Alkoholproblemer mer vanlig enn selvskading??

[Gjest Nerda]

Det presterte psykologen min å hevde idag... Nå er jeg av flaska for denne gang, men jeg synes det er en flau skamplett å ha i journalen min. Psykologen spurte om jeg opplevde det som flauere enn selvskadingen.. Jeg sa et soleklart ja, og fikk høre at den selvskadingen jeg drev med ikke var så vanlig (jeg må som regel sy en slant om jeg kutter meg).

Men jeg synes fortsatt alkoholproblemer er langt mer pinlige. Mine har ikke vært virkelig alvorlige, men de blir jo journalført som et periodeproblem .

Såh. Er psykologen min sin påstand riktig?

[Gjest AtHomeMom]

Jeg orker ikke akkurat nå å finne "det riktige svaret", men jeg vil tro at psykologen har rett i at det er vanligere å ha alkoholproblemer enn å drive med selvskading. Men det ene er da ikke flauere enn det andre av den grunn.

[Gjest om det]

Min vinkling på dette er at dette er bare variasjoner over selvskading, eller selvsaboterende handlinger. Alkoholen er således en variant av selvskading, fysisk skade på kroppen en annen. Hva som er verst kan sikkert diskuteres. Pass bare på å ikke bytte ut en med en annen.

[rose23]

Alkoholproblem finnes klart i et mye større omfang enn selvskading/kutting.

[Gjest Nerda]

Jeg orker ikke akkurat nå å finne "det riktige svaret", men jeg vil tro at psykologen har rett i at det er vanligere å ha alkoholproblemer enn å drive med selvskading. Men det ene er da ikke flauere enn det andre av den grunn.

Jeg synes det, men jeg er jo gal og sliter med begge deler i perioder. Alltid en eller annen flukt som ikke er sunn. For noen år siden var det etekick - som jeg ikke har mere. Selvskading har vært av og på i mange år, trøbbel med drikking har jeg hatt i perioder siden i fjor sommer - i alle fall om jeg skal snakke om perioder det er noe å bry seg om. Noe durkdrevet alkis er jeg ikke.. Det typiske for meg er at jeg begynner og så finner ut at skitt nå er jeg på god vei mot avhengigheten. Når jeg tåler en liter sprit i løpet av et døgn + litt å reparere på, da både lyser røde lamper, og alarmsirener ringer hos meg i en sånn grad at jeg roper på hjelp. Skummelt, men lengre har det aldri gått. Like fordømt er jeg mer flau over dette enn selvskadingen min. Jeg som rakket sånn ned på miljøet her jeg bor i sin tid pga rusproblemer blant andre beboere (bråk/uro)?! Så er jeg borti jævelskapen selv?! Vel å merke uten å bråke noe særlig. Jeg føler dette er en mye pinligere skamplett i journalen min, men det er nok kanskje noe med hvordan jeg er oppdratt å gjøre - hva jeg har blitt prenta inn med. 1/10 unge jenter oppga i en undersøkelse for mange år siden at de skadet seg selv. Jeg tror det er store mørketall der ute. Mange skammer seg nok vel så mye over det som jeg gjør over drikkinga mi. Har nok rett og slett bare kommet forbi det verste skam-stadiet når det gjelder selvskading...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, psykologens påstand er riktig.

[Gjest Nerda]

Ja, psykologens påstand er riktig.

Jøss.. Får prøve å være litt mindre flau over å ha det i journalen da...