Rett til innsyn?

[Gjest også litt bekymret]

Venninnas sønn på 14 år går regelmessig til psykolog. Venninna sier psykologen sier hans psykiske hele er alvorlig, og at han har selvmordstanker. Noe mer enn det får hun ikke vite.

Har ikke foreldrene krav på å få vite mer slik at de kan hjelpe gutten? Jeg mener foreldre og støtteapparat skal arbeide i et team slik at alle kan gi best mulig hjelp og støtte når ting er vanskelig.

Slik som det er nå er mor til gutten veldig engstelig, og hun lurer på hva det er hun ikke får vite. Mor og sønn har ellers et veldig fint og nært forhold, men det er tydeligvis noe hun ikke får vite.

[Onsdag1365380628]

Min datter gikk også til psykolog i den alderen. Jeg var med på en såkalt førsamtale der vi ble enige om at det som ble sagt mellom psykologen og datteren, skulle være mellom dem. Og slik må det være tenker jeg. Jeg tror ikke det hadde blitt noen god samtale dem imellom hvis psykologen skulle ført videre hva datteren min hadde sagt. Hun trengte litt hjelp i den perioden og det er jeg glad for at hun fikk. Vi foreldre trenger ikke vite alt, selv om det dreier seg om mindreårige.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her mener jeg bestemt at det er klokest å la psykologen vurdere hva som er mest hensiktsmessig for gutten fremfor å påberope seg egne rettigheter.

[Gjest også litt bekymret]

Min datter gikk også til psykolog i den alderen. Jeg var med på en såkalt førsamtale der vi ble enige om at det som ble sagt mellom psykologen og datteren, skulle være mellom dem. Og slik må det være tenker jeg. Jeg tror ikke det hadde blitt noen god samtale dem imellom hvis psykologen skulle ført videre hva datteren min hadde sagt. Hun trengte litt hjelp i den perioden og det er jeg glad for at hun fikk. Vi foreldre trenger ikke vite alt, selv om det dreier seg om mindreårige.

Ja, jeg er enig med deg i at noe skal forbli mellom pasient og psykolog, men som mor blir en jo veldig bekymret når psykologen sier han har selvmordstanker, og at det er alvorlig. Jeg kjenner at jeg også blir bekymret for gutten. Hvorfor nevnes dette til henne når hun ikke får sjansen til å hjelpe på noen måter?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg er enig med deg i at noe skal forbli mellom pasient og psykolog, men som mor blir en jo veldig bekymret når psykologen sier han har selvmordstanker, og at det er alvorlig. Jeg kjenner at jeg også blir bekymret for gutten. Hvorfor nevnes dette til henne når hun ikke får sjansen til å hjelpe på noen måter?

Hva mener du med at hun ikke får mulighet til å hjelpe? Hennes oppgave er å være en god mor - ikke terapeut.

[Onsdag1365380628]

Ja, jeg er enig med deg i at noe skal forbli mellom pasient og psykolog, men som mor blir en jo veldig bekymret når psykologen sier han har selvmordstanker, og at det er alvorlig. Jeg kjenner at jeg også blir bekymret for gutten. Hvorfor nevnes dette til henne når hun ikke får sjansen til å hjelpe på noen måter?

''Hvorfor nevnes dette til henne når hun ikke får sjansen til å hjelpe på noen ''

Som mor kan hun vel gi støtte og hjelp uten å vite akkurat hva gutten snakker med psykologen om? Psykologen er kanskje den eneste som gutten tør åpne seg for, skal dette ødelegges fordi mor vil ha rapport etter samtaletimene?

[Gjest også litt bekymret]

Hva mener du med at hun ikke får mulighet til å hjelpe? Hennes oppgave er å være en god mor - ikke terapeut.

Det er veldig naturlig å bli _svært_ bekymret når barnet har selvmordstanker. Da er det naturlig at en lurer på hvorfor, og at en trenger råd om hvordan best mulig hjelpe gutten. Venninna føler at hun bare er uroet uten at hun får vite noe som helst, og det skjønner jeg.

Sånn ellers skjønner jeg budskapet ditt om at hun først og fremst skal være mor ) Jeg skal forsøke å peile henne inn på de tankene!

[Gjest også litt bekymret]

''Hvorfor nevnes dette til henne når hun ikke får sjansen til å hjelpe på noen ''

Som mor kan hun vel gi støtte og hjelp uten å vite akkurat hva gutten snakker med psykologen om? Psykologen er kanskje den eneste som gutten tør åpne seg for, skal dette ødelegges fordi mor vil ha rapport etter samtaletimene?

Jeg bare lurer på hvorfor det er nødvendig å fortelle om selvmordstankene hans når hun ikke får vite hverken årsak eller får råd om hva hun kan gjøre for gutten sin?

[brilleslangen]

Det er veldig naturlig å bli _svært_ bekymret når barnet har selvmordstanker. Da er det naturlig at en lurer på hvorfor, og at en trenger råd om hvordan best mulig hjelpe gutten. Venninna føler at hun bare er uroet uten at hun får vite noe som helst, og det skjønner jeg.

Sånn ellers skjønner jeg budskapet ditt om at hun først og fremst skal være mor ) Jeg skal forsøke å peile henne inn på de tankene!

det er vondt å se på at ens eget barn har det vondt, men akkurat nå er de beveget seg over i et område hvor ho må la andre gjøre jobben.

Kan jo bruke et eksempel. Hvis han feks kom ut for en alvorlig ulykke og havnet på sykehus og måtte opereres. Ho får vite at han er alvorlig skadet. Ville ho da latt legene på sykehuset gjøre jobben sin og stole på at de gjør det de kan for å redde ham eller, eller ville ho ha brutt seg inn på operasjonssalen og prøvd å overta det hele? mest sannsynlig det første alternativet. Ho ville valgt å stole på at legene gjør det de kan..

Og det blir det samme nå i denne situasjonen. det som skjer nå er utenfor hva ho som mor har kompetanse til å håndtere, og ho er nødt til å stole på at psykologen gjør det han kan for gutten.

Men at hennes oppgave blir å vise gutten at ho bryr seg om han og at ho er der for å støtte ham....

[frosken]

Her mener jeg bestemt at det er klokest å la psykologen vurdere hva som er mest hensiktsmessig for gutten fremfor å påberope seg egne rettigheter.

''Her mener jeg bestemt at det er klokest å la psykologen vurdere hva som er mest hensiktsmessig for gutten fremfor å påberope seg egne rettigheter.''

Ut i fra hvor varierende faglig kvalitet det ser ut til å være på en del arbeid utført av psykologer, så hadde jeg neppe slått meg til ro med som foreldre å overhodet ikke ha noen form for innsyn/kommunikasjon med psykologen rundt behandlingen. Dersom psykologen på den ene siden antyder at fjortenåringen har alvorlige psykiske vansker og samtidig ikke ser noe poeng i å ha noen form for samarbeide med familien, så ville jeg stilt meg spørrende til behandlingens kvalitet.