Og det har fungert bra. De ordnet med barnehage plass til min sønn -og et bosted for oss er neste på lista nå. Jeg har stor, og god tillitt til min saksbehandler i barnevernet. Og derfor også at de fortalte meg at hun på dps ringer med en gang jeg har vært der. Barnevernet er nå i en avslutningsfase i min sak, så jeg tenker jeg venter med behandlingen fra dps til de er helt ute av bildet.

[eksvimle]

Nå synes jeg du tuller! Så lite som du har snakket med hun på dps, så kan du jo ikke ha rukket å bli kjent med henne en gang. Det at hun informerer bv om at du møter til timene og gjør ditt beste, innebærer ikke at hun går videre med alt du måtte fortelle henne.

Ja, det er mulig jeg tuller nå -men jeg klarer bare ikke å få tillitt til henne. Hun har gjort veldig mye bak min rygg (ikke bare å informert barnevernet etter hver gang jeg har vært der...). Og ingenting har jeg blitt opplyst/informert om. Jeg jeg vet jeg har vansker med å stole på folk -men dette blir jo bare umulig. Som jeg har sagt tidligere: jeg sitter med et stort inntrykk av at min behandler (som er fersk i sin jobb) i hovedsak er ute etter anerkjennelse og gullstjerner i boka. Og at det er grunnen til at hun konstant involverer folk i høyere stilliger om min sak. Hun tråtte også plutselig opp på en time jeg hadde hos min fastkege -uten at jeg hadde fått beskjed, og hun har snakket med min tidligere psykiater. Ikke noe har jeg fått beskjed om, eller blitt informert om. Og nå etter dette -når jeg faktisk har fått bekreftet at hun ringer til barnevernet -klarer jeg ikke å få tiltro til vedkommende. jeg har jo ingen "skummel" diagnose. Men, jeg har en forferdelig historie. Som jeg overhodet ikke vil at skal lekke ut både her og der. Hadde det dreid seg om litt andre ting kanskje, så hadde ikke dette gjort så mye. Men, jeg kan jo ikke åpne meg for noen som bare fisler videre...!!!!

Jeg har et fint å godt sammarveid med barnevernet. Jeg klarer bra å snakke med min saksbehandler der, og har tillitt til dem. Men, jeg kan ikke fortsette med min behandler på dps. Det fungerer bare ikke, jeg føler meg skikkelig krenket av henne. Jeg er fortsatt inne i systemet, men jeg venter nå til barnevernet er ute av bildet igjen, før jeg fortsetter.

[eksvimle]

Nå synes jeg du tuller! Så lite som du har snakket med hun på dps, så kan du jo ikke ha rukket å bli kjent med henne en gang. Det at hun informerer bv om at du møter til timene og gjør ditt beste, innebærer ikke at hun går videre med alt du måtte fortelle henne.

Hun rapporterer ikke at "jeg møter opp å gjør mitt beste"... Hun ringer å utrykker bekymring fordi jeg ikke har sagt noe!!! Så jeg føler ikke at hun er på lag med meg i det hele tatt. Hun vet at jeg ikke har lett for å åpne meg -og at slike ting tar tid for meg. (Jeg har også skrevet det i brev...). Men at jeg ikke sier noen til til henne skal være grunn for at hun skal uttrykke bekymring til barnevernet, det gjør meg frustrert -og jeg føler meg krenket!

Men, heldigvis kommer jeg bra overens med min saksbehandler i barnevernet -så de så ikke på det at jeg ikke snakket med henne som en "bekymring", som de trengte å bry seg om. Og det var dem som sa til meg at det ikke var hensiktsmessig at jeg fortsatte hos den behandleren da det ikke fungerer. (de foreslo at jeg får en annen behandler..:!)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er mulig jeg tuller nå -men jeg klarer bare ikke å få tillitt til henne. Hun har gjort veldig mye bak min rygg (ikke bare å informert barnevernet etter hver gang jeg har vært der...). Og ingenting har jeg blitt opplyst/informert om. Jeg jeg vet jeg har vansker med å stole på folk -men dette blir jo bare umulig. Som jeg har sagt tidligere: jeg sitter med et stort inntrykk av at min behandler (som er fersk i sin jobb) i hovedsak er ute etter anerkjennelse og gullstjerner i boka. Og at det er grunnen til at hun konstant involverer folk i høyere stilliger om min sak. Hun tråtte også plutselig opp på en time jeg hadde hos min fastkege -uten at jeg hadde fått beskjed, og hun har snakket med min tidligere psykiater. Ikke noe har jeg fått beskjed om, eller blitt informert om. Og nå etter dette -når jeg faktisk har fått bekreftet at hun ringer til barnevernet -klarer jeg ikke å få tiltro til vedkommende. jeg har jo ingen "skummel" diagnose. Men, jeg har en forferdelig historie. Som jeg overhodet ikke vil at skal lekke ut både her og der. Hadde det dreid seg om litt andre ting kanskje, så hadde ikke dette gjort så mye. Men, jeg kan jo ikke åpne meg for noen som bare fisler videre...!!!!

Jeg har et fint å godt sammarveid med barnevernet. Jeg klarer bra å snakke med min saksbehandler der, og har tillitt til dem. Men, jeg kan ikke fortsette med min behandler på dps. Det fungerer bare ikke, jeg føler meg skikkelig krenket av henne. Jeg er fortsatt inne i systemet, men jeg venter nå til barnevernet er ute av bildet igjen, før jeg fortsetter.

Er enig med frosken. I en vanskelig situasjon er det viktig å skille snørr og bart eller lort og kanel.

Om en henger seg opp i detaljene, kan en lett miste oversikten over hva som er de store utfordringene som må løses.

[Gjest forslag herfra]

Takk for innlegget.

Jeg har et fint og godt sammarbeid med barnevernet. Og det har fungert bra. De ordnet med barnehage plass til min sønn -og et bosted for oss er neste på lista nå. Jeg har stor, og god tillitt til min saksbehandler i barnevernet. Og derfor også at de fortalte meg at hun på dps ringer med en gang jeg har vært der. Barnevernet er nå i en avslutningsfase i min sak, så jeg tenker jeg venter med behandlingen fra dps til de er helt ute av bildet.

Jeg har fulgt innleggene dine, og min mening om dette er at du tar frem den voksne delen i deg og handler utelukkende ut fra hva som kan hjelpe deg til å få et bedre liv på lenfre sikt. Man må sette opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst. Jeg skjønner godt krenkelsen og følelsen av å bli kvelt, jeg har selv forholdt meg til dette systemet i årevis. Av og til må en imidlertid svelge noen kameler.

Jeg synes du bør begynne å snakke med din behandler og det første bør være å si at du synes det er dårlig gjort å ikke fortelle deg at hun har denne kontakten med barnevernet. Fortelle henne at dette gjør at tilliten, som ikke er der i utgangspunktet på grunn av det du har opplevd i livet, blir alvorlig skadelidende.

Jeg synes du skal legge dette bak deg, og fokusere på å ta i mot hjelpen som er der for å starte arbeidet med å skape et bedre liv for både deg og sønnen din. Det er mye lærdom i å forholde seg til mennesker en ikke liker så godt. Jeg gikk mange runder med min psykiateri starten, og det tok nesten et halvt år før vi fant tonen. Han hjalp meg veldig mye. Og jeg lærte å stå opp for meg selv og si hva jeg ikke likte.

Du må sette ting opp mot hverandre. Hva er viktigst for deg. Å føle tillit. Eller gi dette en sjanse for å få et bedre liv. Skulle det vise seg at dette opplegget ikke er det rette, har du muligheter til å forandre på det senere, men da har du i det minste gitt det en fair sjanse. Det er faktisk ikke slik at en må like terapeuten sin fra dag en for å få utbytte av en terapi. Livet er ikke ideelt, og av og til må en gjøre det beste ut av situasjonen slik den nå en gang er.

Tro ikke at jeg ikke forstå følelsene dine. Jeg vet alt for mye om krenkelse, men jeg vil likevel gi deg rådet og ta frem den rasjonelle og voksne delen i deg, gi tilbakemelding på hva du føler og begynn å snakke. Eller skrive, men kommuniser. Du kan klare det, det er jeg sikker på.

[eksvimle]

Er enig med frosken. I en vanskelig situasjon er det viktig å skille snørr og bart eller lort og kanel.

Om en henger seg opp i detaljene, kan en lett miste oversikten over hva som er de store utfordringene som må løses.

Men, for å løse mine problemer må jeg jo ha noen jeg kan stole på ved min side! Ikke noen som ringer å rapporterer (unødig) for å fremme seg selv og sin stilling! Mine problemer bunner jo ut i det at jeg har oppelved mye overgrep og svik. Det er viktig for meg at jeg har noen ved min side -som faktisk er der for meg!

Jeg har et fint sammarbeid med barnevernet. Det har fungert bra. Det fungerer bra med min fastlege. Med min behandler på dps har det ikke fungert -og da er det vel bedre å finne en annen behandler -enn å fortsette med henne?

[frosken]

Ja, det er mulig jeg tuller nå -men jeg klarer bare ikke å få tillitt til henne. Hun har gjort veldig mye bak min rygg (ikke bare å informert barnevernet etter hver gang jeg har vært der...). Og ingenting har jeg blitt opplyst/informert om. Jeg jeg vet jeg har vansker med å stole på folk -men dette blir jo bare umulig. Som jeg har sagt tidligere: jeg sitter med et stort inntrykk av at min behandler (som er fersk i sin jobb) i hovedsak er ute etter anerkjennelse og gullstjerner i boka. Og at det er grunnen til at hun konstant involverer folk i høyere stilliger om min sak. Hun tråtte også plutselig opp på en time jeg hadde hos min fastkege -uten at jeg hadde fått beskjed, og hun har snakket med min tidligere psykiater. Ikke noe har jeg fått beskjed om, eller blitt informert om. Og nå etter dette -når jeg faktisk har fått bekreftet at hun ringer til barnevernet -klarer jeg ikke å få tiltro til vedkommende. jeg har jo ingen "skummel" diagnose. Men, jeg har en forferdelig historie. Som jeg overhodet ikke vil at skal lekke ut både her og der. Hadde det dreid seg om litt andre ting kanskje, så hadde ikke dette gjort så mye. Men, jeg kan jo ikke åpne meg for noen som bare fisler videre...!!!!

Jeg har et fint å godt sammarveid med barnevernet. Jeg klarer bra å snakke med min saksbehandler der, og har tillitt til dem. Men, jeg kan ikke fortsette med min behandler på dps. Det fungerer bare ikke, jeg føler meg skikkelig krenket av henne. Jeg er fortsatt inne i systemet, men jeg venter nå til barnevernet er ute av bildet igjen, før jeg fortsetter.

Du kan ta mot til deg og skrive til henne om hvordan du har opplevd dette. Ut i fra hva du har fortalt her, så har du kun vært hos henne noen få ganger, og jeg synes det virker som om hun har prøvd å ta tak i din situasjon etter beste evne. Kanskje er det slik at du ikke kan få tillit til henne, eller kanskje er det like mye slik at du bruker muligheten til å "feige ut" i stedet for å ta opp det du reagerer på. Det er mye lettere å unnvike enn å ta opp ting. Du kan også be om å få en annen behandler, men gjør det i såfall gjennom kontakt med dps.

Du sier at du ikke har noen "skummel diagnose", men ut i fra hvor hemmet du er av dine vansker så er situasjonen alvorlig. Du har en angst som hemmer deg så mye at det vil bli vanskelig for deg å gi ditt barn rimelig gode oppvekstvilkår på sikt. I tillegg har du lite sosialt nettverk, en historie med overgrep både fra far og samboer, og lite erfaringer av annen karakter som kan veie opp. Dette er etter min mening en svært alvorlig situasjon for deg og din sønn, og jeg synes du retter fokus feil sted akkurat nå.

Det meste av det du kritiserer din behandler for kunne man i like stor grad ha kritisert henne for å la være. Hun burde ha informert deg om at hun ville informere barnevernet jevnlig, men ut i fra hva du har sagt så har det vært omtrent umulig for deg å si noe når du har vært der, så kanskje har hun også blitt påvirket av din svært hemmende angst.

Du sier du ikke kan få tillit til henne, men er ikke det nettopp et av dine største problemer? Hvor mange mennesker i RL føler du deg trygg på?

[Gjest forslag herfra]

Hun rapporterer ikke at "jeg møter opp å gjør mitt beste"... Hun ringer å utrykker bekymring fordi jeg ikke har sagt noe!!! Så jeg føler ikke at hun er på lag med meg i det hele tatt. Hun vet at jeg ikke har lett for å åpne meg -og at slike ting tar tid for meg. (Jeg har også skrevet det i brev...). Men at jeg ikke sier noen til til henne skal være grunn for at hun skal uttrykke bekymring til barnevernet, det gjør meg frustrert -og jeg føler meg krenket!

Men, heldigvis kommer jeg bra overens med min saksbehandler i barnevernet -så de så ikke på det at jeg ikke snakket med henne som en "bekymring", som de trengte å bry seg om. Og det var dem som sa til meg at det ikke var hensiktsmessig at jeg fortsatte hos den behandleren da det ikke fungerer. (de foreslo at jeg får en annen behandler..:!)

''Hun rapporterer ikke at "jeg møter opp å gjør mitt beste"... Hun ringer å utrykker bekymring fordi jeg ikke har sagt noe!!! ''

Løsning en kan være å slutte med henne.

Løsning to kan være å begynne å snakke/kommunisere. Så enkelt, men komplisert, er løsningen på akkurat dette problemet. Du kan skrive og gi henne noe i begynnelsen av hver time i starten.

[eksvimle]

Du kan ta mot til deg og skrive til henne om hvordan du har opplevd dette. Ut i fra hva du har fortalt her, så har du kun vært hos henne noen få ganger, og jeg synes det virker som om hun har prøvd å ta tak i din situasjon etter beste evne. Kanskje er det slik at du ikke kan få tillit til henne, eller kanskje er det like mye slik at du bruker muligheten til å "feige ut" i stedet for å ta opp det du reagerer på. Det er mye lettere å unnvike enn å ta opp ting. Du kan også be om å få en annen behandler, men gjør det i såfall gjennom kontakt med dps.

Du sier at du ikke har noen "skummel diagnose", men ut i fra hvor hemmet du er av dine vansker så er situasjonen alvorlig. Du har en angst som hemmer deg så mye at det vil bli vanskelig for deg å gi ditt barn rimelig gode oppvekstvilkår på sikt. I tillegg har du lite sosialt nettverk, en historie med overgrep både fra far og samboer, og lite erfaringer av annen karakter som kan veie opp. Dette er etter min mening en svært alvorlig situasjon for deg og din sønn, og jeg synes du retter fokus feil sted akkurat nå.

Det meste av det du kritiserer din behandler for kunne man i like stor grad ha kritisert henne for å la være. Hun burde ha informert deg om at hun ville informere barnevernet jevnlig, men ut i fra hva du har sagt så har det vært omtrent umulig for deg å si noe når du har vært der, så kanskje har hun også blitt påvirket av din svært hemmende angst.

Du sier du ikke kan få tillit til henne, men er ikke det nettopp et av dine største problemer? Hvor mange mennesker i RL føler du deg trygg på?

Men, som jeg jo sier så har jeg klart å få tillitt, og bra kontakt både med barnevernet, advoktaten og fastlegen min. Men med min behandler på dps har det ikke fungert. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det er ikke riktig kjemi der. Og jeg har veldig hatt følelsen av at hun ikke er på min side for å si det sånn. Og at hun skal prøve å hevde seg hos andre instanser -og fremme seg selv i sin jobb.

Jeg har skrevet -Først et brev (som jeg la ut her). Det ble aldri kommentert av henne. Og flere emailer og hvordan jeg følte ting var i forhold til henne. Jeg fortalte henne at jeg ønsket å bli informert om hva som skulle skje. (det var etter hun plutselig dukket opp hos min fastlege...). jeg har sagt til henne at det gjør meg enda mer usikker på situasjonen, når jeg har følelsen av at ting foregår bak min rygg, og alt blir rapportert videre. Så hun har vært klar over hva jeg har syntes. Men har likevel fortsatt å la være å si fra til meg, og ringt til barnevernet med bekymringer!!!

[eksvimle]

Jeg har fulgt innleggene dine, og min mening om dette er at du tar frem den voksne delen i deg og handler utelukkende ut fra hva som kan hjelpe deg til å få et bedre liv på lenfre sikt. Man må sette opp en prioriteringsliste over hva som er viktigst. Jeg skjønner godt krenkelsen og følelsen av å bli kvelt, jeg har selv forholdt meg til dette systemet i årevis. Av og til må en imidlertid svelge noen kameler.

Jeg synes du bør begynne å snakke med din behandler og det første bør være å si at du synes det er dårlig gjort å ikke fortelle deg at hun har denne kontakten med barnevernet. Fortelle henne at dette gjør at tilliten, som ikke er der i utgangspunktet på grunn av det du har opplevd i livet, blir alvorlig skadelidende.

Jeg synes du skal legge dette bak deg, og fokusere på å ta i mot hjelpen som er der for å starte arbeidet med å skape et bedre liv for både deg og sønnen din. Det er mye lærdom i å forholde seg til mennesker en ikke liker så godt. Jeg gikk mange runder med min psykiateri starten, og det tok nesten et halvt år før vi fant tonen. Han hjalp meg veldig mye. Og jeg lærte å stå opp for meg selv og si hva jeg ikke likte.

Du må sette ting opp mot hverandre. Hva er viktigst for deg. Å føle tillit. Eller gi dette en sjanse for å få et bedre liv. Skulle det vise seg at dette opplegget ikke er det rette, har du muligheter til å forandre på det senere, men da har du i det minste gitt det en fair sjanse. Det er faktisk ikke slik at en må like terapeuten sin fra dag en for å få utbytte av en terapi. Livet er ikke ideelt, og av og til må en gjøre det beste ut av situasjonen slik den nå en gang er.

Tro ikke at jeg ikke forstå følelsene dine. Jeg vet alt for mye om krenkelse, men jeg vil likevel gi deg rådet og ta frem den rasjonelle og voksne delen i deg, gi tilbakemelding på hva du føler og begynn å snakke. Eller skrive, men kommuniser. Du kan klare det, det er jeg sikker på.

Hvordan får man tillitt til et mennesker som man allerede har fått misstillitt mot da?

Det var en ting å prøve å få tillitt til henne da jeg ikke hadde noen formeninger om henne. Men etter at jeg har fått følelsen av å bli overkjørt og krenket -hvordan kan jeg da få et tillitts forhold som kan fungere i behandling?

[frosken]

Men, som jeg jo sier så har jeg klart å få tillitt, og bra kontakt både med barnevernet, advoktaten og fastlegen min. Men med min behandler på dps har det ikke fungert. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men det er ikke riktig kjemi der. Og jeg har veldig hatt følelsen av at hun ikke er på min side for å si det sånn. Og at hun skal prøve å hevde seg hos andre instanser -og fremme seg selv i sin jobb.

Jeg har skrevet -Først et brev (som jeg la ut her). Det ble aldri kommentert av henne. Og flere emailer og hvordan jeg følte ting var i forhold til henne. Jeg fortalte henne at jeg ønsket å bli informert om hva som skulle skje. (det var etter hun plutselig dukket opp hos min fastlege...). jeg har sagt til henne at det gjør meg enda mer usikker på situasjonen, når jeg har følelsen av at ting foregår bak min rygg, og alt blir rapportert videre. Så hun har vært klar over hva jeg har syntes. Men har likevel fortsatt å la være å si fra til meg, og ringt til barnevernet med bekymringer!!!

I såfall synes jeg du skal fortsette å kommunisere med henne om dette, og så kan du i tillegg be om å få bytte behandler hvis du vil det. Det kan godt hende at hennes arbeidsmåte ikke fungerer så godt for deg, og det kan være greit med en annen behandler. Jeg synes imidlertid at du tillegger henne noen ganske sære motiver, og betviler at det er det som har motivert hennes handlinger.

Det er viktig at du fokuserer på hva som er vesentlig, og lar uvesentlige ting ligge. At du misliker hennes kontakt med barnevernet er greit nok, men sett utenifra er det svært fornuftig at hun hele tiden har kommunisert med dem. Det at barnevernet er i ferd med å avslutte saken, er etter min mening ikke tegn på at de tar situasjonen så alvorlig som de burde. Kanskje er det behandleren din som ser alvoret best?

[frosken]

Hvordan får man tillitt til et mennesker som man allerede har fått misstillitt mot da?

Det var en ting å prøve å få tillitt til henne da jeg ikke hadde noen formeninger om henne. Men etter at jeg har fått følelsen av å bli overkjørt og krenket -hvordan kan jeg da få et tillitts forhold som kan fungere i behandling?

Ved å snakke med henne om det.

[Gjest Nickløsheletia]

I såfall synes jeg du skal fortsette å kommunisere med henne om dette, og så kan du i tillegg be om å få bytte behandler hvis du vil det. Det kan godt hende at hennes arbeidsmåte ikke fungerer så godt for deg, og det kan være greit med en annen behandler. Jeg synes imidlertid at du tillegger henne noen ganske sære motiver, og betviler at det er det som har motivert hennes handlinger.

Det er viktig at du fokuserer på hva som er vesentlig, og lar uvesentlige ting ligge. At du misliker hennes kontakt med barnevernet er greit nok, men sett utenifra er det svært fornuftig at hun hele tiden har kommunisert med dem. Det at barnevernet er i ferd med å avslutte saken, er etter min mening ikke tegn på at de tar situasjonen så alvorlig som de burde. Kanskje er det behandleren din som ser alvoret best?

Sett utenifra er det fornuftig ja, men det er veldig lett og forstå ekssvimle i denne situasjonen. Hvem ønsker vel at ens egne intime betroelser skal spres videre?

[eksvimle]

I såfall synes jeg du skal fortsette å kommunisere med henne om dette, og så kan du i tillegg be om å få bytte behandler hvis du vil det. Det kan godt hende at hennes arbeidsmåte ikke fungerer så godt for deg, og det kan være greit med en annen behandler. Jeg synes imidlertid at du tillegger henne noen ganske sære motiver, og betviler at det er det som har motivert hennes handlinger.

Det er viktig at du fokuserer på hva som er vesentlig, og lar uvesentlige ting ligge. At du misliker hennes kontakt med barnevernet er greit nok, men sett utenifra er det svært fornuftig at hun hele tiden har kommunisert med dem. Det at barnevernet er i ferd med å avslutte saken, er etter min mening ikke tegn på at de tar situasjonen så alvorlig som de burde. Kanskje er det behandleren din som ser alvoret best?

Nei -barnevernet har gjort det da kan. De har fått min sønn i barnehage, og bolig er på gang. De har ordnet med ting i forhold til NAV og bidrag. De har stått i "beredskap" til jeg (og min sønn) har kommet meg på beina etter bruddet. Og de har oppservert og sett at jeg og min sønn har det veldig fint sammen. At han har det bra -og er en fin gutt. Det er ikke så mye mer de kan gjøre egentlig. Men, de har sagt at selv om de avslutter, så kan jeg bare ta kontakt når som helst. Jeg trenger ikke noe avlasting i forhold til han -han er helt herlig - og jeg elsker å være sammen med han. (forholdet meg og min sønn er helt supert!). Jeg har vært åpen og ærlig i forhold til barnevernet (etter at de satte igang en masse unødige tiltak fordi de ikke visste hele sannheten...), og det har fungert veldig bra.

Ja, hadde hun kommunisert med dem på en måte som tydet på at hun sammarbeidet, så hadde jeg ikke reagert. Men, hun gjør det bak min rygg, og uttrykker bekymring når det ikke er grunn til det...!. (det eneste jeg har gjort er jo å ikke sagt noe til henne -det burde ikke gjøre meg til en dårlig mor!). Hun er veldig fersk i sin jobb. Og virker på meg som at hun ikke klarer å se utenfor "boksen" -hun ser bare en gedigen diagnose når hun ser meg -og da fungerer det ikke for meg. (Kanskje derfor jeg har gått god kontakt med alle de andre "ikke-behandlerene" også...). De har ikke et så snevert syn på meg.

[eksvimle]

Ved å snakke med henne om det.

snakke går jo ikke. (kanskje her min selektive mutisme kommer inni gjen...!) Men jeg har jo sagt fra i mail.

Å ja -og de i barnehagen har jeg klart det bra med også... Så barnevernet, advokt, fastlege, barnehage personalet... Det begynner jo å bli en del andre mennesker i RL jeg klarer å ha en bra kontakt med da..:!!!

[Gjest Nickløsheletia]

''Hun rapporterer ikke at "jeg møter opp å gjør mitt beste"... Hun ringer å utrykker bekymring fordi jeg ikke har sagt noe!!! ''

Løsning en kan være å slutte med henne.

Løsning to kan være å begynne å snakke/kommunisere. Så enkelt, men komplisert, er løsningen på akkurat dette problemet. Du kan skrive og gi henne noe i begynnelsen av hver time i starten.

''Løsning to kan være å begynne å snakke/kommunisere. Så enkelt, men komplisert, er løsningen på akkurat dette problemet''

Med risiko for at intime opplysninger også blir rapportert videre?

En håpløs situasjon. Merkelig at ikke taushetsplikten gjelder her.

[Gjest ut på tur aldri sur:)]

Så dps har all mulig rett til å ringe å rapportere alt mulig til både den ene og andre? Eller er det bare til barnevernet? Så lenge barnevernet er involvert hos en pasient skal behandler ringe? Er det slik?

Jeg er fullstendig klar over at barnevernet da kunne bli bekymret. og det har vært litt derfor jeg har fortsatt hos henne -selv om det ikke har fungert... Men sist jeg snakket med barnevernet, sa de selv at slik det har vært på dps, er det ikke hensiktsmessig for meg å fortsette hos henne. At jeg eventuelt skal finne en annen behandler om nødvendig. Så barnevernet er informert om at jeg slutter hos henne, og blir ikke bekymret av den grunn. (Jeg er faktisk veldig flink med min sønn...)

Jeg har hatt en fin og god kontakt med barnevernet -og har snakket bra med dem. Jeg har jo fortalt dem at jeg blir skeptisk til behandler når alt blir rapportert videre -og jeg ikke blir informert om noen ting. (jeg er faktisk forholdsvis oppgående, og føler meg jo litt krenket når slik skjer). Sånn jeg har forstått dette, så har min behandler ringt barnevernet så fort jeg har gått igjen. Hver eneste gang. Og som sagt; det har jo ikke vært noe å rapportere. Jeg har kommet, hørt på hva hun har sagt, og gått igjen... Annet har ikke skjedd, Det har jo ikke vært noe å rapportere. Hverken på godt eller vondt. Jeg klarer ikke å stole på vedkommende etter dette. Hvis jeg hadde fortalt henne alt som har skjedd med meg -og det hadde kommet videre både til den ene og andre instansen, hadde jeg ikke hatt det bra etterpå...!!!

Det er jo dumt -for jeg vet godt at jeg trenger hjelp, men... Jeg må ha noen jeg kan stole på. Jeg kan ikke "risikere" at min historie sprer seg overalt. Det skremmer meg mer enn å bære på min hemmelighet.

Syns svarene du får er sneversynte jeg. Det handler jo ikke for deg om å like eller ikke like behandleren men ren mistillit til en person som gjentatte ganger har opptrådt i mine øyne uproffesjonelt. Jeg hadde rapportert en slik behandler til pasietombudet. Det er helt gratis og de gir god veiledning støtte. Du kan både ringe og skrive mail til dem.

De skal ha skriftelig tillatelse fra deg for å ta kontakt med tidligere behandler. Hvis det er andre regler for slikt når BV er inne i bildet må de jo kunne vise til lovtekst/vedtak. Plutselig oppmøte hos fastlege uten avtale er jo også feil.

Jeg har gått i behandling. Kom først til en fyr som virket meget uproff og lite tillitsvekkende. Jeg tok det opp med fastlege og hun var helt enig i at jeg ikke skulle søle bort av min tid på han. Neste time informerte jeg behandleren om at jeg ønsket å bytte på grunn av manglende tilitt. Jeg kom da til en meget dyktig behandler etter bare noen ukers ventetid. Fastlegen min tok i tillegg opp med DPS at vi hadde mistro til forrige behandler. Noe jeg også informerte den nye om.

Da den nye behandleren lurte på tidligere behandling fikk hun en skriftelig tillatelse fra meg til å hente inn en epikrise fra min eneste tidligere kontakt med psykiatrien. Når hun fikk den gikk vi gjennom den sammen. Hun sendte av og til en kort info til fastlegen. Og det eneste møtet de hadde var avtalt med meg på forhånd.Da var det også et bestemt tema som skulle diskuteres og noe annet snakket vi ikke om. Jeg var også tilstede. Dette oppfattet jeg veldig profesjonelt og tillitvekkende. Jeg fikk veldig god hjelp og er nå velfungerende.

Så vidt jeg har forstått har du krav på å få bytte til en annen behandler. Har noe med second opinion regel å gjøre. Men vil anbefale deg å informere om hvorfor du vil bytte og hele begrunnelsen for dette.

Stol på deg selv du. Mitt inntrykk er at du har gode grunner til å bytte behandler i denne saken.

[Gjest forslag herfra]

Sett utenifra er det fornuftig ja, men det er veldig lett og forstå ekssvimle i denne situasjonen. Hvem ønsker vel at ens egne intime betroelser skal spres videre?

Det er faktisk ikke slik at intime betroelser er spredd videre. Hvor deltaljert hun ville gått til verks om det hadde blitt snakket i timene vet en ikke noe som helst om. At der er kontakt mellom dps og barnevernet når det er snakk om livet til en liten gutt som trenger gode oppvekstvilkår, er fornuftig situasjonen tatt i betraktning. Når man ikke snakker i timene er det grunn til bekymring, sett fra dps sin side. Det synes ikke jeg er det minste rart.

Det er ikke nok at kontakten mellom mor og barn er bra, man skal også ta del i samfunnet på en tilstrekkelig god måte. Det er mye som skal falle på plass, og det er ikke gjort på et blunk. Man kan godt være forurettet, men det forandrer ikke på at der er mye arbeid som gjenstår. Og da gjelder det å ha fokuset på rett sted. Hun burde sagt fra, men det er også den eneste feil behandleren har gjort. Alle kan gjøre feil, og komnekvensen av det bør ikke bli at en ikke tar i mot den hjelpen en faktisk trenger.

[eksvimle]

Det er faktisk ikke slik at intime betroelser er spredd videre. Hvor deltaljert hun ville gått til verks om det hadde blitt snakket i timene vet en ikke noe som helst om. At der er kontakt mellom dps og barnevernet når det er snakk om livet til en liten gutt som trenger gode oppvekstvilkår, er fornuftig situasjonen tatt i betraktning. Når man ikke snakker i timene er det grunn til bekymring, sett fra dps sin side. Det synes ikke jeg er det minste rart.

Det er ikke nok at kontakten mellom mor og barn er bra, man skal også ta del i samfunnet på en tilstrekkelig god måte. Det er mye som skal falle på plass, og det er ikke gjort på et blunk. Man kan godt være forurettet, men det forandrer ikke på at der er mye arbeid som gjenstår. Og da gjelder det å ha fokuset på rett sted. Hun burde sagt fra, men det er også den eneste feil behandleren har gjort. Alle kan gjøre feil, og komnekvensen av det bør ikke bli at en ikke tar i mot den hjelpen en faktisk trenger.

Sant det du sier... men, livet til mitt sønn står ikke på spille. Han har det bra... Og jeg kommer meg mer og mer ut i samfunnet faktisk takket være han.

Og jeg har et tett og godt sammarbeid med barnevernet, og de er involvert selv. (De trenger ikke å få informasjon fra dps etter hver gang jeg har vært der...Jeg har hatt mer med barnevernet å gjøre enn min behandler der allikevel, så de kjenner meg jo bedre. At min behandler skal komme med opplysninger som blir helt feil i forhold til min sak, det skuffer meg.

Enig i det at det er menneskelig å feile. Men, hun har gjort veldig mange feil nå i forhold til meg på veldig kort tid, som har gjort meg mer og mer skeptisk. Og jeg har problemer med å få tillitt til folk -det vet hun- så hvorfor gjør hun da ting som skyver meg mer og mer unna?!

Jeg skal nok fortsette på dps, men med annen behandler hvor kjemien blir bedre. Jeg klarer ikke å ta imot noe hjelp fra denne personen da det ikke eksiterer noen tillitt!

[eksvimle]

Syns svarene du får er sneversynte jeg. Det handler jo ikke for deg om å like eller ikke like behandleren men ren mistillit til en person som gjentatte ganger har opptrådt i mine øyne uproffesjonelt. Jeg hadde rapportert en slik behandler til pasietombudet. Det er helt gratis og de gir god veiledning støtte. Du kan både ringe og skrive mail til dem.

De skal ha skriftelig tillatelse fra deg for å ta kontakt med tidligere behandler. Hvis det er andre regler for slikt når BV er inne i bildet må de jo kunne vise til lovtekst/vedtak. Plutselig oppmøte hos fastlege uten avtale er jo også feil.

Jeg har gått i behandling. Kom først til en fyr som virket meget uproff og lite tillitsvekkende. Jeg tok det opp med fastlege og hun var helt enig i at jeg ikke skulle søle bort av min tid på han. Neste time informerte jeg behandleren om at jeg ønsket å bytte på grunn av manglende tilitt. Jeg kom da til en meget dyktig behandler etter bare noen ukers ventetid. Fastlegen min tok i tillegg opp med DPS at vi hadde mistro til forrige behandler. Noe jeg også informerte den nye om.

Da den nye behandleren lurte på tidligere behandling fikk hun en skriftelig tillatelse fra meg til å hente inn en epikrise fra min eneste tidligere kontakt med psykiatrien. Når hun fikk den gikk vi gjennom den sammen. Hun sendte av og til en kort info til fastlegen. Og det eneste møtet de hadde var avtalt med meg på forhånd.Da var det også et bestemt tema som skulle diskuteres og noe annet snakket vi ikke om. Jeg var også tilstede. Dette oppfattet jeg veldig profesjonelt og tillitvekkende. Jeg fikk veldig god hjelp og er nå velfungerende.

Så vidt jeg har forstått har du krav på å få bytte til en annen behandler. Har noe med second opinion regel å gjøre. Men vil anbefale deg å informere om hvorfor du vil bytte og hele begrunnelsen for dette.

Stol på deg selv du. Mitt inntrykk er at du har gode grunner til å bytte behandler i denne saken.

Tusen takk for innlegget ditt, og støtten. Spiller egentlig liten rolle hva andre mener uansett. jeg virker sikkert veldig vrang her nå. Og jeg var jo desperat etter å få hjelp -og når jeg får det så "tar jeg ikke imot"...men jeg har ikke noe tillitt til min behandler nå -og det vil jeg ikke klare å få etter alt dette. Så jeg kommer til å bytte behandler, men fortsette på dps.

Det handler ikke om å like -eller ikke like vedkommende. Jeg kjenner ikke vedkommende nok til å si om jeg liker henne eller ikke. Men, synes hun har gått bak ryggen på meg såpass mange ganger nå...og overkjørt meg, at jeg klarer bare ikke å åpne meg for henne. Og da er det jo ingen vits i å gå til henne da!

Jeg kommer til å bytte behandler! Garantert. Men, som sagt, kanskje jeg venter til barnevernet er ute av bildet nå, slik at ikke noe sånt skjer igjen...! (dersom det er andre regler som gjelder for barnevernet... Men, nå er ikke de inne ibildet fordi jeg ikke klarer å ta meg av min sønn, de er her for å bistå, ikke for å ta fra meg ungen eller noe slikt. så at min behandler skal komme med "usakelige" bekymringer i forhold til dem plager meg...(Det har jo aldri vært noe tvil om at jeg er en flink mor, også skal det liksom plutselig bli det...!!! Frustrert jeg!)