Hvem er det best å snakke med?

[Mrs. Wallace]

Jeg synes ikke det er galt å omtale et menneske slik når det kan svikte meg på en slik måte mens jeg har det verst. Hun kuttet meg ut fordi jeg ikke var like heldig som henne lenger. Så lenge jeg hadde det bra og ikke hadde opplevd denne motgangen var hun veldig interessert i kontakt. Den dagen jeg virkelig fikk motgang var jeg ikke noe mere å samle på. Slike venner vil jeg aldri ha igjen for det er faktisk når det er tøffest man trenger sine venner mest.

Hva er du ute etter med å starte en tråd - er det konstruktiv tilbakemelding, eller at folk snakker deg etter munnen?

Sånn jeg ser det, gir Glimtipper deg det førstnevnte, men du biter henne bare av. Hvis du gjør tilsvarende i det virkelige liv, er det kanskje ikke så rart at folk trekker seg unna.

Når det gjelder å rangere problemer i vennekretsen og ellers, er det sånn at det kan være mange av dine bekjente som sliter, uten at du vet om det.

[Mrs. Wallace]

Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. Den dagen jeg virkelig fikk kjenne på hva som er tøft i livet så lærte jeg meg også hva en i hvertfall ikke bør klage på.

''Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. ''

Jeg har opplevd selvmord hos en av mine aller nærmeste, så jeg vet hvor usannsynlig og ufattelig vondt det er. Men samtidig: Det er ikke konstruktivt å sammenligne sånt. For hvis vi skal gjøre det; Hva er for eksempel min smerte som etterlatt i Norge, sammenliknet med en mor som har måttet se på at to av barna hennes døde av sult, og som ikke vet om nummer tre vil overleve?

Og vil du smile overbærende av en venninne som sørger alvorlig etter et samlivsbrudd, bare fordi du har opplevd verre tap?

Nå setter jeg det på spissen, men håper du skjønner poenget: Det er ikke sunt å konkurrere i sorg eller smerte.

Din sorg og smerte er reell og din egen, og andres kan oppleves akkurat like intens og reell, uansett årsak. Det er dessuten viktig å huske at man sjelden vet alt om andre mennesker - de vi ser på som heldige og lykkelige, kan bære på tunge bører.

Det alt koker ned til, er å finne de menneskene man kan kommunisere godt med, og som tilfører en noe.

[Gjest brent]

''Om du som meg skulle oppleve at en av dine søsken begår selvmord og din veninne klager over en trafikkbot på en tusenlapp så skjønner du kanskje hva jeg mener med luksusproblemer. ''

Jeg har opplevd selvmord hos en av mine aller nærmeste, så jeg vet hvor usannsynlig og ufattelig vondt det er. Men samtidig: Det er ikke konstruktivt å sammenligne sånt. For hvis vi skal gjøre det; Hva er for eksempel min smerte som etterlatt i Norge, sammenliknet med en mor som har måttet se på at to av barna hennes døde av sult, og som ikke vet om nummer tre vil overleve?

Og vil du smile overbærende av en venninne som sørger alvorlig etter et samlivsbrudd, bare fordi du har opplevd verre tap?

Nå setter jeg det på spissen, men håper du skjønner poenget: Det er ikke sunt å konkurrere i sorg eller smerte.

Din sorg og smerte er reell og din egen, og andres kan oppleves akkurat like intens og reell, uansett årsak. Det er dessuten viktig å huske at man sjelden vet alt om andre mennesker - de vi ser på som heldige og lykkelige, kan bære på tunge bører.

Det alt koker ned til, er å finne de menneskene man kan kommunisere godt med, og som tilfører en noe.

Jeg mener det må gå ann og si at noen problemer er verre enn andre. Om en opplever det som et traume og få en liten trafikkbot så mener jeg en har enten en alvorlig psykisk lidelse eller så er må en være så borskjemt at en ikke vet hva som virkelig er vondt i livet.

Å miste to barn eller å se sin nærmeste død ved henging er traumer. Når andre omtaler deg som klagete fordi du har behov for å snakke om det og den andre sitter der og klager over trafikkboten. Da skurrer noe i meg.

Jeg er fullstendig klar over at vi tar ting forskjellig og at det som er bagateller for noen ikke er det for andre. Noen blir sliten av lite, andre kan stå på døgnet rundt. Vi er selvsagt forskjellige.

Jeg synes allikevel en skal vite hvor begrepet klaging kommer inn. Klaging er det når man gnåler ofte over det som er luksusproblemer.

Jeg kan ha full forståelse for at det kan være slitsomt å høre mange ganger på en person som er i sorg men da bør en si i fra på en pen måte. Å snu ryggen til for så og si ar hun var så klagete henger ikke på greip og jeg tror nok hennes uttalelser kommer av at hun har det litt for godt selv og er en egoist.

[laban]

Synd du ikke bruker din egen motgang til å hjelpe andre da.

Jeg har uansett lært meg at noen mennesker har mere empati enn andre. Jeg vet hvem jeg skal gå til og ikke gå til om jeg skulle oppleve sorg igjen. Å snakke med et menneske som ser på det som klaging fodi man sørger over tapet over ens egen brors selvmord er så uempatisk så det ikke kan bli verre. Ja det grenser til psykopati spørr du meg.

''Synd du ikke bruker din egen motgang til å hjelpe andre da.''

Hvordan i alle dager vet du noe om det?

Jeg er enig med Glimtipper i at om man virker "klagete" eller ikke, som regel har med kommunikasjonsmåten å gjøre, ikke om man har opplevd noe i øvre eller nedre del av katastrofeskalaen.

Noen klarer veldig dårlig å være støttende når andre har det vanskelig. Noen ganger er det fordi de har lett for å bli ustabile psykisk selv, eller fordi de har opplevd noe forferdelig som lett kan røre på seg igjen hvis de blir minnet om det, andre ganger er det bare et eller annet unnvikende ved personligheten deres.

Svigerfaren min avskydde alt som liknet på "betroelsessituasjoner" - kanskje fordi han hadde veldig dårlige minner fra å bli tvangssendt til katolsk skriftemål som liten gutt. Han kunne nok virke kald som is hvis man prøvde å snakke om noe vanskelig.

Man må finne noen som klarer å møte behovet man har - noen vil bare ha en som lytter og viser sympati, andre ønsker råd. Selv om man har et vennskapsforhold som funker greit ellers, trenger det ikke å bli full klaff i situasjoner der den ene vil snakke alvor om personlige problemer.

[Gjest brent]

''Synd du ikke bruker din egen motgang til å hjelpe andre da.''

Hvordan i alle dager vet du noe om det?

Jeg er enig med Glimtipper i at om man virker "klagete" eller ikke, som regel har med kommunikasjonsmåten å gjøre, ikke om man har opplevd noe i øvre eller nedre del av katastrofeskalaen.

Noen klarer veldig dårlig å være støttende når andre har det vanskelig. Noen ganger er det fordi de har lett for å bli ustabile psykisk selv, eller fordi de har opplevd noe forferdelig som lett kan røre på seg igjen hvis de blir minnet om det, andre ganger er det bare et eller annet unnvikende ved personligheten deres.

Svigerfaren min avskydde alt som liknet på "betroelsessituasjoner" - kanskje fordi han hadde veldig dårlige minner fra å bli tvangssendt til katolsk skriftemål som liten gutt. Han kunne nok virke kald som is hvis man prøvde å snakke om noe vanskelig.

Man må finne noen som klarer å møte behovet man har - noen vil bare ha en som lytter og viser sympati, andre ønsker råd. Selv om man har et vennskapsforhold som funker greit ellers, trenger det ikke å bli full klaff i situasjoner der den ene vil snakke alvor om personlige problemer.

Ok. Si at du ikke klarer og høre på din veninnes sorg.

Hvordan vil du så gå frem?

Synes du det er realt og greit og da bryte kontakten og vise null interesse? Når dine andre venner spør hvorfor dere ikke har kontakt lenger, Føler du deg da bekvem med og si at den andre var så klagete på sin sorg? Hva slags "kvalitet" er det over et menneske som oppfører seg sånnt?

Jeg ville i såfall aldri hatt samvittighet til å oppføre meg sånn.

[laban]

Ok. Si at du ikke klarer og høre på din veninnes sorg.

Hvordan vil du så gå frem?

Synes du det er realt og greit og da bryte kontakten og vise null interesse? Når dine andre venner spør hvorfor dere ikke har kontakt lenger, Føler du deg da bekvem med og si at den andre var så klagete på sin sorg? Hva slags "kvalitet" er det over et menneske som oppfører seg sånnt?

Jeg ville i såfall aldri hatt samvittighet til å oppføre meg sånn.

Slik du framstiller det, er det nok ingen som vil påstå at slik oppførsel er grei.

Poenget mitt er at folk ikke nødvendigvis er slik eller sånn bare på bakgrunn av hva de selv har vært gjennom. Og i hvert fall ikke på bakgrunn av hva bekjentskapene deres mener å vite at de har vært gjennom.

[Gjest brent]

Slik du framstiller det, er det nok ingen som vil påstå at slik oppførsel er grei.

Poenget mitt er at folk ikke nødvendigvis er slik eller sånn bare på bakgrunn av hva de selv har vært gjennom. Og i hvert fall ikke på bakgrunn av hva bekjentskapene deres mener å vite at de har vært gjennom.

Det er bra du ikke synes slik oppførsel er grei. For desverre er det litt for mange som oppfører seg supergoistisk i samfunnet. Mye av grunnen kan være alle ukeblader og bøker oppfordrer folk til å være alt for selvopptatte.

[Gjest Ulvinnen]

Det er bra du ikke synes slik oppførsel er grei. For desverre er det litt for mange som oppfører seg supergoistisk i samfunnet. Mye av grunnen kan være alle ukeblader og bøker oppfordrer folk til å være alt for selvopptatte.

Jeg er overrasket over hvordan du klarer å bare lese det du vil lese. Så du resten av det Laban skrev? Eller hoppet du rett ut etter den delen der hun skrev at hun skjønner deg under forutsetning av at du fremstiller saken riktig? Den andre delen er faktisk mye viktigere, der Laban påpeker at personer kan ha det anderledes enn slik du tror.

[Gjest brent]

Jeg er overrasket over hvordan du klarer å bare lese det du vil lese. Så du resten av det Laban skrev? Eller hoppet du rett ut etter den delen der hun skrev at hun skjønner deg under forutsetning av at du fremstiller saken riktig? Den andre delen er faktisk mye viktigere, der Laban påpeker at personer kan ha det anderledes enn slik du tror.

Ok. Kan du da gi meg "oppskrften! på hvordan jeg skal kommunisere i en sorg?

Hvordan en kommuniserer er irellevant mener jeg. Noen gråter så tåerne renner, andre greier ikke gråte. Noen snakker mye, andre snakker lite. Noen kan også bli sinte og riirtable. Alt som en reaksjon på at en er i en tøff situasjon. Det betyr ikke at den ene har det noe verre enn den andre og jeg synes det er skremmende at det er måten en kommuniserer på som avgjør om en skal vise sympati eller ikke.

Jeg synes også det er naturlig at den som er den sterkeste gir mest til den som er svakest. En annen gang kan det være motsatt der den som var svak er den sterkeste og den som var sterkest er den svakeste.

[Luska]

''Når dere andre opplever skikkelig motgang. Er det da noen vits i å snakke med personer som ikke har opplevd noe lignende selv? Hvem velger dere å snakke med?''

Jeg har etter hvert erfart at det ikke er noen vits i å prate om problemer med venner som har levd på en silkepute hele livet. De har ikke evnen til å sette seg inn i problemene og forstå hvordan er har det i den vanskelige situasjonen.

Så jeg vender meg til venner som jeg vet har vært ute ei vinternatt før, når jeg selv har problemer. De behøver ikke akkurat å ha hatt eksakt samme problem selv, men vite litt om hvordan det er å slite med ting. "Silkeputevenner" som jeg har prata med om mine problemer har faktisk fått meg til å føle meg verre etter samtalen, pga. ubetenksomme kommentarer etc.

[Gjest brent]

''Når dere andre opplever skikkelig motgang. Er det da noen vits i å snakke med personer som ikke har opplevd noe lignende selv? Hvem velger dere å snakke med?''

Jeg har etter hvert erfart at det ikke er noen vits i å prate om problemer med venner som har levd på en silkepute hele livet. De har ikke evnen til å sette seg inn i problemene og forstå hvordan er har det i den vanskelige situasjonen.

Så jeg vender meg til venner som jeg vet har vært ute ei vinternatt før, når jeg selv har problemer. De behøver ikke akkurat å ha hatt eksakt samme problem selv, men vite litt om hvordan det er å slite med ting. "Silkeputevenner" som jeg har prata med om mine problemer har faktisk fått meg til å føle meg verre etter samtalen, pga. ubetenksomme kommentarer etc.

Bra skrevet! Det er akkuratt slik jeg også nå føler det. Det at jeg åpnet meg min tidligere veninne gjorde alt bare verre.

[laban]

Ok. Kan du da gi meg "oppskrften! på hvordan jeg skal kommunisere i en sorg?

Hvordan en kommuniserer er irellevant mener jeg. Noen gråter så tåerne renner, andre greier ikke gråte. Noen snakker mye, andre snakker lite. Noen kan også bli sinte og riirtable. Alt som en reaksjon på at en er i en tøff situasjon. Det betyr ikke at den ene har det noe verre enn den andre og jeg synes det er skremmende at det er måten en kommuniserer på som avgjør om en skal vise sympati eller ikke.

Jeg synes også det er naturlig at den som er den sterkeste gir mest til den som er svakest. En annen gang kan det være motsatt der den som var svak er den sterkeste og den som var sterkest er den svakeste.

''...jeg synes det er skremmende at det er måten en kommuniserer på som avgjør om en skal vise sympati eller ikke.''

Vi mener ikke at det finnes en "riktig" måte som alle samtalepartnere har som ideal, og hvis du klarer å oppfylle det, får du sympati og ellers ikke.

Poenget var at hvorvidt man "virker klagete" ikke har bare med problemets størrelse objektivt sett å gjøre.

Jeg kjenner ikke deg godt nok til å si noe om din form. Folks terskel er også forskjellig - det noen synes høres ut som en bagatell, kan andre forstå er traumatisk. Derfor trenger det ikke bli full klaff om man tar opp tyngre saker med personer man ellers fungerer greit sammen med. Kjemien må stemme på en annen måte når ting blir vanskelige, enn når det handler om mer gjennomsnittlig sosial kontakt.