Den Vanskelige Samtalen

[Orio]

Jeg gruet meg til terapitimen denne uken. Jeg visste jeg måtte ta opp et vanskelig tema, et tema som også går på min tillit til behandler.

De som har fulgt med vet at jeg hadde en overenergisk periode i sommer, og at flere, deriblant nhd, mente jeg var hypoman. Jeg beskrev etter beste evne for behandler hvordan jeg hadde hatt, men da var jeg ganske langt nede og vurderte selvmord som en utvei, så det var naturlig nok det som ble hovedtema.

Timen etter snakket vi mer om hvordan sommeren hadde vært. Vi var begge enige i at min oppførsel hadde vært "ukarakteristisk". Vi var såvidt innom hvordan jeg kan hindre ev. fremtidig overforbruk av penger. Og vi snakket om å "tilpasse ambisjonene", å ikke planlegge mer enn jeg har mulighet til å fullføre etc. Ord som "hypomani" ble ikke nevnt. Tankene levde sitt eget liv, og jeg ble veldig usikker. Hadde jeg klart å forklare ordentlig hva som hadde skjedd? Lyttet behandler til meg? Var behandler villig til/åpen for å høre ting som ikke passet inn i eksisterende diagnose? (Disse tankene ble veldig forsterket av minnet om en tidligere behandler som ikke var bra for meg.)

Vel, dagen var altså kommet. Tiden var inne for Den Vanskelige Samtalen. Jeg kunne ikke vri meg unna, ikke hvis jeg ville ha tillit til behandler og tro på behandlingen jeg får. Og uten ville det ikke være noe poeng i å gå til behandling. Så. Samtalen måtte jeg gjennom. På et eller annet vis. Jeg var nervøs, redd, sov ikke om natten. Klarte ikke sitte i ro på venteværelset. Fiklet med mobilen, rettet på klærne, prøvde å finne en grei stilling å sitte i.

Behandler hentet meg. Vi gikk inn på kontoret. Jeg tok av meg jakka og satte meg. Behandler satte seg. "Det er noe jeg må snakke med deg om." Jeg hadde startet. Det var for sent å snu. "I sommer, den overenergiske perioden, det er noen som mener jeg hadde en hypomani". Nå var det sagt. Hva kom behandler til å si? Gjøre? Har jeg, som pasient, rett til å blande meg inn i store spørsmål som diagnose og behandling? Det er ikke jeg som er eksperten her, det er det han som er. Behandler vet hva som er best, jeg må stole på han. Tankene spant rundt som gale. Hva om han nekter å ha meg som pasient etter dette? Hva om behandlingen blir avsluttet som nytteløs fordi jeg ikke har tillit til hans dømmekraft? Hva om han blir såret? Eller sint? Hva skal jeg gjøre da?

"Det kan hende, det er vanskelig å vurdere når jeg ikke så deg i den perioden."

Konklusjonen ble at vi fortsetter som før, men har muligheten for hypomani og bipolar i bakhodet. Behandlingen ville uansett vært den samme.

[cathlin]

Så bra at du fikk sagt det du ville si.