Trenger jeg å ha dårlig samvittighet?

[Gjest EUPF58,bipolar og masse annet sikkert.]

En kjær ny venn av meg tok sitt eget liv i våres.Hun var bipolar.

For 1-2 år siden var hun manisk,og inviterte meg hjem til seg på middag.Hun sa at jeg om mannen hennes hadde mye til felles og det var umulig å stoppe kjeften hennes fra Nationalteateret til Oppsal.Hun hold på å ta eksamen innefor nettverk og data og gav meg en bok med Windows server 2002 eller noe.Jeg fikk et meget godt inntrykk av denne damen som virket oppegående,

og jeg hadde aldri noen mistanke om mani.Hun pratet uten stopp,som jo mange kvinner kan.Da vi kom til Oppsal senter snakket hun med sin mann,men han var ikke mye imponert.Vi gikk i forveien,og jeg hilste på hennes 3 barn.Jeg satte meg i sofaen og ante ikke før senere at dette ikke var populært.Jeg skulle sikkert hatt noen varselklokker siden de jo var gift og hun tok en fremmed mann inn i sitt hjem.Det ble ingen middag på meg,men to brødskiver.Jeg fikk beskjed om å gå da manne var skikkelig forbannet,jeg fikk i meg brødskivene og hun kjørte meg til t-banen.1 år etter var de separert,men jeg så henne ofte på dagsenteret,men hun orket ikke å snakke med meg,og det forstår jeg jo godt.Hun ble skilt ved juletider,og hun var aldri seg selv siden og ungikk all kontakt med meg.Da jeg jo ofte selv er manisk og medisinert,har jeg vel ikke den samme følsomheten som de "friske" har?

Har jeg noe skyld i at hun i våres valgte å ta sitt liv? Dette er veldig viktig for meg da jeg akkurat har kommet ut av det dypeste mørke og ikke lenger har selvmordstanker.

Medisiner,søvn og regelmessighet gjør mye godt,selv om mitt nettverk er lite.Har to sønner,og mange gode naboer.

Jeg lyser fred over Xxx sitt minne!

[Gjest Nerda]

Det var veldig leit det som skjedde, men

det er ikke din feil i det hele tatt. Dessverre er det et av de styggeste ansiktene bipolare lidelser kan vise. Sykdommen har skylden, ikke personer rundt. Hva skulle du gjort liksom? Du kunne ikke hindret det - jeg tror det skjedde helt uavhengig av deg. Du har jo selv erfaring med dype depresjoner som du skriver . Jeg synes over hode ikke du skal føle deg skyldig, slikt er ikke noens feil. Men for all del, jeg skjønner godt at det er tøft for deg og at det vekker mange følelser.