Hva er galt med meg?

[Gjest Sutregurimalla]

Jeg har hatt samlivsproblemer siden vi fikk barn og det er lenge siden. Før så syta jeg og klaga jeg på min samboer til hvem enn jeg traff på min vei. Jeg følte at jeg MÅTTE få det ut. Etterpå følte jeg meg som en forræder. Det er jo sant at han kan være en skikkelig urettferdig mann, men burde jeg ikke å ha litt integritet? Hvorfor MÅ jeg få det ut med en gang? Det er først nå i den senere tid jeg har skjønt at jeg ikke kan gjøre det- at jeg må velge noen som jeg kan stole på, og ikke heller da gå i detaljer. De kan jo bli skikkelig lei av dette. Men til søsteren eller familien min har jeg sagt om det ytterst lite. Nå i det siste så har jeg plutselig begynt å fortelle henne om livet mitt. Og jeg føler meg så dårlig etterpå. Så begynner jeg å ro; lyver at nå går det så mye bedre osv. At nå skal vi til familieterapi.(min mann vil nok ikke dit). I det hele tatt så føler jeg meg som veldig dårlig menneske. Først og fremst fordi min samboer er så kjip mot meg, dernest fordi jeg ikke greier å løse flokene selv. At jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. jeg finner ALLTId masse unnskyldninger for ikke å gå fra han. Mest av alt benytter jeg av at ungene blir så lei seg, min lykke kan vente, og at jeg er jo litt glad i han. Huff! Hva i all all verden feiler det meg. har lurt på om jeg er for optimist. Skjer det noe positivt er jeg med med en gang: dette går så bra så. Og når det da skjer noe som jeg syns er forferdelig har jeg lyst å gå med en gang (jeg sier det da og mener det, men angrer etterpå), syns han er ekkel, utiltrekkende, fæl, idiot osv. Når jeg er sammen med han, både tiltrekkes jeg mot han og mortsatt, og samme ser ut til å gjelde han. Jeg vil være sammen med han, men når jeg er sammen med han, syns jeg han ikke er noe bra. Jeg blir så forvirret. Hva er det jeg vil. Det er jo så at ungene er viktig, men jeg er da også viktig. Hva er jeg redd for? Tror jeg er redd for ensomheten uten ungene, at han skal ta ungene mine og at de ikke blir bra personer uten meg osv. Men de blir jo ikke akkurat harmoniske med oss to. Jeg gir meg ende over. Jeg er jo en gammel dame, jeg burde jo vite snart. Årene går og jeg lider i vei. Jeg kjenner en følelse som stopper meg i å utvikle meg og det er skyldsfølelse. Hvorfor har jeg denne følelsen så sterk?