blir ikke tatt på alvor av hjelpeapperatet

[Gjest]

Jeg er ei jente som har hatt psykiske lidelser fra jeg var i barndommen, og hele mitt voksne liv. er nå 30 år.

Jeg har hatt gode fastleger før, og gått til psykolog i flere år, dette har hjelpt meg endel.

Jeg bruker faste medisiner, efexor og lamictal, jeg syns lamictal hjelper meg godt, dvs jeg er mer stabil og har litt mindre depressive perioder.

Har nå en lege, psykiatisk sykepleier og saksbehandler på nav.

Jeg har ikke klart å kommet meg i arbeidslivet, så går på uføre.

Men jeg føler meg fortapt og føler jeg blir ikke tatt på alvor av noen. Det er kun fokusert på det negative, hvis jeg sier hvordan jeg har det så blir de stille.

Har vært veldig deprimert den siste uken, men ingen har fulgt meg opp og spurt om jeg trenger å prate med de.

Ja jeg vet at jeg må ta initativ til det, men jeg må ta initativ til alt jo.

Jeg har ikke hatt dette problemet med leger tidligere. Jeg vil veldig gjerne gå til psykolog, men legen har ikke henvist meg dit. jeg gikk til psykolog i noen år, jeg ble gradvis bedre, mye av behandlingen gikk på at jeg trente meg på å takle mine følelser, og jobbe med meg selv på mange områder. dette hjelpte meg følte eg. men de jeg har nå har ikke den kompetanse å kunne hjelpe meg med det.

Til og med når jeg er så nedtrykt at jeg tenker på selvmord så sier de ikke noe til meg. jeg føler jeg bare er i veien og bare er et problem. var på møte forrige uke med alle, men ble så dårlig etterpå.

jeg er oppgitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. er det slik man skal bli behandlet i helsevesenet? eller er jeg urimelig?

Jeg er rolig av meg, er dønn ærlig når jeg prater om mine problemer og hvordan jeg har det. jeg skjeller ikke ut folk, skriker ikke.

Jeg bare ønsker å få den hjelp som jeg vet hjelper meg.

Har diagnoser, tilbakevendte depressiv lidelse, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, angst.

Jeg vil kreve at legen henviser meg til psykolog hvis jeg skal bli bedre, jeg orker ikke mere. jeg føler jeg trenger ny lege og, men vet ikke hva lege som er seriøse og tar psykiske lidelser på alvor. Jeg har følt andre fastleger har tatt meg på alvor, men ikke hun jeg har nå. Jeg bare sitter inne, har ingen venner, og isolerer meg bare. de jeg har snakker om det samme hele tiden, om hva jeg ikke klarer. vel jeg vet veldig godt hva jeg ikke klarer. jeg vet mer om hva jeg ikke klarer, enn hva jeg klarer.

Eg blir ikke bedre på ting av å bare høre på hva jeg ikke klarer.

Uff vet ikke hva jeg skal gjøre. håper noen har noen gode råd til meg. jeg trenger litt oppmuntring.

[Gjest ut på tur aldri sur:)]

Hva med å søke om en støttekontakt som kan hjelpe deg i gang med noen aktiviteter?

[Gjest rozella]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Jeg har noen jeg går til... Men fastlegen har brukt hver eneste time til å spørre hvor mye jeg har drukket og hva jeg har spist, da jeg "roter" mye på dette området. Mens psykologen, som jeg nå har sluttet hos, snakket om helt andre ting. Jeg har følt meg håpløs siden jeg ikke gjør så mange framskritt... Er 31 år og har som du også slitt hele livet. Noen ganger klør jeg etter å hyle ut - utagere, drikke meg full, skjære meg til blods og troppe opp på legekontoret å skrike. Vil jeg da bli tatt på alvor?

Har ikke noe gode råd... Det finnes psykiatriske dagsenter i de fleste kommuner. Kunne dette ha vært noe for deg? Ellers er det nå en del selvhjelpsgrupper rundt om... Jeg har bare vært arbeidsledig siden juli, men nå har jeg fått tilbud om en praksisplass i kantinen på rådhuset og taket ja til den. Du kan ringe NAV og si at du trenger en praksisplass. Selv om det å jobbe kan være krevende når en sliter psykisk, så veier de positive sidene opp for presset og stress. Det beste er at en kommer seg ut, får gjøre noe målrettet og treffe "vanlige" folk.

[frosken]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver... Jeg har noen jeg går til... Men fastlegen har brukt hver eneste time til å spørre hvor mye jeg har drukket og hva jeg har spist, da jeg "roter" mye på dette området. Mens psykologen, som jeg nå har sluttet hos, snakket om helt andre ting. Jeg har følt meg håpløs siden jeg ikke gjør så mange framskritt... Er 31 år og har som du også slitt hele livet. Noen ganger klør jeg etter å hyle ut - utagere, drikke meg full, skjære meg til blods og troppe opp på legekontoret å skrike. Vil jeg da bli tatt på alvor?

Har ikke noe gode råd... Det finnes psykiatriske dagsenter i de fleste kommuner. Kunne dette ha vært noe for deg? Ellers er det nå en del selvhjelpsgrupper rundt om... Jeg har bare vært arbeidsledig siden juli, men nå har jeg fått tilbud om en praksisplass i kantinen på rådhuset og taket ja til den. Du kan ringe NAV og si at du trenger en praksisplass. Selv om det å jobbe kan være krevende når en sliter psykisk, så veier de positive sidene opp for presset og stress. Det beste er at en kommer seg ut, får gjøre noe målrettet og treffe "vanlige" folk.

Godt å høre at du har fått praksisplass :-)