være åpen om psykisk sykdom?

[Gjest innbitt]

Hvordan ser dere på dette?

Jeg har best erfaring med å tie stille...

[Gjest segunda]

Det er min mening også som jeg bygger på erfaring.

[Gjest Nerda]

Jeg velger klart publikumet for å si det slik. Samtidig forsøker jeg å være veldig klar på at de problemene er noe jeg har og ikke noe jeg er. Siden jeg kanskje er litt vant til å måtte være åpen om fysisk sykdom som diabetes 1 (det er mange sammenhenger der omgivelsene i høy grad bør vite om det), at jeg ser temmelig dårlig. Men selvsagt er ikke hverken de fysiske skavankene eller psykiske problemene noe jeg forteller om i førstemøte med folk jeg skal innlede et uformelt forhold til! At jeg ser dårlig må jo ut; det er det første. I seg selv er det noe som skaper mange spørsmål jeg alltid svarer på etter beste evne. Slik er det også med det psykiske. Om folk ikke øsnker å forholde seg, så er det ikke noe vits i å ha kontakt med de!

Det ER en stor sosial utfordring når man er kronisk syk både psykisk og fysisk. Ballansen mellom å presentere seg som et vanlig menneske som interesserer seg for akkurat de samme tingene som funksjonsfriske og sykdomsfrie folk og en ynkelig person med psykdomm/sykdom er vanskelig. Jeg lar selv ting komme etter hvert som det blir naturlig eller relevant at jeg forteller om det. Stort sett har jeg ikke hatt problemer med å være åpen, faktisk er det veldig vanlig at jeg får en respons om at den jeg snakker med selv sliter, eller at hn kjenner noen som gjør det. Dermed er jeg f.eks. ikke spesielt flau over å fortelle hva Fontenehuset er.

[Gjest morgensun]

Har jeg hørt dette spørsmålet før? La oss se.....1 gang, 2 ganger, 3 ganger... La oss si det slik: Se folka an.... Det er ikke noe en buser ut med med en gang, men som kan fortelles i fortrolighet til venner og eventuelt noen på jobben.

[serenity777]

Jeg farer i det stille med det. Det som er vanskelig, er ved dating o.l, i den grad jeg går på sånt. Da må man jo ha en forklaring på hvorfor man ikke jobber. Det første forholdet pyntet jeg litt på det, og sa angst og depresjoner i steden for schizofreni, som grunn til uføretrygden. Jeg gjorde også det i mitt andre lange forhold, men da sprakk boblen, da jeg ble psykotisk.

Jeg tror att de fleste som kjenner meg, vet dog.

[Madelenemie]

Hei!

Ja selv om jeg ikke er psykisk syk så har jeg lurt på hvor vidt jeg bør si til mennesker at jeg har asperger syndrom. De gangene jeg har sagt det har stort sett vært svært positive, jeg har møtt god forståelse og sluppet misforståelser. Men noen ganger har jeg opplevd å få slike forventninger rettet mot meg at jeg får angst og ikke greier ting jeg vanligvis fint klarer. Siden jeg er flink i matematikk, kan jeg bli spurt om de mest vannvittige utregninger fordi jeg har asperger syndrom. Det er svært ubehagellig. Jeg er ingen savant autist, sånn føler jeg noen lett tror bare de hører asperger syndrom. Slik at å være åpne har mange fordeler og noen ulemper. Men mest fordeler for min del.