Hva er det med mamma?

[enigma38]

Vi er tre søstre i alderen 36-42 år. Alle tre har diagnosen bipolar 2 og har slitt med livene sine. Likevel fått behandling og medisiner som gjør at vi fungerer greit, to av oss jobber og den ene har aldri hatt en jobb i hele sitt liv, mye fordi hun har vært i mishandlingsforhold og senere, blitt rusmisbruker (som hun nå er ute av og har vært i over tre år)

Jeg er eldst. Jeg var ca 6 år når jeg forstod at jeg ikke kunne stole på mamma. Hennes temperament førte til endel juling og jeg tror jeg hadde merker i 14 dager etter en av dem. Julingen kom aldri pga regelbrudd eller at man hadde vært slem mot andre eller av denslags ting. Den kom av uenighet ( f.eks at jeg nektet å spise kjøtt en periode, da jeg hadde sett slakting på nabogården og hadde dyp empati med dyrene) Eller fordi hun var i dårlig humør, og jeg utfordret det gjennom å ikke legge meg flat hvis hun påpekte en feil ved meg. Sånn ting. Jeg lot meg aldri kue særlig av det, men jeg hadde ett veldig vanskelig forhold til henne, og det har jeg fortsatt med i alle år.

For meg tok det kaka, når hun i fjor sommer, etter at jeg hadde hatt en lang hypomani, sa at det hadde vært hyggelig hvis hun hadde ringt og spurt meg hvordan jeg hadde det, hvorpå hun svarer at hun ikke tror på diagnosen, fordi jeg "alltid hadde vært sånn". I hennes øyne " vanskelig" I vinter fikk min søster en sprekk, og i denne sprekken sa jeg klart ifra, at hvis jeg skal fungere på jobb, som mor og som bestemor til en nydelig liten pike, kunne jeg ikke stille opp eller være en muliggjører for min søster (jeg bare nevner at jeg har gjort dette før, blant annet bodde min søsters sønn hos meg ett år, mens hun var til behandling) Alså, denne gangen nektet jeg, og min mor lagde mye bråk utav det. Alså, jeg hadde ikke nektet å ha sønnen hennes, men han er nå voksen, så det var andre ting hun mente jeg skulle stille opp på, med penger, kjøring osv. Hun mente jeg var dømmesyk og ubarmhjertig, og at jeg varett dårlig medmenneske. Hun fikk tildels mine søsken over på sin side. Men min yngste søster, prøvde å være upartisk i konflikten, noe min mor ikke likte.Jeg sa til henne at hun kunne mene hva hun ville, men at jeg ville satt pris på å bli respektert, men uansett så måtte hun bare akseptere valget mitt, for jeg kom ikke til å snu. Så prøvde hun seg indirekte på min voksne datter, ved å fortelle at jeg ikke stilte opp slik jeg burde osv. Gjentatte ganger. Min datter er sterk nok til å se spillet, og uten at jeg har forklart henne noe mer, sier hun: "Jeg liker ikke mormor lenger. Hun blir sur hvis man er uenig med henne."

Nå har hun klart å krangle med min yngste søster igjen, og hun lar henne ikke være i fred følelsesmessig før min søster legger seg paddeflat, men selv da tilgir hun ikke. Min søster har gjort seg skyld i å motsi at Siv Jensen er den eneste kristne dama i landet. For mamma lever for to ting: FRP og høyreorientert helvetes-kristendom. Og den som motsier henne får bråk. Hun har ikke mange venner igjen, men en trofast venn av henne, sa til meg en gang: Hvorfor spør hun aldri hva du synes om det, eller hva dere andre mener?" Og jeg svarte, at det er uinterressant for henne, for hun er den eneste som har rett. Ja, jeg vet det, svarte venninnen, det blir bråk når man er uenig med henne, og jeg har fått mange brev opp igjennom, av moren din. Med anklager om hva jeg har sagt feil, hvordan jeg har såret henne osv

Vår mellomste søster blir da oppringt av mamma og da hun er uenig med mamma, og sier at folk må få mene det de vil, krangler mamma med henne også. Hun ringer og gråter og er fortvilet og vet ikke om hun orker mer (hun har prøvd å ta livet av seg før) Mine søstre er snille med henne, sier at de er glad i henne, men at man ikke kan be om unnskyldninger for å ha egen meninger. Hun godtar ikke dette. At vi har egne meninger er ett svik mot henne.

Vi vokste opp i ett hjem med stor følelseskulde, mye kjeft og mange krav, endel juling og en far som var følelsesmessig fraværende. Og travelt opptatt med karriære og jobb. Han var endel borte når vi vokste opp. De var begge to pur unge (16 og 18) når jeg ble født. Begge to har etter at de skilte seg rakket ned på den andre, og ikke repsektert det når vi har sagt at vi ikke vil høre mer om det. Jeg var 15 når de skilte seg. Vårt hjem var alltid rent og pent, og vi hadde pene klær, og mammas stolthet var hvis en lærer påpekte hvor flink hun var til å kle oss osv. Mamma har alltid vært opptatt av vakre mennesker, en forbrytelse mot ett vakkert menneske er verre enn mot ett stygt menneske. Hun sa ofte at de og de barna er så vakre, hun sa aldri det om oss.

Mamma er veldig todelt. En av tantene mine har påpekt at jeg alltid fikk kjeft for bagateller, at min mor var veldig mye irritert på meg. Men ellers når vi hadde besøk, tok hun seg stort sett sammen. Mange har sagt at de var misunnelige på meg/oss fordi jeg hadde henne som mor. Hun virket så varm og fin. Og det kan hun også være, men sjeldnere og sjeldnere. Hun er meget egoistisk og ganske grisk, og totalt uoppmerksom på egen adferd, og på hvordan hun virker på andre.

Mamma hadde opplevd misbruk som barn, både fra bestefaren sin og en mye eldre storebror. Hun har ikke hatt det lett,.

Mine søstre sliter med enorm skyldfølelse og føler seg slemme, nå som de sier ifra. Men de har skjønt at de blir manipulert, og vil ikke lenger finne seg i det. Jeg har jo tatt dette standpunktet for en stund siden, og jeg har det bedre sånn. Jeg ser jo at hun til stadighet har konflikter med enten søsken, tantunger, oss eller venninner.

Men hva er det med mamma? Og er det noe vi kan gjøre for å hjelpe henne. På tross av at jeg kan fleipe med å si at jeg må ha med meg kors og hvitløk for å være i samme rom (ikke til henne selvfølgelig) er jeg jo klar over at hun er ett dypt, dypt ulykkelig menneske. Og jeg ser hvor ulykkelige mine søstre er over hennes adferd. Selv er jeg nok mer ferdig med henne, og lar henne ikke slippe inn på meg.

To spørsmål til slutt: Hva er det med mamma, og kan hun hjelpes?

Hvordan bør mine søstre forholde seg til henne?

Veldig takknemlig for svar.

[løvinne71]

Jeg vet ikke nok om psykiske sykdommer til å kunne forelslå noen konkret diagnose på moren din.

Men det er vel liten tvil om at hun lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse, med tilsynelatende psykopatiske trekk.

Manipulerende/dominerende adferd, raske (og uforståelige) humørsvingninger, kraftige reaksjoner på bagateller, liten evne til empati og ldårlig selvinnsikt er jo ganske typisk for psykopater.

Problemet er jo at en diagnose hjelper svært lite i seg selv, hvis personen ikke innser at noe er galt eller ønsker behandling. (hvis den finnes)

Man kan derfor ikke hjelpe en voksen person som ikke ønsker hjelp.

De eneste dere kan hjelpe, er faktisk dere selv. Og utifra det jeg leser her, så høres det ut som både du og søstrene dine hadde hatt det bedre ved å kutte kontakten med moren deres, eller ihvertfall redusere den til et minimun.

Hun har tydeligvis ødelagt mye for dere allerede i barndommen.

Dengang hadde dere ikke noe valg, og var prisgitt hennes adferd og humørsvingninger.

Men nå som dere er voksne, er det faktisk opp til dere å avgjøre hvor stor rolle hun skal få ha i livene deres, og i hvilken grad dere vil la dere påvirke av hennes "psyke" væremåte.

Selvom hun er deres mor, har hun ingen rett til å forsure livene deres, og dere har ingen plikt til å finne dere i det.

Man kan ikke velge sine foreldre. Men man kan velge hva slags mennesker man vil omgåes. Og de færreste vil vel velge å omgåes mennesker som bryter en ned?

[enigma38]

Jeg vet ikke nok om psykiske sykdommer til å kunne forelslå noen konkret diagnose på moren din.

Men det er vel liten tvil om at hun lider av en eller annen personlighetsforstyrrelse, med tilsynelatende psykopatiske trekk.

Manipulerende/dominerende adferd, raske (og uforståelige) humørsvingninger, kraftige reaksjoner på bagateller, liten evne til empati og ldårlig selvinnsikt er jo ganske typisk for psykopater.

Problemet er jo at en diagnose hjelper svært lite i seg selv, hvis personen ikke innser at noe er galt eller ønsker behandling. (hvis den finnes)

Man kan derfor ikke hjelpe en voksen person som ikke ønsker hjelp.

De eneste dere kan hjelpe, er faktisk dere selv. Og utifra det jeg leser her, så høres det ut som både du og søstrene dine hadde hatt det bedre ved å kutte kontakten med moren deres, eller ihvertfall redusere den til et minimun.

Hun har tydeligvis ødelagt mye for dere allerede i barndommen.

Dengang hadde dere ikke noe valg, og var prisgitt hennes adferd og humørsvingninger.

Men nå som dere er voksne, er det faktisk opp til dere å avgjøre hvor stor rolle hun skal få ha i livene deres, og i hvilken grad dere vil la dere påvirke av hennes "psyke" væremåte.

Selvom hun er deres mor, har hun ingen rett til å forsure livene deres, og dere har ingen plikt til å finne dere i det.

Man kan ikke velge sine foreldre. Men man kan velge hva slags mennesker man vil omgåes. Og de færreste vil vel velge å omgåes mennesker som bryter en ned?

Tusen takk for svar. Jeg tror du har rett. Dessverre.