Kan jeg bli som min far?

[eksvimle]

Begynner bare å bli litt urolig. Hvor mye er egentlig arvelig/genetisk belastet av de psykdommene man kan få?

Er livredd for at jeg kanskje er som min far. Hvordan kan jeg vite? Jeg trives veldig godt sammen med barn, og klarer å være meg selv og slappe helt av da. Jeg har alltid hatt en veldig fin tone med barn, og nærmest tiltrekker meg dem. (Jeg klarer ikke helt å forklare bedre -og jeg vet ikke helt hvorfor det er slik). Når jeg går til lekeparken sammen med min sønn, ender det bestandig opp med at jeg blir med på leken. Sammen med min sønn og eventuelt andre barn. Når jeg henter min sønn i barnehagen er det bestandig en 4-5 andre som vil være med. Men blandt voksene blir jeg bare redd, gjemmer meg bort, og klarer rett og slett ikke å være sammen med dem.

Jeg er jo ikke seksuelt tiltrukket av barn (eller voksne heller for den saks skyld), men burde jeg være urolig? Kan det være at jeg er/blir som min far?

[Gjest Istapp]

Det tror jeg ikke du blir! Hadde du vært slik hadde du ikke spurt om det,da hadde du visst det.

[PieLill]

Der har du for det første et valg. For det andre har du vel ingen interesse av å bli som din far.

Så flott at du har godt lag med barn

Er det slik at du opplever voksne som mer vanskelige/uttrygge/truende å forholde seg til. I så fall er det ikke så rart om du velger barna når du kan.

På sikt vil du og andre ha stor glede av at du også relaterer mer til voksen og gir av deg selv på en sunn måte også i voksne relasjoner. Det vil sikkert kreve at du presser deg selv en hel del og går diverse mil utenfor din komfortsone.

mvh

[eksvimle]

Der har du for det første et valg. For det andre har du vel ingen interesse av å bli som din far.

Så flott at du har godt lag med barn

Er det slik at du opplever voksne som mer vanskelige/uttrygge/truende å forholde seg til. I så fall er det ikke så rart om du velger barna når du kan.

På sikt vil du og andre ha stor glede av at du også relaterer mer til voksen og gir av deg selv på en sunn måte også i voksne relasjoner. Det vil sikkert kreve at du presser deg selv en hel del og går diverse mil utenfor din komfortsone.

mvh

Jeg vil overhodet ikke bli som min far -men _ville_ han bli slik?

Jeg vet ikke hva det er. Barna bare kommer til meg liksom (jeg tror ikke jeg gjør noe spesielt...). Og det blir helt naturlig å være sammen med dem, og leke... Mens det virker som at voksne skygger fra meg, og helst ikke vil ha noe med meg å gjøre. Og jeg vet overhodet ikke hva jeg skal/bør gjøre for å få kontakt med voksne. Jeg blir bare usikker og redd da.

Sånn har det egentlig bestandig vært.

Men, jeg blir jo urolig da. Det har vært så mye diskusjoner på dette med arv og gener.

[PieLill]

Jeg vil overhodet ikke bli som min far -men _ville_ han bli slik?

Jeg vet ikke hva det er. Barna bare kommer til meg liksom (jeg tror ikke jeg gjør noe spesielt...). Og det blir helt naturlig å være sammen med dem, og leke... Mens det virker som at voksne skygger fra meg, og helst ikke vil ha noe med meg å gjøre. Og jeg vet overhodet ikke hva jeg skal/bør gjøre for å få kontakt med voksne. Jeg blir bare usikker og redd da.

Sånn har det egentlig bestandig vært.

Men, jeg blir jo urolig da. Det har vært så mye diskusjoner på dette med arv og gener.

''Jeg vet ikke hva det er. Barna bare kommer til meg liksom (jeg tror ikke jeg gjør noe spesielt...). Og det blir helt naturlig å være sammen med dem, og leke...''

Du er altså rett og slett flink med unger. Barna får en følelse av at du liker dem og liker å tilbringe tid sammen med dem. Selvsagt får de da lyst til å være sammen med deg. Særlig om du gjør hyggelige og morsomme ting. Dette er utlukkende positivt så lenge du bruker tilliten barna viser deg til å berike livene deres.

''Mens det virker som at voksne skygger fra meg, og helst ikke vil ha noe med meg å gjøre. Og jeg vet overhodet ikke hva jeg skal/bør gjøre for å få kontakt med voksne. Jeg blir bare usikker og redd da. Sånn har det egentlig bestandig vært.''

I ditt møte med voksne gjør du det stikk motsatte av det du gjør når du treffer barn. Du blir full av negative forventninger, blir usikker, tilbaketrukken og unnvikende? Dette senser de som er rundt deg og blir følgelig tilbakeholdne med å ta kontakt.

Neste gang du er i en eller annen setting bør du forsøke å legge merke til hva de som ser ut som de blir venn med alle med den største letthet gjør og som du kanskje ikke gjør.

Du kan forsøke samme framgangsmåte. Møte blikket til folk. Hilse på en glad måte. Oppføre deg som om du synes det er flott å bli kjent med dem. Være intressert i dem. Late som du tror de har kjempelyst til å bli kjent med deg. Lat som til det blir sånn.

Ikke lett til å begynne med. Men i og med at du sammen med barn stadig vekk beviser at du kan fungere sammen med andre mennesker, er det ingen grunn til å tro at du ikke også skal kunne klare å fungere sammen med oppegående voksne.

mvh