Tvangsinnleggelse

[Gjest Firkløveren]

Hei. Er det slik at familien må involveres dersom det skal gjennomføres en tvangsinnleggelse når pasienten ikke ønsker at familien eller andre skal vite om en evt. innleggelse?

[rose23]

Nei, ikke så lenge du er myndig. Da har de faktisk taushetsplikt.

[eksvimle]

Nei, ikke så lenge du er myndig. Da har de faktisk taushetsplikt.

De gangene jeg har blitt tvangsinnlagt har min familie fått beskjed -selv om jeg ikke har villet. (Og min famile har så fortalt sine venner og kjente...!)... Så dette med taushetsplikt her har ikke jeg merket noe av...!

[rose23]

De gangene jeg har blitt tvangsinnlagt har min familie fått beskjed -selv om jeg ikke har villet. (Og min famile har så fortalt sine venner og kjente...!)... Så dette med taushetsplikt her har ikke jeg merket noe av...!

Hæ? Virkelig? Da hadde jeg blitt lynforbannet og anmeldt dem. Selv da jeg var 18 år og tvangsinnlagt fikk ikke foreldrene mine vite noe.

[Gjest nemlig hemlig]

Jeg har ikke vært tvangsinnlagt på neste 20 år, men da jeg ble tvangsinnlagt kontaktet de faren min, og han måtte være tutor som de kalte det. De kan vel hvis man ber spesiellt om det bruke sosialsjef eller politi som tutor..

[rose23]

Jeg har ikke vært tvangsinnlagt på neste 20 år, men da jeg ble tvangsinnlagt kontaktet de faren min, og han måtte være tutor som de kalte det. De kan vel hvis man ber spesiellt om det bruke sosialsjef eller politi som tutor..

Da jeg var tvangsinnlagt for over 10 år siden trodde jeg de kalte det tortur-erklæring. Men jeg ble innlagt av politi og lege...

[Gjest Nerda]

Hæ? Virkelig? Da hadde jeg blitt lynforbannet og anmeldt dem. Selv da jeg var 18 år og tvangsinnlagt fikk ikke foreldrene mine vite noe.

Hrrrmf - de kan da ikke bare tyte løs til familie uten videre! Jeg har noen få tvangsinnleggelser bak meg der enten Fylkesmann eller Politi har stått som sk. tutor (innlegger). Ingen har gått til min familie selv om de kjenner til hvem mine nermeste pårørende er. Jeg var suicidal, og ville forstått det om psykologen min hadde kontaktet nermeste pårørende i bekymring (det er noe som heter nødrett). MEN om noen bare hadde ringt de uten videre med "heisann vi har tvangsinnlagt datra di..." Jeg hadde også blitt FLY forvbanna! Jeg ville trolig satt meg mer inn i regelverket når jeg ble friskere, og klaget til kontrollkommisjonen. Om jeg så et klart lovbrudd, ville det gå rett til Politiet.

Jeg synes dessverre at det er litt for mye praksis at man putter folk inn uten å tenke så mye på HVA problematikken er. Man kommer inn, blir "reparert" og sluppet ut. Dette bidrar ikke til bedring. Min mening er at det heller bør tilbys innleggelse på halvveien og at man ikke må ha vært kjempepsyk for å komme inn. i våre dager er kriterier for innleggelse så strenge at folk rett og slett blir så dårlige at tvang til slutt blir uungåelig. Slik burde det ikke være. Nettopp slikt gir folks møte med akuttpsykiatrien til et traume - som igjen får de til å hate akuttpsykiatri. Dette er sterkt provoserende for meg. Personlig har jeg behandlere som i det minste tenkte at dette ikke måtte bli traumatisk for meg, men det er ikke alle som har det. Noen mennesker blir så syke at de må på legevakta, i samtale med en lege som over hode ikke kjenner situasjon eller sykehistorie. Antiterapeutisk vil jeg si. Når jeg har gode erfaringer med akuttpsykiatri (for det meste), gjør det meg ekstra vondt å lese alle de triste historiene som kunne vært unngått. Jeg tror virkelig at andelen "svingdørspasienter" ville blitt redusert virkelig betydelig med en mer forebyggende tankegang. Slik det er nå, må man omtrent ha tatt livet av seg før mn får plass. De siste årene har jeg hatt gode kontakter og en post som kjenner meg svært godt. Dermed har jeg snektet meg inn der ved behov. Jeg synes det er TRAGISK at man skal trenge gode kontakter for å få hjelp. Bygg ut akuttpsykiatri, få færre innleggelser og reinnleggelser, gi gjevnlige innleggelser til de som faktisk trenger det og viser nytte av tilbudet!! Tenk framover i stedet for nuet! Mange vil trenge kortere innleggelser ved riktig behandling ong GOD POLIKLINISK OPPFØLGING fra start.

Jeg har nå skrevet meg godt ut på viddene, men dette er en sak som ligger hjertet mitt nær. Jeg ser som sagt over hode ikke noen grunn til at familie skal vite om innleggelser - selv om det kanskje er snakk om liv i starten. Jeg tror ikke noen ville blitt kontaktet i somatikken om jeg kom på akutten med alvorlige (potensielt dødelige) skader. MEN jeg kjenner heller ikke reglene. Hør med en advokat om det virkelig er problematisk!!

[eksvimle]

Hæ? Virkelig? Da hadde jeg blitt lynforbannet og anmeldt dem. Selv da jeg var 18 år og tvangsinnlagt fikk ikke foreldrene mine vite noe.

Seriøst?!!! Virker som det er bare meg som konstant blir overkjørt da... (Jeg har jo vært over 18 alle 3 gangene jeg har vært innlagt...!)?

Er det nettopp fordi jeg er stille som gjør at folk overkjører meg så totalt hele tiden da?

[eksvimle]

Hrrrmf - de kan da ikke bare tyte løs til familie uten videre! Jeg har noen få tvangsinnleggelser bak meg der enten Fylkesmann eller Politi har stått som sk. tutor (innlegger). Ingen har gått til min familie selv om de kjenner til hvem mine nermeste pårørende er. Jeg var suicidal, og ville forstått det om psykologen min hadde kontaktet nermeste pårørende i bekymring (det er noe som heter nødrett). MEN om noen bare hadde ringt de uten videre med "heisann vi har tvangsinnlagt datra di..." Jeg hadde også blitt FLY forvbanna! Jeg ville trolig satt meg mer inn i regelverket når jeg ble friskere, og klaget til kontrollkommisjonen. Om jeg så et klart lovbrudd, ville det gå rett til Politiet.

Jeg synes dessverre at det er litt for mye praksis at man putter folk inn uten å tenke så mye på HVA problematikken er. Man kommer inn, blir "reparert" og sluppet ut. Dette bidrar ikke til bedring. Min mening er at det heller bør tilbys innleggelse på halvveien og at man ikke må ha vært kjempepsyk for å komme inn. i våre dager er kriterier for innleggelse så strenge at folk rett og slett blir så dårlige at tvang til slutt blir uungåelig. Slik burde det ikke være. Nettopp slikt gir folks møte med akuttpsykiatrien til et traume - som igjen får de til å hate akuttpsykiatri. Dette er sterkt provoserende for meg. Personlig har jeg behandlere som i det minste tenkte at dette ikke måtte bli traumatisk for meg, men det er ikke alle som har det. Noen mennesker blir så syke at de må på legevakta, i samtale med en lege som over hode ikke kjenner situasjon eller sykehistorie. Antiterapeutisk vil jeg si. Når jeg har gode erfaringer med akuttpsykiatri (for det meste), gjør det meg ekstra vondt å lese alle de triste historiene som kunne vært unngått. Jeg tror virkelig at andelen "svingdørspasienter" ville blitt redusert virkelig betydelig med en mer forebyggende tankegang. Slik det er nå, må man omtrent ha tatt livet av seg før mn får plass. De siste årene har jeg hatt gode kontakter og en post som kjenner meg svært godt. Dermed har jeg snektet meg inn der ved behov. Jeg synes det er TRAGISK at man skal trenge gode kontakter for å få hjelp. Bygg ut akuttpsykiatri, få færre innleggelser og reinnleggelser, gi gjevnlige innleggelser til de som faktisk trenger det og viser nytte av tilbudet!! Tenk framover i stedet for nuet! Mange vil trenge kortere innleggelser ved riktig behandling ong GOD POLIKLINISK OPPFØLGING fra start.

Jeg har nå skrevet meg godt ut på viddene, men dette er en sak som ligger hjertet mitt nær. Jeg ser som sagt over hode ikke noen grunn til at familie skal vite om innleggelser - selv om det kanskje er snakk om liv i starten. Jeg tror ikke noen ville blitt kontaktet i somatikken om jeg kom på akutten med alvorlige (potensielt dødelige) skader. MEN jeg kjenner heller ikke reglene. Hør med en advokat om det virkelig er problematisk!!

Ja jeg ble rasende da jeg ble tvangsinnlagt nå sist, da jeg fikk vite at min familie hadde blitt kontaktet (og spesielt min far...Det var jo veldig smart av dem!). Jeg slo handa i veggen og brakk en finger! Hvorfor gjør de slik da?!!!

[rose23]

Hrrrmf - de kan da ikke bare tyte løs til familie uten videre! Jeg har noen få tvangsinnleggelser bak meg der enten Fylkesmann eller Politi har stått som sk. tutor (innlegger). Ingen har gått til min familie selv om de kjenner til hvem mine nermeste pårørende er. Jeg var suicidal, og ville forstått det om psykologen min hadde kontaktet nermeste pårørende i bekymring (det er noe som heter nødrett). MEN om noen bare hadde ringt de uten videre med "heisann vi har tvangsinnlagt datra di..." Jeg hadde også blitt FLY forvbanna! Jeg ville trolig satt meg mer inn i regelverket når jeg ble friskere, og klaget til kontrollkommisjonen. Om jeg så et klart lovbrudd, ville det gå rett til Politiet.

Jeg synes dessverre at det er litt for mye praksis at man putter folk inn uten å tenke så mye på HVA problematikken er. Man kommer inn, blir "reparert" og sluppet ut. Dette bidrar ikke til bedring. Min mening er at det heller bør tilbys innleggelse på halvveien og at man ikke må ha vært kjempepsyk for å komme inn. i våre dager er kriterier for innleggelse så strenge at folk rett og slett blir så dårlige at tvang til slutt blir uungåelig. Slik burde det ikke være. Nettopp slikt gir folks møte med akuttpsykiatrien til et traume - som igjen får de til å hate akuttpsykiatri. Dette er sterkt provoserende for meg. Personlig har jeg behandlere som i det minste tenkte at dette ikke måtte bli traumatisk for meg, men det er ikke alle som har det. Noen mennesker blir så syke at de må på legevakta, i samtale med en lege som over hode ikke kjenner situasjon eller sykehistorie. Antiterapeutisk vil jeg si. Når jeg har gode erfaringer med akuttpsykiatri (for det meste), gjør det meg ekstra vondt å lese alle de triste historiene som kunne vært unngått. Jeg tror virkelig at andelen "svingdørspasienter" ville blitt redusert virkelig betydelig med en mer forebyggende tankegang. Slik det er nå, må man omtrent ha tatt livet av seg før mn får plass. De siste årene har jeg hatt gode kontakter og en post som kjenner meg svært godt. Dermed har jeg snektet meg inn der ved behov. Jeg synes det er TRAGISK at man skal trenge gode kontakter for å få hjelp. Bygg ut akuttpsykiatri, få færre innleggelser og reinnleggelser, gi gjevnlige innleggelser til de som faktisk trenger det og viser nytte av tilbudet!! Tenk framover i stedet for nuet! Mange vil trenge kortere innleggelser ved riktig behandling ong GOD POLIKLINISK OPPFØLGING fra start.

Jeg har nå skrevet meg godt ut på viddene, men dette er en sak som ligger hjertet mitt nær. Jeg ser som sagt over hode ikke noen grunn til at familie skal vite om innleggelser - selv om det kanskje er snakk om liv i starten. Jeg tror ikke noen ville blitt kontaktet i somatikken om jeg kom på akutten med alvorlige (potensielt dødelige) skader. MEN jeg kjenner heller ikke reglene. Hør med en advokat om det virkelig er problematisk!!

Etter Opptrappingsplanen for psykisk helse kom for full styrke, ble akuttpsykiatrien rasert ved sykehuset her jeg bor. 2/3deler av sengeplassene ble lagt ned, akivitører og fysioterapeuter som laget litt aktiviteter fikk sparken, og en bråte med personale måtte gå slik at pasientene knapt kommer seg på butikken med følge på kveld og helg. Men det verste er at mange blir avvist, pasienter må ligge på kjøkken og bad, og skrevet ut før de er klar for det.

Ungdomsposten ble også lagt ned fordi de unge skulle få tilbud i hjemkommunene. resultatet ble at flere av dem havnet på voksenpsykiatrisk få uker etter utskrivelsen.

Større arrangement og fellesaktiviteter er også lagt ned. Fra ca. 400 pasienter, er det nå bare plass til 40-50 fordelt på to avdelinger. Det er ikke annet enn tragisk.

Å tilbudet lokalt har ikke blitt noe bedre. Det er en psykiatrisk sykepleier i en kommune med 6000 innbyggere og hun er ikke noe dyktig.

Men det var en annen side av saken...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke slik at familien må involveres.

[eksvimle]

Nei, det er ikke slik at familien må involveres.

Så hvorfor har det skjedd meg? Når jeg overhodet ikke har villet.Da har de jo ikke rett til å gjøre det, eller? Nå sist også. Da ble både min mor (-som er kronisk deperimert, og knekker totalt sammen av den minste urohet), og min far (!!!) informert om min innleggelse!

(er det noe rart jeg sier jeg føler meg umyndiggjort hele tiden..)

Er det såpass enkelt at det rett og slett er fordi jeg blir stille i visse situasjoner (når jeg blir nervøs, og føler angst...). Er det nettopp fordi jeg blir stille at folk overkjører meg og tar avgjørelser over hodet på meg? Men, burde ikke fagfolk vite litt bedre? Og gi meg mulighet til å få uttrykket min mening om ting på et eller annet vis?

[Gjest emosjonell ustabil????]

Ja jeg ble rasende da jeg ble tvangsinnlagt nå sist, da jeg fikk vite at min familie hadde blitt kontaktet (og spesielt min far...Det var jo veldig smart av dem!). Jeg slo handa i veggen og brakk en finger! Hvorfor gjør de slik da?!!!

hiss deg ned litt da!!!!!

[eksvimle]

hiss deg ned litt da!!!!!

Ikke hissig jeg...!

Temmelig forkjølet og en smule trett... Men, ikke hissig!

Du da? Hvordan er det med deg?

[Angustia]

hiss deg ned litt da!!!!!

''hiss deg ned litt da!!!!!''

Hvorfor svarer du dette? Kjenner du til eksvimles forhistorie?

Jeg syns ho har all rett til å bli rasende, og kankje det er sunt for henne også. Reaksjonen ho refererer til er høyst forståelig.

[miakami]

hiss deg ned litt da!!!!!

hun hadde blitt voldtatt av sin far gjennom hele barndommen, så hennes reaksjon var høyst forstålig og sunn.

enn du med alle disse utropstegnene?

emosjonelt ustabil selv hva?

[PieLill]

Et problem om ingen pårørende underrettes er at de kan melde vedkommende savnet om de ikke aner hvor h*n er og ikke får kontakt.

Kjenner til tilfeller der dette har utløst leteaksjon.

mvh

[Helmi]

Et problem om ingen pårørende underrettes er at de kan melde vedkommende savnet om de ikke aner hvor h*n er og ikke får kontakt.

Kjenner til tilfeller der dette har utløst leteaksjon.

mvh

Nettopp. Jeg har en bror som er psykotisk i perioder og må av og til tvangsinnlegges. Han har ingen familie i samme by og er ellers også svært isolert. Jeg har flere ganger vært i den fortvilte pårørende-situasjonen der vi ikke har visst hvor han er, om han er i live, om politiet må kontaktes, om leteaksjon må settes i gang.

Vi hadde vært fornøyd med en liten beskjed: han er innlagt og blir tatt vare på.

Fra en pårørendes vinkel er dette en grusom og belastende situasjon. Nå har han heldigvis gått med på å ha en av oss i familien som nærmeste pårørende, så vi får beskjed.

Men det vi har vært igjennom når vi ikke har visst, det er alldeles grusomt.

Viktig med taushetsplikt, ja. Men jammen er det også viktig å ta vare på de nærmeste når slikt skjer.

[PieLill]

Så hvorfor har det skjedd meg? Når jeg overhodet ikke har villet.Da har de jo ikke rett til å gjøre det, eller? Nå sist også. Da ble både min mor (-som er kronisk deperimert, og knekker totalt sammen av den minste urohet), og min far (!!!) informert om min innleggelse!

(er det noe rart jeg sier jeg føler meg umyndiggjort hele tiden..)

Er det såpass enkelt at det rett og slett er fordi jeg blir stille i visse situasjoner (når jeg blir nervøs, og føler angst...). Er det nettopp fordi jeg blir stille at folk overkjører meg og tar avgjørelser over hodet på meg? Men, burde ikke fagfolk vite litt bedre? Og gi meg mulighet til å få uttrykket min mening om ting på et eller annet vis?

Høres ikke mye greit ut.

Kanskje du burde diskutere dette med pasientombudet.

mvh

[frosken]

Nettopp. Jeg har en bror som er psykotisk i perioder og må av og til tvangsinnlegges. Han har ingen familie i samme by og er ellers også svært isolert. Jeg har flere ganger vært i den fortvilte pårørende-situasjonen der vi ikke har visst hvor han er, om han er i live, om politiet må kontaktes, om leteaksjon må settes i gang.

Vi hadde vært fornøyd med en liten beskjed: han er innlagt og blir tatt vare på.

Fra en pårørendes vinkel er dette en grusom og belastende situasjon. Nå har han heldigvis gått med på å ha en av oss i familien som nærmeste pårørende, så vi får beskjed.

Men det vi har vært igjennom når vi ikke har visst, det er alldeles grusomt.

Viktig med taushetsplikt, ja. Men jammen er det også viktig å ta vare på de nærmeste når slikt skjer.

Jeg synes også at pårørende bør informeres om en tvangsinnleggelse, såfremt det ikke foreligger helt spesielle forhold som tilsier det motsatte.