Irriterer meg over andre - hva gjør man?

[tjohei]

Noe av grunnen til at jeg lever ganske isolert, er at jeg har lett for å irritere meg over andre. Hvorfor være sosial når det ender opp med at man bare bli skuffet og irritert over samværet? Å leve isolert er vel heller ikke det beste, da man kan bli ganske engstelig av det. Hvordan forholde seg til egen irritasjon? Jeg prøver å ikke vise det, men det er vanskelig å skjule.

[marlenexxx27]

Irritasjon mot andre handler ofte (dypest sett) om at man er redd for å bli avvist, redd for at andre skal bli irritert på eller mislike en hvis EN SJØL er teit, kjedelig, ikke gjør som den andre forventer, osv. Og så blir man sint nærmest som et forsvar mot egen angst, som en slags overkompensering.

Hvis man har det sånn, så kan man jobbe med å bli mer generøs mot seg selv, akseptere egne dårlige sider og tilkortkommenheter. Og forsøke å få samme holdning ovenfor andre. Da kan man si til seg selv når noen er irriterende "Nå er Eva irriterende pga. x, men det er greit for av og til er jeg irrirterende pga. y, og da forventer jeg at andre holder ut med meg." Altså, når man er irritert, må man minne seg på hvordan en føler seg når man sjøl er den som er irriterende, og tenke på hvordan vi mennesker alle er i samme båt i og med at vi noen ganger er irriterte og andre ganger irriterende, og vi må bare være generøse mot hverandre.

Jeg blir ofte mindre irritert på folk når jeg tenker på at det nok er MANGE som blir irritert på akkurat den personen når han/hun gjør akkurat det som irriterer meg. Da føler jeg ofte mer medlidenhet enn irritasjon, for ingen vil jo egentlig være en person som irriterer andre. Det er litt synd på folk som uten å vite eller ville det skyver folk fra seg ved å stadig være irriterende.

[FGT]

Kanskje du er, eller blir litt for mye fokusert på deg selv og dine følelser.

[tjohei]

Irritasjon mot andre handler ofte (dypest sett) om at man er redd for å bli avvist, redd for at andre skal bli irritert på eller mislike en hvis EN SJØL er teit, kjedelig, ikke gjør som den andre forventer, osv. Og så blir man sint nærmest som et forsvar mot egen angst, som en slags overkompensering.

Hvis man har det sånn, så kan man jobbe med å bli mer generøs mot seg selv, akseptere egne dårlige sider og tilkortkommenheter. Og forsøke å få samme holdning ovenfor andre. Da kan man si til seg selv når noen er irriterende "Nå er Eva irriterende pga. x, men det er greit for av og til er jeg irrirterende pga. y, og da forventer jeg at andre holder ut med meg." Altså, når man er irritert, må man minne seg på hvordan en føler seg når man sjøl er den som er irriterende, og tenke på hvordan vi mennesker alle er i samme båt i og med at vi noen ganger er irriterte og andre ganger irriterende, og vi må bare være generøse mot hverandre.

Jeg blir ofte mindre irritert på folk når jeg tenker på at det nok er MANGE som blir irritert på akkurat den personen når han/hun gjør akkurat det som irriterer meg. Da føler jeg ofte mer medlidenhet enn irritasjon, for ingen vil jo egentlig være en person som irriterer andre. Det er litt synd på folk som uten å vite eller ville det skyver folk fra seg ved å stadig være irriterende.

Det er en "venninne" eller bekjent som til stadighet irriterer meg når jeg møter henne. Jeg har ikke mange venner og har blitt anbefalt å beholde kontakt med de få jeg har. Dette hører jeg på. Men nesten hver gang jeg møter henne, er det som å snakke til veggen. Hun plapler bare om seg og sitt. Snakker fort og lenge. Jeg detter ut, for jeg det blir for mye for meg. På slutten av møte føler jeg at jeg har fått nok og gleder meg til å avslutte møtet. Jeg holder kontakt med henne bare for å ikke være helt alene og å ha noen i bakhånd, noen å møte, spise på restaurant med og reise med. Men jeg synes hun har en irriterende personlighet. Slitsomt. Hun forteller lite om hva hun gjør om dagene, men har det med å klage og blir lett irritert hvis ting ikke går slik hun mener at det skal gå. F.eks. sitter vi på restaurant og det tar lang tid til maten kommer kan hun si: skal vi gå. Det har også hendt at hun nekter å gå på steder på grunn av enkelthendelser som f.eks. at hun mener at kelner har oversett henne eller det er for bråkete. Hun er ikke en person som jeg kan ta dette opp med, for hun virker ganske reservert og jeg frykter reaksjonen. Jeg tenker at man skal ha det hyggelig sammen når man møtes og forventer det samme av andre. Men noen mennesker synes jeg ødelegger hyggen ved å være alt for mye seg selv.

[Gjest ut på tur aldri sur:)]

Det er en "venninne" eller bekjent som til stadighet irriterer meg når jeg møter henne. Jeg har ikke mange venner og har blitt anbefalt å beholde kontakt med de få jeg har. Dette hører jeg på. Men nesten hver gang jeg møter henne, er det som å snakke til veggen. Hun plapler bare om seg og sitt. Snakker fort og lenge. Jeg detter ut, for jeg det blir for mye for meg. På slutten av møte føler jeg at jeg har fått nok og gleder meg til å avslutte møtet. Jeg holder kontakt med henne bare for å ikke være helt alene og å ha noen i bakhånd, noen å møte, spise på restaurant med og reise med. Men jeg synes hun har en irriterende personlighet. Slitsomt. Hun forteller lite om hva hun gjør om dagene, men har det med å klage og blir lett irritert hvis ting ikke går slik hun mener at det skal gå. F.eks. sitter vi på restaurant og det tar lang tid til maten kommer kan hun si: skal vi gå. Det har også hendt at hun nekter å gå på steder på grunn av enkelthendelser som f.eks. at hun mener at kelner har oversett henne eller det er for bråkete. Hun er ikke en person som jeg kan ta dette opp med, for hun virker ganske reservert og jeg frykter reaksjonen. Jeg tenker at man skal ha det hyggelig sammen når man møtes og forventer det samme av andre. Men noen mennesker synes jeg ødelegger hyggen ved å være alt for mye seg selv.

Dette mennesket hadde ikke jeg giddi å ha kontakt med!

[Gjest fantastisk mulighet]

Det er en "venninne" eller bekjent som til stadighet irriterer meg når jeg møter henne. Jeg har ikke mange venner og har blitt anbefalt å beholde kontakt med de få jeg har. Dette hører jeg på. Men nesten hver gang jeg møter henne, er det som å snakke til veggen. Hun plapler bare om seg og sitt. Snakker fort og lenge. Jeg detter ut, for jeg det blir for mye for meg. På slutten av møte føler jeg at jeg har fått nok og gleder meg til å avslutte møtet. Jeg holder kontakt med henne bare for å ikke være helt alene og å ha noen i bakhånd, noen å møte, spise på restaurant med og reise med. Men jeg synes hun har en irriterende personlighet. Slitsomt. Hun forteller lite om hva hun gjør om dagene, men har det med å klage og blir lett irritert hvis ting ikke går slik hun mener at det skal gå. F.eks. sitter vi på restaurant og det tar lang tid til maten kommer kan hun si: skal vi gå. Det har også hendt at hun nekter å gå på steder på grunn av enkelthendelser som f.eks. at hun mener at kelner har oversett henne eller det er for bråkete. Hun er ikke en person som jeg kan ta dette opp med, for hun virker ganske reservert og jeg frykter reaksjonen. Jeg tenker at man skal ha det hyggelig sammen når man møtes og forventer det samme av andre. Men noen mennesker synes jeg ødelegger hyggen ved å være alt for mye seg selv.

Jeg skjønner deg utrolig godt Har selv slitt med akkurat det der. Vil ha kontakt med andre, men de har irritert meg noe så inn i granskauen. Kjenner også flere som sliter, som irriterer seg over andre og finner masse feil på dem.

Løsningen min? Å la deres irriterende sider gjøre at JEG utvikler meg og blir enda mer rund i kantene! Det jeg mener med det, er at jeg i eksepelet med venninnen din, ville ha tatt grep om situasjonen og gått foran med et godt eksempel. Hun klager (og har sikkert diverse problemer med seg selv), og jeg kunne f.eks. da ta ledelsen og si bestemt, med en munter tone: "Å nei da, det gjør da ingen ting, nå skal vi hygge oss! Det er da derfor vi møtes, er det ikke? Kom igjen, nå! (og ta henne i armen)"

På den måten gjør du det DU kan for at situasjonen skal bli bedre, heller enn å sitte passiv (og i bunn og grunn ikke være stort bedre selv.) Du gir også henne en gyllen mulighet til å tenke nytt rundt situasjonen (kanskje føler hun seg ganske fastlåst?), uten at det blir konfronterende og får piggene ut hos henne.

Det kan ta litt tid før det virker, men etter hvert kan det hende hun løsner opp, og da får dere et bedre forhold, og kanskje har du også gjort henne en stor tjeneste (uten at det er noe å lage et nummer ut av, da

En ting jeg merker er at andre forholder seg til meg på en helt annen måte nå som jeg er mer eller mindre frisk og har blitt mer positiv og tydelig for andre. Det er også fantastisk å oppleve at det faktisk går an å gi hverandre ærlige tilbakemeldinger, uten at det blir tatt ille opp. Det kan skje, når stemningen ligger til rette for det. Veldig mange ønsker tilbakemelding også, og i noen situasjoner trenger de rett og slett at en annen modellerer en ny måte å tenke/handle på. Jo visst hadde det vært enklest om vi alle var perfekte og alle bare skulle omgi seg med perfekte venner, men da hadde mange gått rundt venneløse

Jeg merker også at andre irriterer meg mye mindre når jeg har det bra med meg selv.