Depresjon og ensomhet

[Gjest Svarttrost]

Jeg er vokst opp som yngst i en søskenflokk, og har hele livet hatt folk rundt meg.

Men nå har jeg vært alene noen år, og jeg takler det svært dårlig. Føler meg svært ofte deprimert, og lurer nå på om det kan være en sammenheng her (er bipolar).

Psykologen min påstår at den eneste måten jeg virkelig kan få det godt igjen på er å være i et forhold. Det vil jeg helst ikke være enig i, jeg ønsker å kunne være uavhengig av andre.

* For en som egentlig er avhengig av å ha andre rundt seg, finnes det håp om at en kan ha det godt alene?

[Gjest Svarttrost]

vet ikke om det har betydning, men jeg er over 40 år.

[Gjest Svarttrost]

Jeg har troen på at det går an å forandre seg - holde ut / sette pris på ensomheten/aleneheten mer enn tidligere.

Hvordan? jeg har forsøkt, virkelig, men går på trynet gang etter gang. begynner å miste håpet.

[Gjest Svarttrost]

Så ikke at du var 40. Da har kanskje psykiateren din rett? Jeg aner ikke. =(

Hvis h*n har rett er det for jævlig, rett og slett.

[Gjest Svarttrost]

Kan du ikke prøve å komme i et forhold, da? Er det for jævlig?

Er overhodet ikke klar for det egentlig! paradoksalt nok

[Gjest bølger]

Jeg takler også ensomheten dårlig. Er avhengig av å ha folk rundt meg

i løpet av dagen. Når jeg vet at jeg kommer til å være alene prøver jeg

å planlegge hva jeg skal gjøre i huset og andre ting som jeg liker å gjøre.

[Gjest Svarttrost]

Jeg takler også ensomheten dårlig. Er avhengig av å ha folk rundt meg

i løpet av dagen. Når jeg vet at jeg kommer til å være alene prøver jeg

å planlegge hva jeg skal gjøre i huset og andre ting som jeg liker å gjøre.

Har forsøkt å lage planer, å gjøre ting - går allikevel i frø.

[Gjest bølger]

Har forsøkt å lage planer, å gjøre ting - går allikevel i frø.

Har du ingen familie eller venner du kan ha kontakt med?

[Gjest Svarttrost]

Har du ingen familie eller venner du kan ha kontakt med?

Er ingen sosial sjel dessverre. Har venner, men få, og de er opptatt av sitt (les: familie) på ettermiddag og kveldstid. Har barn som bor hos meg annenhver uke, da klarer jeg meg, men kan ikke ha dem her oftere, all energi renner ut den uka de er her.

All slekt er langt unna, men jeg kan jo ikke flytte fra ungene...

I løpet av de årene jeg har vært alene har jeg ALLTID blitt kjempedårlig i feriene. Dvs når venner, unger og helsepersonell er borte.

Føler meg bare så utrolig fanget. Prøver å tenke at jeg skal ta kontroll, at jeg skal endre situasjonen, finne på ditt og datt... Men jeg klarer det ikke!

[Gjest bølger]

Er ingen sosial sjel dessverre. Har venner, men få, og de er opptatt av sitt (les: familie) på ettermiddag og kveldstid. Har barn som bor hos meg annenhver uke, da klarer jeg meg, men kan ikke ha dem her oftere, all energi renner ut den uka de er her.

All slekt er langt unna, men jeg kan jo ikke flytte fra ungene...

I løpet av de årene jeg har vært alene har jeg ALLTID blitt kjempedårlig i feriene. Dvs når venner, unger og helsepersonell er borte.

Føler meg bare så utrolig fanget. Prøver å tenke at jeg skal ta kontroll, at jeg skal endre situasjonen, finne på ditt og datt... Men jeg klarer det ikke!

Vennene har vel litt tid. Prøv om det kan være

anledning til å stikke inn i døren til dem noen ganger.

Du trenger jo ikke sitte så lenge, men får et

avbrekk i løpet av dagen

[cathlin]

Nei, det tror jeg ikke, hvis du er en veldig sosial person.