10 år etter skillsmissen...

[Gjest Vondt å tenke på...]

Det er 10 år siden jeg ble skilt fra min forrige mann...og som er far til mine barn...

Det var jeg som ønsket skillsmisse fordi jeg følte vi hadde vokst fra hverandre i kjærlighetslivet...

Det gjør meg ennå vondt...når jeg tenker på hva jeg gjorde mot barna våre med å la dem bli skillsmissebarn...

Så mye som har kunnet vært anneledes for dem hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde...

Jeg var egoistisk den gangen...hadde funnet en ny kjæreste...tenkte så lite den gangen om hvilke konsekvenser valgets vei ble...

Jeg skulle ha blitt av hensyn til barna...slik at de ennå har hatt en go` kjernefamilie og barndomshjemmet sitt...

De hadde en mor og en far som var enormt glade i dem...men som de har ennå har...men på hver sin kant...

De hadde en mor og far som var veldig glad i hverandre som venner...

Vi var en lykkelig og solid kjernefamilie...hvor barna blomstret...

Nå er barna 22 og 24 år... kjempegode ungdommer har de blitt...

Men de har mor og far på hver sin kant med hver sin familie...

Det er sorg for meg å kjenne på at det er min skyld at de ble skillsmissebarn...og gikk glipp av den gode oppveksten de kunne ha fått...

Jeg har det vondt av å tenke på dette...men jeg kan ikke skru tilbake tida og gjøre om det jeg har gjort...

Jeg tenker mye på dette...