Ut av psykiatrien

[Gondor]

Jeg leser nedover her at det er et mål å komme seg ut av psykiatren. Jeg for min del synes det er godt å bli fulgt opp og tar med takk imot de medisinene som kan hjelpe meg. Jeg er nemlig altfor sliten etter mange år med en evig kamp med meg selv og mine omgivelser. Det er viktig å jobbe med seg selv, for all del. Men sykdommen er så vanvittig sterk at mange forsøk er dømt til å mislykkes.

Jeg er glad for at jeg er kommet inn i psykiatrien. Det har vært redningen for meg. Jeg er glad for at det finnes medisiner som kan hjelpe meg. Visst har jeg småkranglet med psykiateren min om diagnosen (bipolar), og jeg valgte selv å kaste litium på båten. I bunn og grunn medisinerer vi oss selv. Det er ingen som tvinger oss til å ta medisiner. (Det er kanskje anderledes hvis man er innlagt?)

Det jeg prøver å si er at vi er heldige som har psykiatrien. Tenk dere hva slags helvete mennesker gikk igjenom før medisinenes tid? Det er ingen spøk å være psykisk syk. Det er et mareritt. La oss være takknemlige for den hjelpen vi kan få.

[Gjest Istapp]

Tror nok folk er glad for den hjelpen de får,men det er ikke noe mål å være en blivende pasient. Det er det vel ikke i somatikken heller?

Det beste er å være frisk,og klare seg selv. Men ikke alle klarer det,det blir ofte et nederlag.

[Gjest Nemlig hemlig]

Selvfølgelig er jeg takknemmelig for att jeg fikk gå i behandling, og den utmerkede støtten jeg fikk. Men det er positivt å lengte etter å bli ferdig med behandlingen.