Hvem er det best å snakke med?

[Gjest brent]

Jeg åpnet meg mye for en veninne jeg hadde om problemer jeg hadde. Jeg slet fryktelig mye en periode, alt gikk imot meg. Ene dattera mi hadde store problemer på skolen. Jeg mistet to nære familiemedlemmer på under et år som døde.

Denne veninna jeg hadde viser nå null interesse for kontakt. Jeg regner med hun syns det sikkert ble for mye klaging. Har hørt via andre at hun sa at jeg var så klagete, derfor gadd hun ikke ha mere kontakt med meg.

Hun lever et rosenrødt liv med god flaks på alle områder. Problemer hun skulle ha er skikkelig luksusproblemer.

Selv har jeg møt mye motgang i livet og jeg mener at de problemene mine jeg hadde måtte være lov å lufte. Men nei, da er jeg altså klagete.

Jeg klager ikke over de problemene jeg hadde lenger. Jeg skal aldri åpne meg mere for overfladiske menneser som lever rosenrødt og får alt oppi hendene. SKal jeg snakke med noen om det som sliter skal det kun være mennesker som selv har opplevd lignende og som skjønner hvordan det føles.

Når dere andre opplever skikkelig motgang. Er det da noen vits i å snakke med personer som ikke har opplevd noe lignende selv? Hvem velger dere å snakke med?

[Gjest Livet gir og tar]

I et vennskap må man ha 2-veis kommunikasjon. Man må ha forståelse og interesse for den andre, og man må ha punkter man virkelig treffes på om det skal være et godt vennskap.

Når man opplever tunge tider i livet (det gjør de fleste på ett eller annet tidspunkt), og det viktig å ikke "bruke opp" venner. Jo, man skal snakke med venner, og venner kan hjelpe en opp igjen. Allikevel er det en grense for hvor mye man kan lesse over på andre, og den grensa for hva andre tåler er helt individuell.

Jeg har 3 nære venninner som jeg "bruker" litt ulikt. Jeg har hatt noen skikkelige slag i ansiktet de siste 15 årene, og behovet for å snakke om slike ting er definitivt tilstede, særlig i perioder. Disse venninnene dekker på en måte hvert sitt område. De vet alle selvfølgelig om alle de vonde tingene, men jeg går ikke i dybden med alle på alle temaer.

Jeg har stor tro på venner som samtalepartnere, men hvis den ene parten opplever den andre som overfladisk (som jeg oppfatter at du mener om din venninne) og man dermed ikke er i samme modus for problemene, så vil det skjære seg. Da er det kanskje bedre å enten ikke fortelle så mye, eller be om å få snakke med f.eks. en psykiatrisk sykepleier.

Vennskap skal pleies, ikke bare druknes i uløselige og kompliserte problemer. Det må være en gjensidighet, og det må også være innslag av det som gir vennskapet næring, f.eks. en felles interesse.

[Gjest brent]

Jeg kan skjønne at det kan være slitsomt å høre for mye på andres problemer. Men i stede for å vemde et menneske ryggen så går det ann å si at en ønsker å snakke om noe annet. Jeg synes det er veldig egoistisk og bare snu ryggen til. Nå føles det som et ekstra sår at hun brøt kontakten, snakket dritt om meg slik og ikke sa noe om hvorfor til meg.

[Gjest ikke generelt]

Jeg tror ikke du kan trekke noe generelt ut av denne erfaringen. Denne venninnen viste seg å ikke takle at du kom til henne med alle rpoblemene dine, men det samme kan skje med en person som ikke "lever rosenrødt". jeg har en venninnne som har mye overskudd og et ukomplisert liv, og hun er kjempeflink til å støtte og hjelpe når jeg har det vanskelig. og jweg har en venninne som selv har det tøft, men det er ikke hun jeg går til når jeg trenger hjelp, hun har egentlig nok med sine egne problemer.

Det jeg prøver å si er at du har erfart hvordan denne ene personen er. Og det er ikke overførbart til andre personer.

Hvis du øsnker å få kontakt med henne igjen, kan du fortelle henne at du har sett at det ble mye av dine problemer en periode, nå håper du at dere kan ta opp kontakten på mer likefot igjen. Eller du kan la være.

[Gjest Nickløsheletiden]

''Hun lever et rosenrødt liv med god flaks på alle områder. Problemer hun skulle ha er skikkelig luksusproblemer''

Kanskje du er litt navlebeskuende? Det er ikke sikkert hun er av typen som øser ut av seg sine problemer og at du dermed egentlig vet lite om hennes tanker og følelser? Alle er ikke like på dette området og hun kan føle at du er selvopptatt.

Hvis du ser på henne som overfladisk er det kanskje like greit at vennskapet er over?

[Gjest Elextra]

En bør selvfølgelig lytte til gode venner, uansett hva de har å si. I perioder kan det bli mer "klaging" fra ene kanten, i andre perioder kan det være andre veien. Om det kontinuerlig er mer klaging fra ene kanten kan nok den andre bli litt lei, det bør nok være en viss balanse.

Du sier hun ikke er interessert i å lytte, men slik du bagatelliserer hennes mulige problemer virker du ikke veldig interessert du heller.

[Glimtipper]

Du snakker svært nedlatende om noen du mente var en venn.

Til nå, jeg er 28 år, så har jeg aldri møtt noen som lever et rosenrødt liv. Først og fremst fordi alt er relativt. Men også fordi det å være menneske bringer med seg både sorger og gleder, enten man er født som et elsket barn av rike foreldre eller det uønskede barnet til en enslig alkoholiker.

Når det kommer til gode lyttere, så handler det i langt større grad om graden av empati/innlevelse i andres problemer enn hva man har opplevd selv.

Men til spørsmålet ditt.

Jeg holder stort sett problemene mine for meg selv, med mindre jeg trenger råd og hjelp. Råd og hjelp søker jeg ofte her på DOL, siden vi tilsammen har mye kompetanse på det meste, men også fra moren min, familie eller min beste venn.

Til min beste venn kan jeg også klage, men da gjør jeg det ofte med humor. Så ler vi masse og dagen blir mye bedre

[Gjest brent]

Du snakker svært nedlatende om noen du mente var en venn.

Til nå, jeg er 28 år, så har jeg aldri møtt noen som lever et rosenrødt liv. Først og fremst fordi alt er relativt. Men også fordi det å være menneske bringer med seg både sorger og gleder, enten man er født som et elsket barn av rike foreldre eller det uønskede barnet til en enslig alkoholiker.

Når det kommer til gode lyttere, så handler det i langt større grad om graden av empati/innlevelse i andres problemer enn hva man har opplevd selv.

Men til spørsmålet ditt.

Jeg holder stort sett problemene mine for meg selv, med mindre jeg trenger råd og hjelp. Råd og hjelp søker jeg ofte her på DOL, siden vi tilsammen har mye kompetanse på det meste, men også fra moren min, familie eller min beste venn.

Til min beste venn kan jeg også klage, men da gjør jeg det ofte med humor. Så ler vi masse og dagen blir mye bedre

Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. Den dagen jeg virkelig fikk kjenne på hva som er tøft i livet så lærte jeg meg også hva en i hvertfall ikke bør klage på.

[Gjest brent]

En bør selvfølgelig lytte til gode venner, uansett hva de har å si. I perioder kan det bli mer "klaging" fra ene kanten, i andre perioder kan det være andre veien. Om det kontinuerlig er mer klaging fra ene kanten kan nok den andre bli litt lei, det bør nok være en viss balanse.

Du sier hun ikke er interessert i å lytte, men slik du bagatelliserer hennes mulige problemer virker du ikke veldig interessert du heller.

En lærer seg hva luksusproblemer er den dagen man virklig møter motgang. Og ja det føles veldig urettferdig og få høre at man er så klagete når en vet hva motgang er.

[bustebeisa]

Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. Den dagen jeg virkelig fikk kjenne på hva som er tøft i livet så lærte jeg meg også hva en i hvertfall ikke bør klage på.

En trafikkbot på tusen kroner kan ikke sammenlignes med et søsken som tar selvmord, men man skal ikke kimse av "luksusproblemene" andre har heller.

Kvisa på nesa for en tenåring som skal på date, er en fillesak for oss som har levd lenge, men det betyr ikke at det ikke er et problem for vedkommende tenåring.

Og mange finner ikke ut hvor sterke de er før de møter ordentlig motstand, men problemene de har frem til da, er reelle nok.

Så når man lytter, går det begge veier. Og et liv i sus og dus utad, trenger ikke være det innad.

En annen ting du lærte i denne perioden, var jo nettopp hvor du har denne venninnen... Kanskje hun ikke var en venninne som passet for deg.

[Gjest brent]

''Hun lever et rosenrødt liv med god flaks på alle områder. Problemer hun skulle ha er skikkelig luksusproblemer''

Kanskje du er litt navlebeskuende? Det er ikke sikkert hun er av typen som øser ut av seg sine problemer og at du dermed egentlig vet lite om hennes tanker og følelser? Alle er ikke like på dette området og hun kan føle at du er selvopptatt.

Hvis du ser på henne som overfladisk er det kanskje like greit at vennskapet er over?

Jeg har heldigvis flere venner og har fått nye venner etter at hun kuttet meg ut. Det jeg har opplevd er at de som har opplevd livets tøffe sider selv forsto hva jeg slet med. Desto mere motgang et menneske har ahtt og kommet seg igjennom desto mere har de å gi andre mennesker. Det er min erfaring i såfall. Selv har jeg kommet over den tøffeste problemene. Når andre sliter med noe lignede jeg slet med så føler de at det hjelper veldig, både fordi jeg forstår problemet og fordi jeg vet hva som er lurt og gjøre når man er oppi det.

[Glimtipper]

En lærer seg hva luksusproblemer er den dagen man virklig møter motgang. Og ja det føles veldig urettferdig og få høre at man er så klagete når en vet hva motgang er.

''En lærer seg hva luksusproblemer er den dagen man virklig møter motgang. Og ja det føles veldig urettferdig og få høre at man er så klagete når en vet hva motgang er.''

Jeg vet hva motgang er. Ikke i like stor grad som sultende småjenter i U-land som må selge seg for et halvt brød, men sikkert "nok" for din standard.

Jeg kan fremdeles oppleve folk som klagete, selv om problemene deres er store relativt sett. Det har med måten man kommuniserer på å gjøre.

[Gjest brent]

''En lærer seg hva luksusproblemer er den dagen man virklig møter motgang. Og ja det føles veldig urettferdig og få høre at man er så klagete når en vet hva motgang er.''

Jeg vet hva motgang er. Ikke i like stor grad som sultende småjenter i U-land som må selge seg for et halvt brød, men sikkert "nok" for din standard.

Jeg kan fremdeles oppleve folk som klagete, selv om problemene deres er store relativt sett. Det har med måten man kommuniserer på å gjøre.

Synd du ikke bruker din egen motgang til å hjelpe andre da.

Jeg har uansett lært meg at noen mennesker har mere empati enn andre. Jeg vet hvem jeg skal gå til og ikke gå til om jeg skulle oppleve sorg igjen. Å snakke med et menneske som ser på det som klaging fodi man sørger over tapet over ens egen brors selvmord er så uempatisk så det ikke kan bli verre. Ja det grenser til psykopati spørr du meg.

[Glimtipper]

Synd du ikke bruker din egen motgang til å hjelpe andre da.

Jeg har uansett lært meg at noen mennesker har mere empati enn andre. Jeg vet hvem jeg skal gå til og ikke gå til om jeg skulle oppleve sorg igjen. Å snakke med et menneske som ser på det som klaging fodi man sørger over tapet over ens egen brors selvmord er så uempatisk så det ikke kan bli verre. Ja det grenser til psykopati spørr du meg.

Nå kan de fleste her på DOL (i alle fall de som titter innom psykiatri nå og da) bevitne at jeg bruker min egen motgang for å hjelpe andre.

Jeg ser ikke på det som hjelp å la noen klage til meg ubegrenset. Jeg lytter gjerne til sorg, men ikke når jeg ser på det som destruktivt eller når fokuset blir for stort.

Ofte kan en venn hjelpe best ved å ta oppmerksomheten bort fra det vonde en stund.

Nå reagerte jeg originalt ikke på at du trengte å snakke ut etter en tøff periode, men heller på måten du omtalte venninnen din. Det er ingen grunn til å gradere problemer - de er så subjektive.

I tillegg høres det ut som om du slettes ikke hadde rom for hennes hverdagssnakk om parkeringsbøter og at du forventet fullt fokus på dine sorger. Men det kan være jeg oppfattet deg feil.

[Gjest En tanke]

''Når dere andre opplever skikkelig motgang. Er det da noen vits i å snakke med personer som ikke har opplevd noe lignende selv? Hvem velger dere å snakke med?''

Da snakker jeg med en veninne som selv har hatt mye motgang,er ingen andre som forstår det uansett. Ingen vits i å snakke om det, til folk som lever i sus og dus.

[Gjest Ulvinnen]

Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. Den dagen jeg virkelig fikk kjenne på hva som er tøft i livet så lærte jeg meg også hva en i hvertfall ikke bør klage på.

''Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer.''

Det høres ut som om du driver en konkuranse i å ha det verst. Jeg har hatt min andel av problemer, som jeg ikke ønsker å komme inn på her. Men likevel kan jeg lytte til personer når de kommer med sine problemer, som objektivt sett er mye mindre enn mine. Det at jeg har hatt det verre, betyr ikke at jeg ikke klarer å se at de har det vondt.

Du fremstår som lite sympatisk, jeg syns ikke det er rart at venninnen din valgte å kutte deg ut.

[Gjest brent]

Nå kan de fleste her på DOL (i alle fall de som titter innom psykiatri nå og da) bevitne at jeg bruker min egen motgang for å hjelpe andre.

Jeg ser ikke på det som hjelp å la noen klage til meg ubegrenset. Jeg lytter gjerne til sorg, men ikke når jeg ser på det som destruktivt eller når fokuset blir for stort.

Ofte kan en venn hjelpe best ved å ta oppmerksomheten bort fra det vonde en stund.

Nå reagerte jeg originalt ikke på at du trengte å snakke ut etter en tøff periode, men heller på måten du omtalte venninnen din. Det er ingen grunn til å gradere problemer - de er så subjektive.

I tillegg høres det ut som om du slettes ikke hadde rom for hennes hverdagssnakk om parkeringsbøter og at du forventet fullt fokus på dine sorger. Men det kan være jeg oppfattet deg feil.

Jeg synes ikke det er galt å omtale et menneske slik når det kan svikte meg på en slik måte mens jeg har det verst. Hun kuttet meg ut fordi jeg ikke var like heldig som henne lenger. Så lenge jeg hadde det bra og ikke hadde opplevd denne motgangen var hun veldig interessert i kontakt. Den dagen jeg virkelig fikk motgang var jeg ikke noe mere å samle på. Slike venner vil jeg aldri ha igjen for det er faktisk når det er tøffest man trenger sine venner mest.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke det er galt å omtale et menneske slik når det kan svikte meg på en slik måte mens jeg har det verst. Hun kuttet meg ut fordi jeg ikke var like heldig som henne lenger. Så lenge jeg hadde det bra og ikke hadde opplevd denne motgangen var hun veldig interessert i kontakt. Den dagen jeg virkelig fikk motgang var jeg ikke noe mere å samle på. Slike venner vil jeg aldri ha igjen for det er faktisk når det er tøffest man trenger sine venner mest.

Det virker ikke som du er spesielt interessert i hva jeg har å si, så jeg avslutter samtalen her.

[cathlin]

Slik jeg oppfatter det er det ikke så mange det er noe særlig vits i å snakke med om større personlige problemer eller hva man skal kalle det. Og jeg ser heller ikke alltid poenget med å snakke i det hele tatt om slike ting.

Hvis man skal safe - ta noen som får betalt for det. Men her kan kvaliteten være spredt.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg har heldigvis flere venner og har fått nye venner etter at hun kuttet meg ut. Det jeg har opplevd er at de som har opplevd livets tøffe sider selv forsto hva jeg slet med. Desto mere motgang et menneske har ahtt og kommet seg igjennom desto mere har de å gi andre mennesker. Det er min erfaring i såfall. Selv har jeg kommet over den tøffeste problemene. Når andre sliter med noe lignede jeg slet med så føler de at det hjelper veldig, både fordi jeg forstår problemet og fordi jeg vet hva som er lurt og gjøre når man er oppi det.

Jeg tror man da maa ha faatt egne problemer paa avstand foerst.

Jeg har selv forsoekt aa hjelpe et menneske som slet, men plutselig skjedde det noe som var enda verre i omgangskretsen og da kommer alle andre problemer i skyggen av dette. Alt annet foeles bagatellmessig og man greier ikke engasjere seg lenger fordi det plutselig foeles lite viktig i forhold til det som er verre. Det var ikke plass til annet og det gjalt ikke en gang meg selv. Jeg har vaert heldig med mitt liv, men man kan faktisk bli helt utslitt av empati for andre ogsaa. Saa jeg er ikke helt enig i at de som stort sett har hatt en problemfri tilvaerelse ikke kan leve seg inn i andres problemer og foele stor sorg paa andres vegne. Faktisk kan det oppta tankene dine dag og natt.

Jeg vet ingenting om deg og venninnen din, men det kan jo hende at hun har naadd en grense for hva hun orker aa ta inn. Kanskje du heller boer fa hjelp av en psykolog?