Skjuler mennesker flest at de går til terapi?

[Gjest madlenemie]

Hei! Jeg lurer veldig på dette. Jeg er selv åpen om det i situasjoner der jeg kommer på noe min psykiater har sagt som jeg gjerne vil videreformidle. En dag nå da jeg kjørte barna til skolen var det en mor som ville snakke med meg, hun ville betro meg en hemmelighet. Det var at hun gikk til psykolog og noe ang. dette, hun sa hun ble overrasket over min åpenhet om at jeg gikk til psykiater (jeg hadde snakket med henne en gang før) og jeg ble overrasket over at hun var livredd for at andre skulle oppdage at hun gikk til psykolog. Jeg lovet å holde helt tett om dette, jeg snakker jo nesten aldri frivillig med noen så det kan hun føle seg trygg på av mange grunner. Nå spurte jeg min mann om dette er noe man ikke bør snakke høyt om, han svarte at han ikke viste, og at kanskje det ble sett på som sykere hvis man sa man gikk til en psykiater. Fordi det fikk i vertfall han til å tenke på en psykiatrisk pasient osv osv....( men min mann tar lett på mye så jeg får ikke alltid så gode svar, men det er jo fint å ta lett på ting også syns jeg, det er nok derfor han ler så mye.) Jeg har aldri tenkt på dette før? Men holder mennesker det for seg selv at de går i terapi? Jeg er jo så glad i min psykiater at jeg lett kommer til å tenke på alt det lure jeg lærer og alle gangen jeg ler med min psykiater, det gjør meg ytterst glad og er liksom noe av det som betyr mest for meg, da er det vanskelig å ikke komme inn på dette? Jeg ler mest med min mann og min psykiater og mine barn de slapper jeg virkelig av med.

[Orio]

Jeg skjuler ikke at jeg går i terapi. Det er heller ikke det første jeg forteller nye mennesker, men det kommer også veldig an på settingen. Sammen med folk i "samme situasjon" er jeg tidligere åpen om det.

Jeg prøver å finne noe å sammenligne det med. Det at jeg går i terapi er på en måte ganske personlig, selv om jeg ikke forteller hva vi snakker om i timene. Jeg er vel like åpen om at jeg går i terapi som jeg er om mine fysiske sykdommer. Det kommer frem når det er naturlig, det er verken noe jeg bevisst forteller eller holder skjult for folk.

Nå er det stor forskjell på folk, og hva de gjør i dagliglivet. Jeg går på trygd, og har ingen jobb, så det å la andre vite at jeg går i terapi er på en måte med på å "rettferdiggjøre" det. Det er en grunn til at jeg går på trygd, og de fleste rundt meg ville uansett gjettet at det var noe psykisk som ligger bak, så da kan jeg like godt "innrømme" at jeg får behandling. For en som er i full jobb kan det nok være vanskeligere å innrømme at hn går i terapi, det blir samtidig å innrømme at det er deler av livet hn ikke mestrer. Og hvis du utad er "normal", jobber, tar deg av barn etc er det ikke åpenbart for alle rundt deg at noe er galt.