Når/skal vi reagere?

[cathlin]

Hvorfor skriver du sånne dumme ting? Leser du noe sted at jeg lar ham gå hjemme hele året og drive daff, fordi han er ung, fordi han er søt, fordi han er homofil?

Jeg har skrevet godt utfyllende hvorfor vi valgte å la ham ikke "gå hjemme" et år, men ha et friår fra skole hvor han jobbet i steden, i påvente av å begynne på folkehøyskole, evnt. andre år på vgs.hvis han ikke kom inn på valgt linje på folkehøyskole.

Det er utrolig idiotisk å skrive at "men er homofili grunn nok til å la ham gå hjemme et år". Det er dumt cathlin!

Javel.

[Gjest Skal vi gjøre noe?]

Jeg droppet og ut av skolen, mistet intressen for venner, og "bodde" på rommet mitt. Jeg ble schizofren. Det er jo ikke sikkert han blir det da, men det er ofte ett tegn, på noe sånt.

Mangel på initiativ og ambisjoner..

Takk for svaret ditt. Jeg har veldig fokus på mental helse oppi dette her. Gutten er noe sjenert og utilpass til tider pga vekta si, så vi motiverer til aktivitet ute, sykler sammen og sånn. Han låser seg heldigvis ikke inne på rommet sitt, men kommer faktisk veldig ofte opp til oss og forteller om ting, ser på tv.lager seg mat og generellt prater.

Han er som skrevet også en veldig blid gutt, veldig mye humor og har lett for å smile og le.

[Gjest er min mening]

Dersom det har skjedd ham noe vanskelig, siden han plutselig forandret seg, ville han ha fortalt det? Dersom det ikke er noe spesiell grunn, ville jeg ikke bekymret meg stort. Min sønn på 17 år er heller ikke delaktig i det sosiale livet ute på kveldene. Hans klassekamerater røyker og drikker - det har har ikke noe imot, men har er ikke _der_ ennå. Det må jo selvsagt både respekteres, og jeg kan ikke se annet at akkurat det er positivt.

Ser du har fått mange svar her, og at jeg til nå er den eneste som går "imot" resten. Et år borte fra skolen kan vel ikke gjøre noen skade?? Det hadde jeg selv, og det ble da menneske av meg også. Jeg mener, når du forklarer gutten din som sosial, pratsom og glad hjemme, og du ikke kan se noen tegn til depresjon, så er det mulig at dette året er gull verdt for ham.

Dersom du lurer på om han er homofil, vil jeg råde deg til å prate "varmt" om homofili (håper du skjønner hva jeg mener), og passe på at han vet at dere respekterer han like mye, og er like glade i ham, dersom han eventuelt er homofil. Og gjerne si det på den måten at - "du må ikke vere redd for å fortelle det til oss derom du er homofil, altså" og mene det - med et smil Ikke noe dyster samtale. Mener ikke å lage noen oppskrift her, vil bare presisere at det kan bli lettere for ham dersom det er naturlig å prate om sånt. Men du trenger ikke psyke deg opp så voldsomt at du blir skuffet dersom svaret er nei

Synes du virker som en fornuftig mor, som ser sønnen din fra flere vinkler, og støtter ham i å ikke rushe ut i den store verden, før han er klar for det. Ønsker deg og han lykke til!

[Gjest Skal vi gjøre noe?]

Dersom det har skjedd ham noe vanskelig, siden han plutselig forandret seg, ville han ha fortalt det? Dersom det ikke er noe spesiell grunn, ville jeg ikke bekymret meg stort. Min sønn på 17 år er heller ikke delaktig i det sosiale livet ute på kveldene. Hans klassekamerater røyker og drikker - det har har ikke noe imot, men har er ikke _der_ ennå. Det må jo selvsagt både respekteres, og jeg kan ikke se annet at akkurat det er positivt.

Ser du har fått mange svar her, og at jeg til nå er den eneste som går "imot" resten. Et år borte fra skolen kan vel ikke gjøre noen skade?? Det hadde jeg selv, og det ble da menneske av meg også. Jeg mener, når du forklarer gutten din som sosial, pratsom og glad hjemme, og du ikke kan se noen tegn til depresjon, så er det mulig at dette året er gull verdt for ham.

Dersom du lurer på om han er homofil, vil jeg råde deg til å prate "varmt" om homofili (håper du skjønner hva jeg mener), og passe på at han vet at dere respekterer han like mye, og er like glade i ham, dersom han eventuelt er homofil. Og gjerne si det på den måten at - "du må ikke vere redd for å fortelle det til oss derom du er homofil, altså" og mene det - med et smil Ikke noe dyster samtale. Mener ikke å lage noen oppskrift her, vil bare presisere at det kan bli lettere for ham dersom det er naturlig å prate om sånt. Men du trenger ikke psyke deg opp så voldsomt at du blir skuffet dersom svaret er nei

Synes du virker som en fornuftig mor, som ser sønnen din fra flere vinkler, og støtter ham i å ikke rushe ut i den store verden, før han er klar for det. Ønsker deg og han lykke til!

Tusen takk for et veldig støttende innlegg, det varmet veldig. Godt å lese at du faktisk ser å se ting fra mitt ståsted. Du skriver nemmelig ting som jeg tenker dem.

Jeg tror ikke det har skjedd ham noe alvorlig, i allefall ikke noe han har tatt skade av. Men når han begynte på vgs.så ble jo alle delt og han havnet i en linje med ingen andre gutter. Han var jo venn med mange av jentene men da mistet han kontakten med de han hadde fra ungdomskolen.

Når jeg spør han hvorfor han ikke går ut blant de gamle kameretene så sier han akkurat det, de røyker, drikker, snuser og fester. Alle sammen, og som du så fint skriver, han er ikke der ennå.

Han er også noe kortvokst. Ikke noe veldig men litt kort for gutt å være. Dette har jeg fått sjekket opp og han er ferdig utvokst som 16 åring. Han har også fått lagt på seg for mye, og jeg tror denne kombinasjonen når alle vennene blir høye og tynne er med på at han distansierer seg.

Jeg jobber hjemme for tiden selv og har heldigvis mulighet til å få ham med meg ut på lange sykkelturer hver dag. For å få ham i gang med noe trim.

Utover det så har vi gitt ham en innehobby til bursdagen sin, og den er han nå brennende opptatt av. Det kan være dumt å gi ham en innehobby kanskje men på den andre siden ser vi jo at gutten faktisk kan være både engasjert og ivrig. Han formelig gløder og vi prater masse om det i løpet av dagen. Han har alltid vært en utrolig blid og rolig gutt, med masse hærlig humor. Det er jo dette som også gjør det litt vanskelig å tro at han kan være i fare for depresjon eller noe.

Jeg personlig tror at han lider av dårlig selvtillit pga kroppen sin. Dette prøver jeg å få hjulpet ham med nå med trim og støtte. Så ser han ikke noe poeng i rusmidler, det har jo jeg fortalt mye om og jeg har sluttet å røyke selv for noen år siden, og som du skriver, det at han egentlig distansierer seg fra det er jo positivt. Jeg prøver å få ham til å forstå at han også må tørre å se problemet i øynene og si til de som tilbyr at han ikke ønsker. Men han finner det nok enklere å snu ryggen til alt og det bør jo respekteres, det har du rett i. (faktisk var det på siste overnattingsturen på ung.skolen at han begynte å distansiere seg. På den turen var de 3 som ikke brukte noe, og to begynte da pga.press.Han ble da siste igjen som ikke brukte noe)

Men la det være sakt, denne gutten har alltid vært spesielt rolig og stille. Han er den typen som aldri gjør noe galt eller opponerer, bråker ol. Aldrig. Så det å få ham til å stikke seg litt frem i livet er noe vi har slitt med i alle år.

Jeg håper dette året skal gjøre litt underverker på kropp og psyke til gutten. Som skrevet tidligere så var han en del matt i humøret det året han gikk 1.vg. Han er ikke sånn i hele tatt nå. Og han er nok noe treg noen ganger til å sette i gang, men han gjør de arbeidene han er satt til mens han går hjemme.

Han ønsket veldig å gå på folkehøyskolen, og jeg håper at et år der innen akkurat det som interesserer ham kan gi et gjennombrudd for ham. At han får drive på med noe han er veldig interessert i sammen med mange andre og at han kanskje forelsker seg og blir litt normalt sosial. Jeg tror dette kommer, antagelig bare sånn plutselig liksom, men det tar litt tid.

Akkurat nå så føler jeg at det er viktigst at han får kontroll på kroppen sin, for det gjør sitt med selvbilde hans. Og mens vi leter etter jobb til ham så holder vi ham sånn nogenlunde i gang med jobber her hjemme. Jeg får ikke gutten ut med mindre han er med meg og da ler og trives han, jeg må bare innfinne meg med det.

Har tatt kontakt med oppfølgingstjenesten som jeg ble anbefalt. Noen mener vi ikke har noen konkret plan for dette året men jeg føler faktisk at vi har det. Folk ser den bare ikke fordi det blir en del personlig og intimt.

Og der forbauser meg også litt at folk blir så opprørt over at en ungdom går hjemme et år, å ha et friår er da ikke så uvanlig trodde jeg. Jeg glemte en hendelse som skjedde her for et par år siden. Da ville han svært gjerne besøke ei venninde (hun er den eneste som skjønner meg helt ordentlig mamma sa han) men hun bodde på andre siden av landet. Han ville svært gjerne ta bussen dit og bli der i helgen men siden jeg hverken kjente jenta eller foreldrene så måtte jeg si nei til det. Jeg tilbød ham at hun kunne komme hit og at jeg pratet med foreldrene bla.men jeg forsto det som at hennes foreldre var noe spesielle. Dette kokte bort for dem, vet ikke hva som skjedde men da var han utrolig intens og ivrig. Så han kan vise den samme oppførselen som alle andre, det ser bare ut til at han er mer sparsom med det.

Jeg skal spørre rett ut om han kan tro han er homofil. Sånt er jo alltid vanskelig men jeg håper det går bra.

Takk for støtten, godt noen ser hvor jeg står

[Gjest er min mening]

Tusen takk for et veldig støttende innlegg, det varmet veldig. Godt å lese at du faktisk ser å se ting fra mitt ståsted. Du skriver nemmelig ting som jeg tenker dem.

Jeg tror ikke det har skjedd ham noe alvorlig, i allefall ikke noe han har tatt skade av. Men når han begynte på vgs.så ble jo alle delt og han havnet i en linje med ingen andre gutter. Han var jo venn med mange av jentene men da mistet han kontakten med de han hadde fra ungdomskolen.

Når jeg spør han hvorfor han ikke går ut blant de gamle kameretene så sier han akkurat det, de røyker, drikker, snuser og fester. Alle sammen, og som du så fint skriver, han er ikke der ennå.

Han er også noe kortvokst. Ikke noe veldig men litt kort for gutt å være. Dette har jeg fått sjekket opp og han er ferdig utvokst som 16 åring. Han har også fått lagt på seg for mye, og jeg tror denne kombinasjonen når alle vennene blir høye og tynne er med på at han distansierer seg.

Jeg jobber hjemme for tiden selv og har heldigvis mulighet til å få ham med meg ut på lange sykkelturer hver dag. For å få ham i gang med noe trim.

Utover det så har vi gitt ham en innehobby til bursdagen sin, og den er han nå brennende opptatt av. Det kan være dumt å gi ham en innehobby kanskje men på den andre siden ser vi jo at gutten faktisk kan være både engasjert og ivrig. Han formelig gløder og vi prater masse om det i løpet av dagen. Han har alltid vært en utrolig blid og rolig gutt, med masse hærlig humor. Det er jo dette som også gjør det litt vanskelig å tro at han kan være i fare for depresjon eller noe.

Jeg personlig tror at han lider av dårlig selvtillit pga kroppen sin. Dette prøver jeg å få hjulpet ham med nå med trim og støtte. Så ser han ikke noe poeng i rusmidler, det har jo jeg fortalt mye om og jeg har sluttet å røyke selv for noen år siden, og som du skriver, det at han egentlig distansierer seg fra det er jo positivt. Jeg prøver å få ham til å forstå at han også må tørre å se problemet i øynene og si til de som tilbyr at han ikke ønsker. Men han finner det nok enklere å snu ryggen til alt og det bør jo respekteres, det har du rett i. (faktisk var det på siste overnattingsturen på ung.skolen at han begynte å distansiere seg. På den turen var de 3 som ikke brukte noe, og to begynte da pga.press.Han ble da siste igjen som ikke brukte noe)

Men la det være sakt, denne gutten har alltid vært spesielt rolig og stille. Han er den typen som aldri gjør noe galt eller opponerer, bråker ol. Aldrig. Så det å få ham til å stikke seg litt frem i livet er noe vi har slitt med i alle år.

Jeg håper dette året skal gjøre litt underverker på kropp og psyke til gutten. Som skrevet tidligere så var han en del matt i humøret det året han gikk 1.vg. Han er ikke sånn i hele tatt nå. Og han er nok noe treg noen ganger til å sette i gang, men han gjør de arbeidene han er satt til mens han går hjemme.

Han ønsket veldig å gå på folkehøyskolen, og jeg håper at et år der innen akkurat det som interesserer ham kan gi et gjennombrudd for ham. At han får drive på med noe han er veldig interessert i sammen med mange andre og at han kanskje forelsker seg og blir litt normalt sosial. Jeg tror dette kommer, antagelig bare sånn plutselig liksom, men det tar litt tid.

Akkurat nå så føler jeg at det er viktigst at han får kontroll på kroppen sin, for det gjør sitt med selvbilde hans. Og mens vi leter etter jobb til ham så holder vi ham sånn nogenlunde i gang med jobber her hjemme. Jeg får ikke gutten ut med mindre han er med meg og da ler og trives han, jeg må bare innfinne meg med det.

Har tatt kontakt med oppfølgingstjenesten som jeg ble anbefalt. Noen mener vi ikke har noen konkret plan for dette året men jeg føler faktisk at vi har det. Folk ser den bare ikke fordi det blir en del personlig og intimt.

Og der forbauser meg også litt at folk blir så opprørt over at en ungdom går hjemme et år, å ha et friår er da ikke så uvanlig trodde jeg. Jeg glemte en hendelse som skjedde her for et par år siden. Da ville han svært gjerne besøke ei venninde (hun er den eneste som skjønner meg helt ordentlig mamma sa han) men hun bodde på andre siden av landet. Han ville svært gjerne ta bussen dit og bli der i helgen men siden jeg hverken kjente jenta eller foreldrene så måtte jeg si nei til det. Jeg tilbød ham at hun kunne komme hit og at jeg pratet med foreldrene bla.men jeg forsto det som at hennes foreldre var noe spesielle. Dette kokte bort for dem, vet ikke hva som skjedde men da var han utrolig intens og ivrig. Så han kan vise den samme oppførselen som alle andre, det ser bare ut til at han er mer sparsom med det.

Jeg skal spørre rett ut om han kan tro han er homofil. Sånt er jo alltid vanskelig men jeg håper det går bra.

Takk for støtten, godt noen ser hvor jeg står

Bare hyggelig, og takk for et flott svar igjen! Du skriver så godt, og du har så gode, sunne tanker, at jeg synes faktisk det er merkelig med de bekymrede innleggene. Rart at også denne tjenesten ikke ser dette. Nå skal jeg ikke stikke meg frem som vis eller lærd eller noe, men jeg føler jeg har sunt bondevett som du - og i tillegg en viss erfaring, da jeg har 4 barn og jobber i barnevernet. Har vært beredskapshjem og besøkshjem, tilsynsfører m.m, og det viktigste å lære disse ungdommene var/er å ta seg tid. Bli trygge på seg selv, og ikke la seg styre av forventningspress og andres meninger. Og ikke minst komme ut av de strenge rutinene noen av de levde under. Dette var faktisk punkt nr én, utarbeidet av barnevernet. Disse relativt små, men viktige grepene, endret dem fra å være suicidale og psykisk belastet, til å formelig blomstre som sunne, friske og glade ungdommer, etter noen år. Jeg har fremdeles god kontakt med dem, og det er faktisk de som oftest tar kontakt, og overøser meg med takknemlighet.

Min 17 år gamle sønn er også noe kortvokst/sen vekst. Og var veldig tynn. Han var beregnet til å vere halvannet år tilbake i modenhet, både fysisk og psykisk. Men han begynner nå å strekke på seg, og har lagt på seg litt fordi han trener litt styrke. Han har aldri vært "dum", tilbakestående, eller noe i den retning. Han trenger bare litt tid - og han får det. Selvsagt!! Det bekymrer meg at "forståsegpåere" ikke ser dette, og tenker med skrekk og gru på alle ungdommer som nærmest blir presset ut i noe de ikke er klare for - både av omgivelsene/venner, eventuelle etater, og foreldrene. Det hører ikke hjemme noen steds - med mindre ungdommen viser tydelig at det er det h*n trenger, et dytt bak. Men da må h*n selvsagt veiledes på rett spor.

Å neida, jeg er ikke noe prektig bedreviter, om noen måtte tro det. Min datter er helt annerledes, og hennes ungdomstid var preget av mye sosialt fellesskap og festing. Dét var "riktig" for henne. Og måtte selvsagt bremses godt, innimellom. Det jeg mener å si er at det er viktig å kunne _lese_ hvert enkelt barn/ungdom. Og følge de opp der etter. INDIVIDUELT.

Jeg håper du fortsetter å stole på deg selv. Din sønn høres ut som en sunn kjernekar. Som sin mor Det er lurt av deg å bygge opp hans selvtillit i form av å få bort overvekten. Sånt er kjempeviktig. Og et utmerket godt langsiktig mål, som dere kan bruke dette året til - og bare kose dere. Selvsagt med riktig dose av oppgaver og normale forventninger.

Kan også nevne at jeg støttet min sønn fullt ut da han ville slutte på videregående ved jul, første året, på grunn av mistrivsel og opplagt feil linje. Vi brukte resten av året som dere, oppbygging av selvtillit, trening og masse tid, prating og kos, rett og slett. Han startet på ny frisk nå ved skolestart, og er en helt annen ungdom sammen med sin nye klasse. Han er med i gjengen, og trives på skolen. Fremdeles velger han å holde seg unna den kveldssosiale biten, arrangementer og lignende, nettopp fordi han ikke vil selv, da han ikke er _der_ ennå. Jeg synes det er riktig av han, og lar ham styre dette helt selv. Samtidig forteller jeg han at _når_ han føler seg moden for å drikke, er det viktig at han ikke "tar igjen det fortapte" ved å drikke like mye, eller mere enn hans venner. På grunn av at han ikke har drukket før, vil han nok da tåle langt mindre enn de som har testet dette ut fra 14-15 års alder. Jeg sier jeg vil ikke oppleve at han blir sendt på pumping, for eksempel. Har faktisk tilbydt ham å få en øl eller to hjemme, for at han kan kjenne på følelsen av hvordan kroppen reagerer på alkohol. (han er snart 18, om noen måtte reagere på det). Men han vil ikke - det er jo ikke godt engang, svarer han meg smilende da.

Jeg støtter deg fullt ut. Og spesielt siden du ikke lar dette være noen "sovepute" for din sønn, og at du er obs på alle eventuelle negative aspekter, men at du faktisk er en så omsorgsfull person at du lar ham vokse i sitt eget tempo. Igjen - Jeg ønsker dere lykke til, og viktigst av alt, stol på dere selv. Og fortsett å ha det kjekt sammen. Det er gull verdt for ham, og vil gi ham en solid "bagasje" når han er moden til å tre ut i den store verden. Klem til deg og dine.

[laban]

Bare hyggelig, og takk for et flott svar igjen! Du skriver så godt, og du har så gode, sunne tanker, at jeg synes faktisk det er merkelig med de bekymrede innleggene. Rart at også denne tjenesten ikke ser dette. Nå skal jeg ikke stikke meg frem som vis eller lærd eller noe, men jeg føler jeg har sunt bondevett som du - og i tillegg en viss erfaring, da jeg har 4 barn og jobber i barnevernet. Har vært beredskapshjem og besøkshjem, tilsynsfører m.m, og det viktigste å lære disse ungdommene var/er å ta seg tid. Bli trygge på seg selv, og ikke la seg styre av forventningspress og andres meninger. Og ikke minst komme ut av de strenge rutinene noen av de levde under. Dette var faktisk punkt nr én, utarbeidet av barnevernet. Disse relativt små, men viktige grepene, endret dem fra å være suicidale og psykisk belastet, til å formelig blomstre som sunne, friske og glade ungdommer, etter noen år. Jeg har fremdeles god kontakt med dem, og det er faktisk de som oftest tar kontakt, og overøser meg med takknemlighet.

Min 17 år gamle sønn er også noe kortvokst/sen vekst. Og var veldig tynn. Han var beregnet til å vere halvannet år tilbake i modenhet, både fysisk og psykisk. Men han begynner nå å strekke på seg, og har lagt på seg litt fordi han trener litt styrke. Han har aldri vært "dum", tilbakestående, eller noe i den retning. Han trenger bare litt tid - og han får det. Selvsagt!! Det bekymrer meg at "forståsegpåere" ikke ser dette, og tenker med skrekk og gru på alle ungdommer som nærmest blir presset ut i noe de ikke er klare for - både av omgivelsene/venner, eventuelle etater, og foreldrene. Det hører ikke hjemme noen steds - med mindre ungdommen viser tydelig at det er det h*n trenger, et dytt bak. Men da må h*n selvsagt veiledes på rett spor.

Å neida, jeg er ikke noe prektig bedreviter, om noen måtte tro det. Min datter er helt annerledes, og hennes ungdomstid var preget av mye sosialt fellesskap og festing. Dét var "riktig" for henne. Og måtte selvsagt bremses godt, innimellom. Det jeg mener å si er at det er viktig å kunne _lese_ hvert enkelt barn/ungdom. Og følge de opp der etter. INDIVIDUELT.

Jeg håper du fortsetter å stole på deg selv. Din sønn høres ut som en sunn kjernekar. Som sin mor Det er lurt av deg å bygge opp hans selvtillit i form av å få bort overvekten. Sånt er kjempeviktig. Og et utmerket godt langsiktig mål, som dere kan bruke dette året til - og bare kose dere. Selvsagt med riktig dose av oppgaver og normale forventninger.

Kan også nevne at jeg støttet min sønn fullt ut da han ville slutte på videregående ved jul, første året, på grunn av mistrivsel og opplagt feil linje. Vi brukte resten av året som dere, oppbygging av selvtillit, trening og masse tid, prating og kos, rett og slett. Han startet på ny frisk nå ved skolestart, og er en helt annen ungdom sammen med sin nye klasse. Han er med i gjengen, og trives på skolen. Fremdeles velger han å holde seg unna den kveldssosiale biten, arrangementer og lignende, nettopp fordi han ikke vil selv, da han ikke er _der_ ennå. Jeg synes det er riktig av han, og lar ham styre dette helt selv. Samtidig forteller jeg han at _når_ han føler seg moden for å drikke, er det viktig at han ikke "tar igjen det fortapte" ved å drikke like mye, eller mere enn hans venner. På grunn av at han ikke har drukket før, vil han nok da tåle langt mindre enn de som har testet dette ut fra 14-15 års alder. Jeg sier jeg vil ikke oppleve at han blir sendt på pumping, for eksempel. Har faktisk tilbydt ham å få en øl eller to hjemme, for at han kan kjenne på følelsen av hvordan kroppen reagerer på alkohol. (han er snart 18, om noen måtte reagere på det). Men han vil ikke - det er jo ikke godt engang, svarer han meg smilende da.

Jeg støtter deg fullt ut. Og spesielt siden du ikke lar dette være noen "sovepute" for din sønn, og at du er obs på alle eventuelle negative aspekter, men at du faktisk er en så omsorgsfull person at du lar ham vokse i sitt eget tempo. Igjen - Jeg ønsker dere lykke til, og viktigst av alt, stol på dere selv. Og fortsett å ha det kjekt sammen. Det er gull verdt for ham, og vil gi ham en solid "bagasje" når han er moden til å tre ut i den store verden. Klem til deg og dine.

Er det virkelig sånn at et hovedproblem for ungdom som må tas hånd om av barnevernet, er at de har vokst opp med for strenge rutiner?

Det bryter litt med hva man vanligvis hører om, derfor spør jeg.

[Gjest Skal vi gjøre noe?]

Bare hyggelig, og takk for et flott svar igjen! Du skriver så godt, og du har så gode, sunne tanker, at jeg synes faktisk det er merkelig med de bekymrede innleggene. Rart at også denne tjenesten ikke ser dette. Nå skal jeg ikke stikke meg frem som vis eller lærd eller noe, men jeg føler jeg har sunt bondevett som du - og i tillegg en viss erfaring, da jeg har 4 barn og jobber i barnevernet. Har vært beredskapshjem og besøkshjem, tilsynsfører m.m, og det viktigste å lære disse ungdommene var/er å ta seg tid. Bli trygge på seg selv, og ikke la seg styre av forventningspress og andres meninger. Og ikke minst komme ut av de strenge rutinene noen av de levde under. Dette var faktisk punkt nr én, utarbeidet av barnevernet. Disse relativt små, men viktige grepene, endret dem fra å være suicidale og psykisk belastet, til å formelig blomstre som sunne, friske og glade ungdommer, etter noen år. Jeg har fremdeles god kontakt med dem, og det er faktisk de som oftest tar kontakt, og overøser meg med takknemlighet.

Min 17 år gamle sønn er også noe kortvokst/sen vekst. Og var veldig tynn. Han var beregnet til å vere halvannet år tilbake i modenhet, både fysisk og psykisk. Men han begynner nå å strekke på seg, og har lagt på seg litt fordi han trener litt styrke. Han har aldri vært "dum", tilbakestående, eller noe i den retning. Han trenger bare litt tid - og han får det. Selvsagt!! Det bekymrer meg at "forståsegpåere" ikke ser dette, og tenker med skrekk og gru på alle ungdommer som nærmest blir presset ut i noe de ikke er klare for - både av omgivelsene/venner, eventuelle etater, og foreldrene. Det hører ikke hjemme noen steds - med mindre ungdommen viser tydelig at det er det h*n trenger, et dytt bak. Men da må h*n selvsagt veiledes på rett spor.

Å neida, jeg er ikke noe prektig bedreviter, om noen måtte tro det. Min datter er helt annerledes, og hennes ungdomstid var preget av mye sosialt fellesskap og festing. Dét var "riktig" for henne. Og måtte selvsagt bremses godt, innimellom. Det jeg mener å si er at det er viktig å kunne _lese_ hvert enkelt barn/ungdom. Og følge de opp der etter. INDIVIDUELT.

Jeg håper du fortsetter å stole på deg selv. Din sønn høres ut som en sunn kjernekar. Som sin mor Det er lurt av deg å bygge opp hans selvtillit i form av å få bort overvekten. Sånt er kjempeviktig. Og et utmerket godt langsiktig mål, som dere kan bruke dette året til - og bare kose dere. Selvsagt med riktig dose av oppgaver og normale forventninger.

Kan også nevne at jeg støttet min sønn fullt ut da han ville slutte på videregående ved jul, første året, på grunn av mistrivsel og opplagt feil linje. Vi brukte resten av året som dere, oppbygging av selvtillit, trening og masse tid, prating og kos, rett og slett. Han startet på ny frisk nå ved skolestart, og er en helt annen ungdom sammen med sin nye klasse. Han er med i gjengen, og trives på skolen. Fremdeles velger han å holde seg unna den kveldssosiale biten, arrangementer og lignende, nettopp fordi han ikke vil selv, da han ikke er _der_ ennå. Jeg synes det er riktig av han, og lar ham styre dette helt selv. Samtidig forteller jeg han at _når_ han føler seg moden for å drikke, er det viktig at han ikke "tar igjen det fortapte" ved å drikke like mye, eller mere enn hans venner. På grunn av at han ikke har drukket før, vil han nok da tåle langt mindre enn de som har testet dette ut fra 14-15 års alder. Jeg sier jeg vil ikke oppleve at han blir sendt på pumping, for eksempel. Har faktisk tilbydt ham å få en øl eller to hjemme, for at han kan kjenne på følelsen av hvordan kroppen reagerer på alkohol. (han er snart 18, om noen måtte reagere på det). Men han vil ikke - det er jo ikke godt engang, svarer han meg smilende da.

Jeg støtter deg fullt ut. Og spesielt siden du ikke lar dette være noen "sovepute" for din sønn, og at du er obs på alle eventuelle negative aspekter, men at du faktisk er en så omsorgsfull person at du lar ham vokse i sitt eget tempo. Igjen - Jeg ønsker dere lykke til, og viktigst av alt, stol på dere selv. Og fortsett å ha det kjekt sammen. Det er gull verdt for ham, og vil gi ham en solid "bagasje" når han er moden til å tre ut i den store verden. Klem til deg og dine.

Du skriver helt som jeg tenker og det er utrolig godt å oppleve. Tusen, tusen takk for den gaven du har gitt meg i svarene dine. Klem tilbake.

[Gjest er min mening]

Er det virkelig sånn at et hovedproblem for ungdom som må tas hånd om av barnevernet, er at de har vokst opp med for strenge rutiner?

Det bryter litt med hva man vanligvis hører om, derfor spør jeg.

Dette er veldig individuelt, men i noen tilfeller - definitivt ja. Imidlertid er det også forkjellig _hvem_ som har satt disse reglene for barna. Noen ganger er det foreldrene, som tror at det å spise middag kl. 15 og være inne til klokka 21, dusje da og da, lekser og "bang, bang, bang" er det optimale. Men sannheten er ofte at dette kan stresse barna, og at det å følge rutinene oppleves viktigere enn gode holdninger, kjærlighet osv.

Andre barn kan derimot ha så total mangel på rutiner i hjemmet, at det å lage seg sine egne, ofte "militære" regler, og følge disse til punkt og prikke, kan bli en slags tvangshandling for dem. Det kan for dem bli en løsning på hvordan de skal føle kontroll/mestring. Noen barn tar til og med på seg fullt ansvar/kontroll i hjemmet, dersom dette er fraværende hos foreldre/foresette. Men det som da _kan_ skje, er at disse reglene blir så fremtredende, at alt annet kommer i bakgrunnen. Noe som igjen kan føre til sosiale problemer, flere tvangstanker, osv, osv.

Det blir som på mange andre felt i livet, viktig å finne en gylden middelvei. Ikke lett når det noen ganger går for langt i begge retninger, men det er greit å lære seg at en middag smaker like godt klokka 13 som kl 21 om kvelden, for eksempel. Den _må_ ikke stå på bordet kl 15.00, punktum. Viss du skjønner hva jeg mener. Dette gjelder det meste i livet, og det er sunt å være "rund i kantene", samtidig som en følger en noenlunde dags/ukesplan. For å sette det på spissen - Viktigheten i et liv blir ikke målt i verdi ved å følge klokken og andre regler slavisk, men av helt andre personlige egenskaper.

Når dette er sagt, kan det likevel for noen, være riktig å lære seg til fastere rutiner. Men stort sett- alt med måte, i begge retninger.

Så ja. Vår avdeling har god erfaring med å justere på slike relativt enkle, men viktige ting. Bare det å gjøres oppmerksom på det, kan i noen tilfeller være nok.

Håper dette var et ok svar på spørsmålet ditt?

[laban]

Dette er veldig individuelt, men i noen tilfeller - definitivt ja. Imidlertid er det også forkjellig _hvem_ som har satt disse reglene for barna. Noen ganger er det foreldrene, som tror at det å spise middag kl. 15 og være inne til klokka 21, dusje da og da, lekser og "bang, bang, bang" er det optimale. Men sannheten er ofte at dette kan stresse barna, og at det å følge rutinene oppleves viktigere enn gode holdninger, kjærlighet osv.

Andre barn kan derimot ha så total mangel på rutiner i hjemmet, at det å lage seg sine egne, ofte "militære" regler, og følge disse til punkt og prikke, kan bli en slags tvangshandling for dem. Det kan for dem bli en løsning på hvordan de skal føle kontroll/mestring. Noen barn tar til og med på seg fullt ansvar/kontroll i hjemmet, dersom dette er fraværende hos foreldre/foresette. Men det som da _kan_ skje, er at disse reglene blir så fremtredende, at alt annet kommer i bakgrunnen. Noe som igjen kan føre til sosiale problemer, flere tvangstanker, osv, osv.

Det blir som på mange andre felt i livet, viktig å finne en gylden middelvei. Ikke lett når det noen ganger går for langt i begge retninger, men det er greit å lære seg at en middag smaker like godt klokka 13 som kl 21 om kvelden, for eksempel. Den _må_ ikke stå på bordet kl 15.00, punktum. Viss du skjønner hva jeg mener. Dette gjelder det meste i livet, og det er sunt å være "rund i kantene", samtidig som en følger en noenlunde dags/ukesplan. For å sette det på spissen - Viktigheten i et liv blir ikke målt i verdi ved å følge klokken og andre regler slavisk, men av helt andre personlige egenskaper.

Når dette er sagt, kan det likevel for noen, være riktig å lære seg til fastere rutiner. Men stort sett- alt med måte, i begge retninger.

Så ja. Vår avdeling har god erfaring med å justere på slike relativt enkle, men viktige ting. Bare det å gjøres oppmerksom på det, kan i noen tilfeller være nok.

Håper dette var et ok svar på spørsmålet ditt?

Jeg har ingen problemer med å forstå at faste rutiner er en fordel inntil et visst punkt, osv. De aller fleste finner vel en balansegang som både foreldre og barn kan leve med, og som vil tåle innsyn fra barnevernet.

Men det forbauset meg at det angivelig var for mye eller for strenge rutiner som var årsak til problemene hos mange av ungdommene som barnevernet må komme med tiltak overfor. Stort sett får man inntrykk av at der barnevernet må koples inn, har det vært i minste laget med rutiner.

[frosken]

Vi har aldri hatt intensjon om at han bare skal gå hjemme. Han slet veldig det første året på vg.med motivasjon og å finne noe han trivdes med. Han var flink og prøvde flere stier. Så for år to valgte han samme år men med annen vri, bare for å ha valgt noe.

Vi følte derfor at han kunne ha mye å miste på å slite seg gjennom et år til og kanskje ende opp med lave karakterer. Derfor tillot vi ham å prøve å jobbe et år. Han skal enten på folkehøyskole eller år to på vg.neste år igjen, det er en avtale.

Sånn sett så synes jeg ikke han har dettet ut, det er heller at han ikke finner noe som interesserer av det som kan tilbys på vgs. Han ble veldig lysten på noen linjer på folkehøyskole og hadde gått der i dag om han ikke hadde vært så ung. Derfor skal vi søke ham inn et år fra neste år av, da er det bare et par måneder til han blir 18 ved skolestart. Vi tror et år boende borte kan gjøre underverker, og ikke minst at han kan få holde på med litt han trives med.

Det er jo ikke bare å dytte dem ut døra, vi føler at det kan være like skadelig at han lider seg gjennom et skoleår som å gå hjemme et år og jobbe og få opp motivasjonen til skole. Han vil veldig gjerne på folkehøyskole, det er altså alderen som har hindret oss her.

Vi håper at han etter et år der har kommet såpass i gang igjen at han fortsetter år to på vgs. Da vil han også være bedre stilt aldersmessig. (han er født helt sist på året)

Vi vet det er best han jobber ute, og han har søkt på flere butikker ol. uten å få napp. Så imens, mens vi venter på at han forhåpentligvis får en jobb ute så tar han i et tak her hjemme og hjelper far for å få gjort noe og å tjene penger.

Så jeg føler vi har "kontroll" på dette i den grad vi kan ha det. Jeg bare lurer på hva det er som gjør at en såpass oppegående gutt er såpass mye alene. Jeg skrev ensom tidligere men det stemmer ikke, han er ikke ensom føler jeg, han er alene. Og det ser ut til at han trives greit med det. Han er jo en blid og fornøyd gutt.

Det kan godt hende at dere gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg merker allikevel at jeg tror at gutten trenger å forholde seg til andre mennesker enn mor og far, og at jeg får inntrykk av at han er for sterkt bundet til dere - alderen tatt i betraktning.

Håper dere i fellesskap snart finner noe han kan gå til på dagtid:-)

[Gjest er min mening]

Jeg har ingen problemer med å forstå at faste rutiner er en fordel inntil et visst punkt, osv. De aller fleste finner vel en balansegang som både foreldre og barn kan leve med, og som vil tåle innsyn fra barnevernet.

Men det forbauset meg at det angivelig var for mye eller for strenge rutiner som var årsak til problemene hos mange av ungdommene som barnevernet må komme med tiltak overfor. Stort sett får man inntrykk av at der barnevernet må koples inn, har det vært i minste laget med rutiner.

"Jeg har ingen problemer med å forstå at faste rutiner er en fordel inntil et visst punkt, osv. De aller fleste finner vel en balansegang som både foreldre og barn kan leve med, og som vil tåle innsyn fra barnevernet."

Desverre overdrives det noen ganger intenst i

begge retninger.

"Men det forbauset meg at det angivelig var for mye eller for strenge rutiner som var årsak til problemene hos mange av ungdommene som barnevernet må komme med tiltak overfor. Stort sett får man inntrykk av at der barnevernet må koples inn, har det vært i minste laget med rutiner."

Det var akkurat dette jeg skrev - at i disse tilfellene lager barna ofte seg egne, særs strenge rutiner.

Dersom innlegget mitt kunne forstås som at dette er et hovudproblem, beklager jeg. Dette er noe som ofte viser seg etter at de er koblet inn under barnevernet, og _én_ av tingene det da må gipes fatt i.